«Jeg kan ikke unnvære deg, mamma!»

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Sverige

FØDSELEN er en stor omveltning i et barns liv. Spebarnet kommer fra væske og mørke og ut i luft og lys. Åndedrettet settes i gang. Reguleringen av kroppstemperaturen trer i funksjon. Hjernen begynner å motta helt nye inntrykk, som må sorteres og lagres. Øynene må venne seg til lyset, og ørene må venne seg til fullstendig nye lyder. Næring må nå tas inn gjennom munnen.

Før fødselen reguleres barnets utvikling av lover som knytter det til moren. Er det rimelig å trekke den slutning at disse lovene plutselig ikke lenger får sin anvendelse rett etter fødselen? Mange forskere er enige om at i barnets første levetid påvirker mor og barn gjensidig hverandre harmonisk i samsvar med en eller annen lov. Denne påvirkningen er svært viktig for spebarnets fortsatte utvikling.

Den gjensidige påvirkningen

Denne gjensidige påvirkningen begynner rett etter fødselen. Den kommer til uttrykk i morens instinktive ønske om å holde barnet inntil seg og i barnets leting etter morens bryst. Når barnets kinn kommer i berøring med brystet, beveger det hodet inntil munnen finner brystvorten. Det åpner munnen og begynner å suge ved hjelp av tungen, som det bruker som en pumpe, og lukker så munnen om brystvorten. Svelgningsrefleksen begynner å tre i funksjon. Barnets suging utløser en refleks hos moren, slik at livmoren og livmorhalsen trekker seg sammen. Dette hjelper disse organene til å gjenvinne sin opprinnelige form.

Nyfødte barn er ikke passive eller dovne, slik mange tror. Akkurat som spebarnet ivrig suger til seg melk, suger det til seg opplysninger fra omverdenen. Cellene i nervesystemet blir formet av de opplysninger som blir mottatt og bearbeidet av hjernen. Det er viktig at barnet får akkurat den rette mengde og de rette slags opplysninger. Grunnen til dette er at den viktigste perioden i hjernens utvikling er de siste tre måneder av svangerskapet og de første 15 måneder etter fødselen.

Særlig under ammingen mottar barnet mange viktige opplysninger om verdenen omkring seg. På det tidspunkt blir alle barnets sanser stimulert. Barnet fornemmer varmen og lukten av morens hud. Det gjør seg kjent med henne ved hjelp av følesansen. Det ser nesten uopphørlig på ansiktet hennes under ammingen. Det lytter til hennes stemme og hjerteslag. Likevektssansen stimuleres i den stilling barnet ligger i når det dier — væsken i det indre øret settes i bevegelse — en av de mange stimuleringer som er nødvendige for at hjernen skal kunne utvikle seg på rette måte.

Barnet må også arbeide hardt under ammingen for å få i seg mat. Dette legger grunnlaget for dets evne til å konsentrere seg og være utholdende, evner som må utvikles. Et diende barn som gir for lett opp, setter livet på spill. Her er moren virkelig nødvendig.

Spebarnets syn

Et lite barns synsevne er mye større enn en en gang trodde. Nyere forsøk viser at spebarnets verden slett ikke er en uklar, grå tåke uten konturer. Undersøkelser av spebarn har vist, at de fester blikket på flater med et sammensatt mønster framfor på flater uten mønster. Det mest stimulerende og tiltrekkende å se på for et spebarn har vist seg å være et menneskes ansikt.

Psykologen R. L. Fantz har foretatt en grundig undersøkelse av 49 spebarn som var fra fire dager til seks måneder gamle, for å finne ut hvor interessert de var i å se. Han fikk dem til å se på flere forskjellige ting, deriblant et menneskes ansikt. Hva ble resultatet? Alle spebarna i den nevnte alderen viste størst interesse for ansiktet. Fantz konkluderte: «En medfødt kunnskap om miljøet kommer til uttrykk . . . ved spebarnets interesse for den slags former som senere vil hjelpe det til å gjenkjenne gjenstander, reagere sosialt og orientere seg i et rom.» Det ser derfor ut til at vi fra fødselen av søker etter det viktige, stimulerende og meningsfulle ansikt hos et menneske.

Ettersom pupillenes aktivitet har vist seg å være målestokk for hjernes intellektuelle og følelsesmessige aktivitet, har det vært forsket mye i forbindelse med pupillerefleksen hos småbarn. En forsker oppdaget at synet av morens ansikt forårsaket den største utvidelse av pupillene selv hos spebarn som var under én måned gamle. Det er ofte morens ansikt som framkaller det første smilet, en reaksjon som er enestående for mennesker og et tegn på god følelsesmessig aktivitet i hjernen. Det er derfor høyst sannsynlig at moren har en meget viktig oppgave med hensyn til å framkalle nettopp det som virker ansporende på utviklingen av barnets nervesystem.

Barnets hørsel

Det er ikke bare synsinntrykkene fra moren som får barnet til å smile eller reagere på andre betydningsfulle måter, men også lyder spiller en viktig rolle, og det er en kvinnestemme som er den beste spore. Hvor viktig er derfor ikke det at moren snakker varmt og rolig til barnet og synger voggesanger for det!

Når barnet gråter, tar moren det instinktivt opp og legger det vanligvis mot sitt venstre bryst. Barnet kan da høre morens hjerteslag — noe som ikke er av ringe betydning for dets utvikling. Forsøk med barn viser at de som fikk anledning til å lytte til normale hjerteslag, økte mer i vekst, gråt mindre og sov bedre enn barn som ikke fikk høre slike lyder.

Berøring og stimulering

Det å kjenne morens hud spiller tydeligvis også en rolle i barnets utvikling. Barnepsykologen Anne-Marit Duve sier: «Ettersom pupillenes aktivitet tydelig viser graden av hjerneaktiviteten, har vi grunn til å tro at en høy grad av stimulering av huden, en høy grad av berøring — ikke minst den berøring som er forbundet med ammingen — kan stimulere den mentale aktivitet, noe som igjen kan føre til større intellektuell kapasitet som voksen.» Når barnet derfor blir tatt opp, klappet, badet og tørket, stimulerer morens berøring barnets hud på en måte som kan være av stor betydning for det senere i livet.

Faren og moren like viktige — på hver sin måte

Mange forskere er enige om at barnet må være knyttet til én person med sterke bånd og må ha et nært forhold til én bestemt for å kunne utvikle seg på alle områder. Det er mest naturlig og biologisk sett mest riktig at dette forholdet blir opprettet med moren. Det hersker imidlertid enighet om at farens rolle er minst like viktig, selv om den er en annen. Farens rolle går blant annet ut på å bruke sin vanligvis større fysiske styrke og sine konstruktive, mentale evner til å legge til rette de forhold som er nødvendige for å gjøre den nære forbindelsen mellom mor og barn så positiv som mulig.

Dette mønstret finner vi igjen helt fra gammel tid. Den gang hadde moren nesten alltid barnet med seg overalt hvor hun gikk. Hun bar det ofte, kanskje på ryggen, mens hun arbeidet. Hun løftet det opp, vogget det, kjælte med det, sang for det og trykte det til sitt bryst. Faren sørget på den annen side for å skaffe familien det nødvendige i materiell henseende og brakte med seg hjem utefra de opplysninger barna hans trengte.

Dette er det livsmønster som Bibelen viser eksisterte blant hebreerne. Det var et spesielt, nært forhold mellom moren og barna. Hebraiske mødre diet sine barn inntil de var omkring tre år gamle, ja, til og med inntil de var fem år. Når barnet var avvent, begynte faren å ta seg av dets oppdragelse og utdannelse.

I dag blir barn imidlertid ofte passet av en barnevakt eller er på daghjem eller i barnehage. De tilbringer en stor del av dagen sammen med andre enn sine foreldre. Men hvis forholdene ikke gjør dette absolutt nødvendig, er det da forstandig? Det er mange som lurer på om ikke dette livsmønster har økt de mentale problemer, deriblant depresjon, hos barn. Barnepsykologen Anne-Marit Duve sier: «Klinisk erfaring har gitt meg den oppfatning at det ligger mye sorg og gjærer hos mange unge fordi de på et tidlig tidspunkt i livet mistet sitt aller viktigste grunnlag — sin mor.»

Nyere forskning har vist at en kvinne som ønsker å få barn, må godta sin rolle som mor både av hensyn til seg selv og til sine barn. Det er ikke bare et spørsmål som dreier seg om et fysisk svangerskap og en fødsel. Et annet «svangerskap», som forskerne kaller «mentalt svangerskap», inntrer straks etter fødselen og fortsetter inntil barnet er fullt utviklet. Dette «svangerskapet» har også tilknytning til moren.

En mor spiller virkelig en viktig rolle. Uttalelsen: «Jeg kan ikke unnvære deg, mamma!» er ingen overdrivelse. Det er tydelig at Skaperen, Jehova Gud, hadde forskjellige roller i tankene for menn og kvinner. Når foreldrene har det rette syn på sine respektive roller, er de i stand til å gi sine barn det best mulige grunnlag for en god start i livet.