Når ærlighet er en levemåte

HVA ville du gjøre hvis du fant en sekk på gaten som inneholdt et beløp som tilsvarte 25 000 dollar i mindre pengesedler? En lastebilsjåfør i Brooklyn opplevde nettopp dette for ikke så lenge siden. Sekken hadde falt av en panserbil under et mindre trafikkuhell uten at noen hadde merket det.

Lastebilsjåføren leverte pengene til politiet og måtte finne seg i atskillige bemerkninger fra sine arbeidskolleger om hva de kunne og ville ha gjort med pengene hvis det hadde vært de som hadde funnet dem. Politifolk som undersøkte saken, sa at lastebilsjåførens ærlighet var «utrolig når det gjaldt denne byen». En av dem sa: «I de 18 år jeg har arbeidet her, har jeg aldri opplevd noe lignende. Hvis jeg blir her 18 år til, tviler jeg på at jeg vil komme til å oppleve det igjen.» Dette er nok mulig, for er det ikke slik at det neppe går en dag uten at en hører om hvordan alle slags mennesker gjør seg skyldige i uærlighet, bedrageri eller korrupsjon i stor utstrekning?

Det er ikke så lenge siden en omfattende internasjonal bestikkelsesskandale rystet Italia, Japan, Belgia, De forente stater og andre land. Tidligere statsministere, kabinettsmedlemmer og til og med en prins ble anklaget for omfattende korrupsjon. Ved et velrenommert amerikansk militærakademi ble hundrevis av kadetter utvist fordi de hadde fusket.

Rikdom og status synes å spille liten rolle når det gjelder uærlighet. Flere kjente personer innen underholdningsverdenen ble anklaget for å ha brukt spesielt elektronisk utstyr, slik at de kunne føre lange, utenbys telefonsamtaler uten å betale for dem. Lederen for et stort elektronisk firma trakk seg fra sin stilling etter at han hadde innrømmet at han hadde unnlatt å fylle ut selvangivelse i fem år, og et velhavende medlem av sosieteten erkjente seg skyldig i å ha forandret fakturaprisen ganske betydelig på kjoler fra Paris for å redusere tollavgiftene.

For mange ser det ut til at når anledningen til å være uærlig byr seg, benytter nesten alle seg av den. Da for eksempel ekspeditørene ved et supermarked i Paris for en tid siden satte i gang en ulovlig streik, dro over 1000 kunder av gårde med varer til en verdi av over 165 000 kroner, før betjeningen klarte å stoppe dem. Den amerikanske bibliotekforening anslår at alle slags mennesker årlig stjeler bøker fra bibliotekene til en verdi av 1,4 milliard kroner, men de verste overtrederne, sier de, er «medisinske og juridiske studenter» — nettopp dem som en venter skal ha en uklanderlig oppførsel.

Blant mange arbeidere, melder New York Times, «ser det ut til at det å heve arbeidsløshetstrygd og samtidig unngå å komme i arbeid er blitt en levemåte». Som en kjent nyhetsspaltist sa: «Det ser ut til at alle forsøker å få mens det er noe å få.»

«En karaktersykdom»

Men hva med religionen? Gjør kirkesamfunnene noe for å demme opp for uærligheten blant sine medlemmer? Det gjør de neppe, sier George Plagenz, som er redaktør for den religiøse spalten i Cleveland-bladet Press. «Bedrageri og annen tvilsom virksomhet . . . omfatter også aktede medlemmer av samfunnslag som består av vanlige kirkegjengere.» Plagenz kommer også med denne avslørende iakttagelsen: «Det er ikke det at de ikke betrakter bedrageri som synd. Det er det at de ikke betrakter det de gjør, som bedrageri.»

Mange som praktiserer en eller annen form for uærlighet, føler derfor ikke at de gjør noe galt. En som hadde en ledende stilling innen luftfarten, og som ble dømt for å ha tatt imot bestikkelser, sa: «Det ligger i selve arbeidets struktur . . . det falt seg naturlig.» De som framsetter for høye erstatningskrav i forbindelse med en ulykkesforsikring, sier ofte: «Forsikringsselskapene venter den slags ting. De kalkulerer med det i sine premier. En er dum hvis en ikke framsetter et høyt krav.» Men hvem er det som til syvende og sist må betale?

Noen studenter mener at hvis de er ærlige, bringer det dem i en ugunstig stilling i betraktning av at alle andre fusker. Andre mennesker mener at det å snyte sin arbeidsgiver eller myndighetene bare er en måte å korrigere en urettferdighet på. Store forretningsforetagender og regjeringer snyter alminnelige mennesker, mener de, så hvorfor ikke hevne seg på dem som alltid utplyndrer en? «Under alle omstendigheter er de så store at de ikke vil merke tapet,» er det mange som sier. Men igjen er spørsmålet: Hvem er det som til syvende og sist må betale? Må ikke alle være med på å betale de høyere priser en slik uærlighet medfører?

En lege som ble dømt for å ha skaffet seg store, ulovlige fortjenester gjennom sin legepraksis, avslørte ved sine uttalelser hvordan noen betrakter sin uærlige handlemåte. Han sa til en underkomité i det amerikanske senat at han hadde «benyttet seg av et elendig system, et system som snur ryggen til og ikke ser». Hans advokat tilføyde at «de er her for å klage over et system som er så dårlig at det faktisk oppfordrer til slike handlinger».

Men hvorfor skulle systemet være nødt til å passe på alle? Og kan ikke det å klage over at systemet «oppfordrer» til uærlighet, sammenlignes med en ungdomsforbryter som klager over at de eldre mennesker han overfaller, «oppfordrer» ham til å begå forbrytelser fordi de er et lett bytte? Nei, problemet er ikke at systemet passer dårlig på. «Et eller annet sted ligger det en dypere og langt mer urovekkende forklaring,» sa en kjent spaltist. «Dette er en karaktersykdom, og bare Gud vet hvordan vi skal behandle den.» — Atlanta Constitution, 2. september 1976.

Uærlighet kan kureres

Faktum er at Gud vet hvordan denne utbredte «karaktersykdom» skal behandles, og han gjør det blant millioner av mennesker. Ta for eksempel den lastebilsjåføren i Brooklyn som fant en pengesekk med 25 000 dollar og leverte den til politiet. Hva var det som fikk ham til å gjøre det? Ifølge meldingen i Long Island Press sa han: «Som et Jehovas vitne forsøker jeg å følge Bibelens lære i det daglige liv. Vi henviser til Hebreerne 13: 18.» Der sier Bibelen om de kristne: «Vi trøster oss til at vi har en god samvittighet, og vil gjerne fare rett fram i alle stykker.»

Når en lar seg lede av Bibelens prinsipper, kan en derfor overvinne den «karaktersykdom» som uærlighet er, og som så mange lider av. Mennesker av alle nasjonaliteter og med forskjellig bakgrunn som virkelig gjør det å følge disse prinsippene til en levemåte, er kjent for sin ærlighet. Under overskriften «Vakttårn-folkene er ærlige» skrev for eksempel Zambias største avis, Times, at «ledelsen for Zambias varemesse ansetter medlemmer av [Jehovas vitner] til å betjene inngangene — på grunn av deres ærlighet».

En funksjonær fortalte at tidligere kunne det være en manko på så mye som K500 (over 4000 kroner), mens den når vitnene sto ved inngangene, kunne være så «utrolig liten som 40n (omkring tre kroner)». «En kan forstå hvorfor ledelsen foretrekker Vakttårn-folkene,» sa funksjonæren. «De er så ærlige at i de siste tre årene har ledelsen ikke hatt noe problem med inngangspengene.» — 4. juli 1974.

Det er ikke det at disse menneskene er født ærlige. Mange av dem var tidligere det stikk motsatte. Men de har forandret sin livsførsel og brakt den i samsvar med de normer for ærlighet som snart vil komme til å gjøre seg gjeldende over hele jorden når Gud innfører sin lovte, rettferdige tingenes ordning. Personligheten til de mennesker som lever da, vil være så forskjellig fra det den er nå blant menneskene i verden, at Bibelen kaller den kommende ordning for «nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor». Hvorfor ikke selv undersøke hvordan disse menneskene har lært å gjøre ærlighet til sin levemåte? — 2 Pet. 3: 13.