Fiske på nordlige breddegrader

VI BLIR møtt av måkeskrik og den ensformige lyden av dieselmotorer. Luften er fylt av den spesielle lukten av sjø og tang blandet med eimen av fersk fisk og gamle fiskerester.

Hvor er det vi befinner oss? Vi er i fiskeværet Svolvær, sentrum for et av verdens største torskefiskerier.

Fiskebåtene kommer inn på havnen. De ligger dypt i vannet på grunn av den tunge lasten av fisk. På land er det en hektisk virksomhet, for nå skal dagens fangst tas imot.

Der kommer Havternen og legger til kaien. Jeg benytter anledningen til å slå av en prat med skipperen. Han er her fra Lofoten.

«Lofotfisket er ikke det det en gang var,» sier han, «selv om det fremdeles er et kjempemessig foretagende. Da jeg var ung, kunne det være over 32 000 mann som deltok. Nå er det knapt nok en tiendedel så mange.»

Skreifisket

Grunnlaget for Lofotfisket er skreien, en mellom seks og 15 år gammel torsk som kommer fra Barentshavet til norskekysten for å gyte. Den søker til steder hvor Golfstrømmens varme, salte atlanterhavsvann blander seg med det mindre salte, avkjølte vannet fra nord. Denne blandingen har en temperatur og en saltholdighet som skreien liker, med den følge at store mengder skrei strømmer til området i begynnelsen av januar. Fiskebåter fra hele landet samler seg for å være med på skreifisket.

Jeg lurte på hva slags utstyr som brukes til å ta inn så store fangster. Skipperen forteller: «For 100 år siden brukte en båter med seil og årer, nærmest modifiserte utgaver av vikingskipene. I dag bruker vi motordrevne fiskekuttere som er mellom 20 og 70 fot lange. De har det mest moderne tekniske utstyr.

De fleste båtene driver med garn som de binder sammen i store lenker, ofte 2000 meter lange. Disse garnene står ikke stramt opp og ned i sjøen, men blir satt slik at de buler ut som et seil som fylles med vind, noe som gjør at fisken lettere setter seg fast og vikler seg inn i garnmaskene. Andre foretrekker snurrevad, en nettpose som blir satt mens båten er i fart, og som blir dratt inn til båten av en kraftig vinsj når båten ligger stille. Mindre båter bruker gjerne liner med tusenvis av kroker med agn på. Noen bruker rett og slett jukse, et håndsnøre med noen få kroker, som fisken biter på når fiskeren rytmisk rykker i det.»

Jeg syntes at så mange fiskebåter med så mange ulike redskaper måtte skape kaos. Da jeg nevnte det for skipperen, svarte han:

«Nei, fisket er regulert ved lov. Havet er oppdelt i felter, og båter med samme redskapstype må holde seg på samme felt, innenfor bestemte grenser. Oppsynsbåter med politimyndighet passer på at loven blir holdt.»

Sildefisket

Foruten torsken har silda vært svært ettertraktet av fiskere i mange land. Sildefisket er det som har hatt størst betydning for de norske fiskeriene. Skipperen sier: «Og sildefisket er enda mer spennende enn torskefisket, fordi det er mer sjansebetont.

Fisket begynner når silda kommer inn til norskekysten for å gyte. Vi ligger i havn og venter. Når radioen melder at silda nærmer seg, går vi ut. Ettersom silda ikke er mer enn mellom 28 og 33 centimeter lang, bruker vi gjerne snurpenot med liten maskevidde. Om bord er forventningen stor. Radioen står på, innstilt på fiskeribølgen, og alle venter spent på de første fangstmeldingene.

På broen speider våkne øyne utover havet. Når måker og terner stuper ned og kommer opp med sild i nebbet, vet vi at det er fisk i havet. Vi har også stor nytte av ekkoloddet. Det sender ut lydbølger under vann og registrerer ekkoene. Hvis lydbølgene støter mot en sildestim, kan vi ’se’ det på skjermen på mottagerapparatet.

Når dette skjer, blir det straks meldt fra til notbasen. Det er han som bestemmer nøyaktig når nota skal kastes. Før han gir beskjed om det, hopper han og en annen av mannskapet ned i en liten lettbåt for å undersøke stimen nærmere. Så kommer ordren: ’La nota gå!’ Med et fløytestøt går vi med full fart forover i en bue rundt stimen, samtidig som vi slipper ut nota. Ringen blir sluttet, og nota kan snurpes sammen. Men spørsmålet er: ’Har vi fått stimen i nota, eller har den klart å slippe unna?’

Alle følger spent med mens nota blir trukket langsomt inn. Når vi har vært heldige, kan vi ikke se havet for bare sild. Et storkast kan gi 300—400 tonn.»

Fangsten blir ført i land

Jeg fulgte interessert med mens tønner med fisk ble heist opp på bryggen. Fisken ble tømt i et stort kar, og rundt dette sto en rekke menn med skarpe kniver. Det er karer som kan sine ting. De tar en fisk, og med ett snitt er buken sprettet opp. Tre spesielle håndgrep — så er innvollene tatt ut. Med ett eller to kutt er hodet av. I løpet av noen sekunder er rogn, lever og avfall blitt lagt i tre forskjellige tønner, mens hodene blir kastet i en haug på bakken. Så blir neste fisk behandlet på samme raske, dyktige måte.

Etter at fisken er veid og skylt, blir noe av den lagt i store trekasser, nedkjølt i is og sendt til forbrukere over hele landet. Noe av fangsten blir saltet, tørket og eksportert som klippfisk. Størsteparten av fangsten (cirka 50 prosent) går imidlertid til tørrfiskproduksjon.

Den fisken som skal bli tørrfisk, blir hengt opp på hjell for å tørke, og der blir den hengende til sommeren. Den veier da langt mindre enn ferskfisk. Tørrfisk har stor næringsverdi og lang holdbarhet. Det er derfor gjerne tørrfisk som blir sendt når det på grunn av en katastrofe oppstår et plutselig proteinbehov i et land.

«Nesten alle deler av fisken blir utnyttet på en eller annen måte,» forteller vår venn, skipperen. «Mange barn tjener for eksempel gode penger på å skjære ut tungene av de avkappede hodene. Mange regner stekte torsketunger som en delikatesse både til middag og som pålegg. Det som blir igjen av hodene, og andre rester blir sendt til fiskemelfabrikkene. Rognen blir frosset eller hermetisert, eller det blir laget kaviar av den. Leveren blir dampet til tran, et produkt som er svært rikt på vitamin A og D.»

Driver vi rovdrift på havet?

Skipperen har én stor bekymring i disse dager: «Vi overbeskatter havets ressurser. Det er alvorlig fare for at flere fiskeslag skal bli totalt utryddet.

Ta for eksempel sildefisket. I 1950-årene regnet havforskerne med at vintersildbestanden var på mellom 14 og 18 millioner tonn. I dag er den nesten utryddet, og det er totalforbud mot vintersildfiske. Noen mener at den eneste måten å redde vintersilda på er å innføre totalforbud mot sildefiske. Torskebestanden i Barentshavet, som danner grunnlaget for Lofotfisket, er også i fare. Selv om noen betegner dagens fangster som ’gode’, har havforskerne betegnet bestanden som ’alarmerende lav’.»

Jeg spurte om det ikke er noen mulighet for at de forskjellige land kan komme til en avtale og fastsette fangstkvoter med tanke på å bevare fiskebestanden. «Det ser ut til å være vanskelig å få i stand en slik avtale,» sa skipperen. «Ett problem er å bli enige om hvor store fangster de forskjellige skal få ta. Selv om landene ble enige, ville kvotene bli satt for høyt. Alle vil ha mest mulig. Det som skjedde med hvalfangsten i Antarktis, er et talende eksempel. For noen tiår siden ble det fanget titusenvis av hval der hvert år. I dag er hvalen nesten utryddet i det området. Likevel var det blitt holdt utallige konferanser og inngått én mengde avtaler om fangstkvoter. Det ble bare med snakket.

Økonomiske hensyn gjør situasjonen enda mer komplisert. Fiskebåtene og deres utstyr koster mange penger. Slike investeringer må lønne seg. Når fiskebestanden blir mindre, gjør fiskerne seg derfor større anstrengelser for å fange den fisken som finnes. Andre land har dessuten utbygd sin fiskeflåte med eksplosjonsartet fart. De ønsker også å få del i rikdommene langs kysten vår. Så du skjønner at det er vanskelig å begrense fangsten.»

Fisket på nordlige breddegrader er ikke bare et nyttig foretagende, men også et begivenhetsrikt og spennende eventyr. Det at fiskebestanden synker, skyldes ikke manglende evne til produksjon i havet. Årsaken til dette problemet er den samme som årsaken til mange av de andre problemer menneskene har å kjempe med — menneskelig griskhet.