Må vi si farvel til enda en fugl?

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Filippinene

DET smerter dem som er glad i dyr, å se den hensynsløse utryddelse dyrelivet utsettes for av tankeløse mennesker. Her i Filippinene nærmer vi oss kanskje det tidspunkt da vi må si farvel til enda en fugl. Det er en sjelden art som ikke finnes noen andre steder i verden.

Folk som studerer fuglelivet, kaller den skapningen som nå står i fare for å bli utryddet, Pithecophaga jefferyi. Det første ordet betyr «ape-etende» og sikter til denne fuglens spesielle diett. Levende aper står ofte på dens meny. Denne fuglen er vanligvis kjent under navnet «den ape-etende ørn».

Når en betrakter denne fuglen på nært hold, blir en nokså imponert. Som voksen måler den én meter fra nebb til halespiss og har et vingespenn på tre meter. Mange mener at «den ape-etende ørn» er den største ørn i ørnefamilien (selv om den amerikanske harpy-ørnen kanskje er tyngre). Hannen har mørkebrune fjær på oversiden av kroppen og gulhvite fjær på undersiden, mens hunnen har en mørkere og blankere fjærdrakt på oversiden og hvitt bryst.

I nærheten av Apo, det høyeste fjell i Filippinene, finnes det et forskningssenter som kalles «Sommerleiren», hvor en studerer ørnen. Her kan en se oppsynsmenn fôre den ape-etende ørn. Når de kaster en høne, en huskatt eller en due inn i den store innhegningen, stuper fuglen ned og fanger den med én fot. De lansettlignende klørne på denne ørnen utgjør en øyeblikkelig fare for enhver skapning den velger til mat. Hodet på byttet rives av ved et bitt i nakkegropen, og snart er hele dyret fortært.

Hvorfor står den i fare for å bli utryddet?

For bare noen få år siden fantes det omkring 100 av denne fuglen. Men ifølge en opptelling som er basert på de observasjoner en har gjort i regnskogene på øya Mindano, har dette antallet nå sunket til omkring 40, kanskje enda færre. Det sies at noen få holder stand i visse deler av Sierra Madre-fjellene på øya Luzon. Men disse områdene er utilgjengelige for mennesker.

«Den røde listen», en oversikt som blir utarbeidet av den internasjonale naturvernunion, gir opplysninger om hvilke dyrearter som står i fare for å bli utryddet. På denne listen står den ape-etende ørn blant de dyr som i første rekke er i faresonen. Dødelighetsraten ligger på 19,6 fugler i året, og det betyr at denne ørnen kan være fullstendig utryddet i løpet av to-tre år.

Hva skyldes denne nedgangen? Til en viss grad har fuglen selv skylden. Hunnen legger gjennomsnittlig ett egg i året og lever omkring 40 år. Hittil har den dessuten ikke formert seg i fangenskap.

Denne ørnens største fiende er imidlertid mennesket. Denne fienden opptrer i form av den uforbederlige jeger, pelsjegeren som setter opp feller, embetsmannen som går på akkord, den hensynsløse tømmerhoggeren og kaingineroen, en jorddyrker som følger etter tømmerhoggeren og dyrker jorden ved å rydde og brenne.

Jegerne har forskjellige motiver. Disse ørnene er etterspurt av zoologiske hager. Mange ønsker å stoppe dem ut og ha dem som troféer i sine hjem. Selve jakten, som krever stor dyktighet, gir jegeren en viss anseelse. En kan dessuten få god betaling for fuglen på verdensmarkedet. Det sies at en i Europa kan få over fem millioner kroner for en eneste ørn.

Tømmerhoggerne har også sin del av skylden. I Filippinene går det nå tapt 170 000 hektar skog i året. Over halvparten av dette, 90 000 hektar, går tapt på øya Mindanao. Denne skogryddingen blir betraktet som den største, enkelte årsak til nedgangen i antallet av den ape-etende ørn.

De anstrengelser som blir gjort for å bevare den

Ettersom faren for at denne store fuglen skal bli utryddet, blir stadig større, er det tatt visse skritt for å bevare den. For det første er det mange som er begynt å bli klar over at det som skjer med dyrelivet, har nøye tilknytning til menneskenes liv. «Menneskene klynger seg til bare én tråd i det gåtefulle nettet av tråder som livet på jorden utgjør,» sa en artikkel i Reader’s Digest for juni 1975. «Vi rykker i de andre til fare for oss selv.» Som et eksempel på dette pekte artikkelen på hvordan gaupen og ulven, hjortenes naturlige fiender, er i ferd med å bli utryddet i Europa. Som følge av dette har bestanden av disse dyrene økt og påført skoger og avlinger stor skade. I Storbritannia har dessuten en nedgang i antallet av vanlige frosker resultert i en økning av skadeinsekter.

Når det gjelder Filippinene, er en bevaring av den ape-etende ørn ensbetydende med å bevare dens tilholdssted, regnskogene, noe som igjen betyr jordbunnsstabilisering. Følgende kommentarer i Expressweek for 17. juni 1976 viser hvor viktig dette er: «Når fjellene blir ribbet for trær, hvis røtter er naturens vern mot oversvømmelse av lavlandet, strømmer alt det regnet som faller i disse fjellene, til de lavere områder og tar med seg . . . jord og andre faste stoffer. Dette kalles erosjon, som også forårsaker ras.» Forskere har kommet til at snauhoggingen er «den største årsak til de årlige oversvømmelsene». Under en slik oversvømmelse ble for ikke lenge siden 50 byer på øya Luzon satt under vann.

Det er nå blitt vedtatt noen lover som tar sikte på å bevare denne fuglen. De går blant annet ut på å forby skoghogst i nasjonalparkene og inneholder visse forbud så vel som andre strenge tiltak i forbindelse med jakt på denne ørnen og utførsel av den. Et nytt framstøt er nylig blitt gjort i forbindelse med en kampanje for dens bevarelse som er organisert av direktøren for World Wildlife Fund (Verdens Villmarksfond). Den innbefatter et fortsatt opplysnings- og undervisningsprogram som presenteres gjennom radio og ved hjelp av aviser, brosjyrer, plakater og offentlige utstillinger av bilder og annet materiale.

Det er nå blitt en forbrytelse å fange, eie, skade eller drepe en ape-etende ørn. I en melding fra nyhetsbyrået Reuters i Manila heter det: «De filippinske naturvernmyndigheter håper at et treårig program . . . har bidratt til å redde den ape-etende ørn, som står i fare for å bli utryddet. . . . Funksjonærer har opplyst at det er blitt observert stadig flere av denne fuglens reirplasser, som blir beskyttet mot jegere av oppsynsmenn i nasjonalparkene.» Det er også blitt anbefalt å opprette ørnereservater, og det er blitt foreslått at en skal sette skogområder til side utelukkende som tilholdssteder for ørnen og andre dyr.

Det er heldigvis flere og flere som føler et ansvar for å verne om naturen og dyrelivet. På grunn av de oppriktige og iherdige anstrengelser slike mennesker gjør seg, blir det kanskje ikke nødvendig å si farvel til enda en fugl.