Hvordan vi ble slaver av narkotika — og klarte å slutte
HVIS du skulle treffe oss, ville du sannsynligvis ikke synes at vi ser stort annerledes ut enn mange andre unge du treffer. Forskjellen er at Nancy og jeg har vært narkomane. Vår historie kan kanskje hjelpe andre som er avhengige av narkotika, men som ønsker å løsrive seg og begynne å leve et nytt liv. Den kan også hjelpe foreldre til ungdommer som «flørter» med narkotika.
Når jeg tenker tilbake på den tiden vi var tenåringer og brukte narkotika, føler jeg avsky ved tanken på noen av de uhyggelige tingene vi holdt på med. Det var ikke noe liv; vi bare eksisterte.
Hverken Nancy eller jeg hadde vært det en kaller «vanskjøttede» barn. Vi vokste opp i «respektable» strøk i pene forsteder og kom fra det som kan karakteriseres som typiske amerikanske familier i arbeiderklassen og den høyere middelstand. Våre foreldre mente sikkert at de oppdro barna sine i «trygge» områder. Men la meg forklare et svært viktig punkt.
Det finnes ikke noe slikt som et geografisk sett trygt område hvor barn kan beskyttes mot narkotika. Foreldre er ofte tilbøyelige til å slå seg til ro med den bedragerske tanke at narkotikaproblemer er noe som hører hjemme blant dem som lever på livets skyggeside. Men det er ganske enkelt ikke tilfelle. Alle samfunnslag er bokstavelig talt blitt gjennomsyret av alle sorter narkotika. Hvis en person vil ha narkotika, kan han skaffe seg det. Det hele er et spørsmål om hva en vil, ikke om hvor en befinner seg.
Jeg ble for eksempel oppdratt av selvoppofrende, hardt arbeidende foreldre. Jeg hadde en lykkelig barndom og levde et normalt, aktivt liv. Jeg lærte tidlig å arbeide og hadde mine plikter i hjemmet. På skolen fikk jeg de beste karakterer. Jeg var særlig interessert i realfag. Jeg ønsket av hele mitt hjerte å bli pilot eller astronaut. John Glenn var mine guttedagers store helt.
Men da jeg kom opp i tenårene, begynte jeg å synes at livet var kjedelig. Jeg ville ha «spenning», og jeg ble innblandet i en rekke småforbrytelser — «bare for moro skyld». Omtrent på denne tiden, i 1964, flyttet familien til en rik forstad til New York.
Jeg husker godt at mens vi satt i bilen og var på vei til vårt nye hjem, bestemte jeg meg for å forandre min livsstil og ikke holde meg sammen med dem som aldri ville være med på noen ting. Jeg begynte å søke omgang blant likesinnete. Vi pleide å kappes om å ta de største sjansene. Jeg ønsket å være lederen. Det var derfor ikke til å unngå at jeg begynte å bruke narkotika. Mor og far ante ingenting om denne forandringen i min tenkemåte og oppførsel.
Det var så enkelt å begynne: Jeg tok et «uskyldig» drag av en marihuanasigarett; så et til og så enda ett. I løpet av ganske kort tid brukte jeg LSD, heroin og barbiturater og sniffet rensevæske — jeg prøvde alt!
Hvilken virkning narkotika kan ha
En dag fikk en venn av meg og jeg tak i noe pulver som var beregnet på astmapasienter. Vi prøvde å spise det, drikke det, røyke det og sniffe det. Til slutt var jeg nesten bedøvet. På en eller annen måte kom jeg meg hjem. Familien skulle akkurat til å spise middag. Jeg fikk satt meg til bords, men jeg hadde hele tiden følelsen av at bordet og maten var i ferd med å velte og falle i gulvet. Ingenting holdt seg i ro.
Jeg sjanglet fra bordet og famlet meg opp trappen. Det er det siste jeg husker. Mor fant meg i klesskapet til søsteren min. Der satt jeg naken i mørket og lekte med dukker. Da hun slo på lyset, sprang jeg opp, løp bortover gangen og falt ned trappen. Far holdt meg tilbake med makt til sykebilen kom. Jeg fikk legehjelp i tide. Legen ga meg en motgift, og livet mitt, mitt miserable liv, ble reddet.
Jeg følte ingen anger, selv om det mange ganger sto om livet. Men innerst inne hadde jeg en viss skyldfølelse.
Jeg blir kjent med Nancy
Nancy, som senere ble min kone, kommer fra en familie i den høyere middelklasse. Hun ble vel forsørget av sine foreldre. Hun lærte å oppføre seg dannet og ble behandlet som om hun var helt spesiell. Alt tydet på at hun ville komme til å gjøre det bra på skolen og senere bli godt gift, det vil si, at hun ville gifte seg med en ung mann fra sin egen samfunnsklasse som ville sørge for at hun kunne fortsette å leve på den måten hun var vant til.
Nancys familie flyttet til byen vår omtrent på den tiden da hun begynte på high school. En dag inviterte jeg henne ut. Hun avslo, for jeg var beryktet blant ungdommene på grunn av mitt narkotikaforbruk. Men etter hvert som bruken av narkotika ble mer alminnelig, var det flere ungdommer som begynte å bruke det, og en av dem var Nancy.
Hun begynte også å bruke marihuana. Var det en form for flukt, eller hadde hun en spesiell trang til spenning? Nei, hun var bare nysgjerrig. Det varte ikke lenge før vi hadde fast følge og sammen søkte å tilfredsstille vårt behov for stoff. To normale barn fra «gode» familier og «gode» miljøer var blitt slaver av narkotika og oppførte seg på en måte som en forbinder med narkomane.
Førte andre bak lyset
Hverken Nancy eller jeg snakket noen gang om narkotika med våre foreldre. Vi gjorde tvert imot vårt ytterste for å føre dem bak lyset. Det kan godt være at de hadde sine mistanker, men i så fall ble det aldri nevnt. Hvis de visste noe, ønsket de sannsynligvis å tro noe annet. Jeg er sikker på at mor fremdeles betraktet meg som prototypen på en kjekk amerikansk gutt.
For at foreldrene våre ikke skulle merke noe, pleide vi ofte å drikke en boks øl like før vi skulle hjem. Jeg kom hjem i en slik tilstand at jeg så vidt klarte å komme meg opp trappen, og så sa far og mor: «Å, han har bare fått litt for mye å drikke!» De ønsket overhodet ikke å innrømme at deres sønn brukte narkotika, men foretrakk å tro at han var henfallen til en annen last som er like skadelig, men mer godtatt av samfunnet — overdreven bruk av alkohol.
Politiet hadde mistanke om at jeg brukte narkotika, men de klarte aldri å ta meg med noe stoff på meg. Gang på gang ble jeg stanset og ransaket. En gang da jeg var 17, ble jeg tatt med til politistasjonen og bundet og hengt opp etter beina. Politibetjentene sparket og slo meg i magen og ellers på kroppen. De prøvde å skremme meg og få meg til å bryte sammen. Jeg kan forstå hvilken avsky de følte for meg. Jeg representerte et onde i byen. Men de fikk ikke utrettet noe med sine trusler.
Ønske om en forandring
Da Nancy og jeg nærmet oss slutten av tenårene, begynte vi å tenke mer på framtiden og på den virkning bruken av narkotika ville ha på oss. Vi ble engstelige og bekymret, for det var ingen tvil om at vår felles vane hadde mange skadelige virkninger.
Når en har brukt narkotika en tid, blir det vanskelig å meddele seg til andre og uttrykke seg og tenke klart. En føler seg isolert og ute av stand til å kommunisere, særlig med slike som ikke bruker narkotika. En får perioder da en føler seg dypt deprimert og blir aggressiv. I de periodene da vi var forholdsvis klare i hodet — perioder som ble stadig sjeldnere for hver måned som gikk — forsto vi at vi var nødt til å slutte. Vi måtte komme oss ut av narkotikamiljøet hvis vi skulle klare å overleve. Men hvordan?
Jeg bestemte meg for å foreta en radikal forandring. Kanskje jeg så kunne hjelpe Nancy. Jeg lot meg innrullere i den amerikanske marine. Men ikke engang der kunne jeg komme bort fra narkotikamiljøet. Etter noen få uker i en treningsleir hadde jeg funnet ut hvem som var narkomane, og snart fortsatte jeg på samme måte som før. Det nyttet ikke å flykte!
En gang da jeg var hjemme på perm, foreslo jeg for Nancy at vi skulle gifte oss. Vi elsket hverandre; kanskje vi kunne klare oss bedre sammen. Hun sa ja. Vi giftet oss neste gang jeg hadde perm, og Nancy kom for å skape et hjem for oss i nærheten av marinebasen. Vi fortsatte å bruke narkotika.
Vi snakket stadig oftere om forholdene i verden, om hvor håpløst alt var, og om hva vi skulle gjøre med vårt spesielle problem. Vi visste at vi var nødt til å kutte ut narkotikaen hvis vi skulle kunne gjøre oss noe håp om å få en framtid. Men vi følte også at vi rett og slett ikke hadde styrke til det. Narkomane som sier at de kan slutte når som helst de får lyst til det, kommer til å få seg et kraftig sjokk den dagen de bestemmer seg for å gjøre det.
Når jeg ser tilbake på det hele, forstår jeg imidlertid at det hadde skjedd noe svært viktig med oss. Vår motivasjon var forandret. Vi hadde ikke lenger noe behov for spenning, for å tilfredsstille vår nysgjerrighet eller for å omgås og bli godtatt av den gamle gjengen. Men vi var vettskremt og søkte fortvilt etter en utvei.
Vi får den nødvendige styrke
Nancy tok seg jobb som serveringsdame på en restaurant. Det ble begynnelsen til det som skulle vise seg å være det største som noen gang har hendt oss. En dag da hun og en annen serveringsdame snakket sammen, kom samtalen av alle ting inn på spøkelseshus. Den andre sa at hun nettopp hadde fått noen veldig interessante opplysninger om spiritisme, og spurte Nancy om hun var interessert i at noen skulle komme hjem til oss og drøfte dette spørsmålet med oss. Nancy sa ja. Det unge paret som kom noen dager senere, var Jehovas vitner.
Vi begynte nå å undersøke Bibelen ved hjelp av boken Den sannhet som fører til evig liv. Vi drøftet kapitlet «Finnes det onde ånder?» Denne samtalen åpnet våre øyne på mer enn én måte. Vi fikk ikke bare svar på våre spørsmål om onde ånder, men ble også styrket i troen ved å se hva Bibelen sier om vår tid og om framtiden. Dette gjorde sterkt inntrykk på oss. Vi var helt overgitt over at vi hadde lært så mye om Bibelen bare på én kveld. Vi tok takknemlig imot vitnenes tilbud om et ukentlig, gratis hjemmebibelstudium. Plutselig hadde vi fått et lite håp.
Nancy og jeg godtok med en gang de bibelske sannheter vi lærte i de ukene som fulgte. Alt var så fornuftig. Endelig kunne vi se løsningen på verdens problemer og hva vi selv måtte gjøre for å løsrive oss fra narkotikamisbruket. Vi lærte at vi må ære Jehova og vise respekt for hans prinsipper. Vi begynte å forstå hva sann kristen kjærlighet er, og vi så at en slik kjærlighet virkelig finnes blant Jehovas kristne vitner. Vi lærte om Guds opprettede rike med Kristus som konge og om de velsignelser Gud har i beredskap for menneskene. Og det beste av alt — vi lærte at disse velsignelsene vil bli utøst over menneskene om kort tid, ja, i vår levetid. Vi ble sterkere i troen for hver dag. Og hver dag ønsket vi å dele det vi lærte, med stadig flere.
Min tjenestetid i marinen utløp, og Nancy og jeg tok farvel med disse enestående menneskene som hadde hjulpet oss så mye og lært oss Bibelens sannheter. Vi dro tilbake til vår hjemby, men gjenopptok ikke kontakten med våre tidligere omgangsfeller. Vi fylte i stedet tiden med bibelstudium og samvær med Jehovas vitner.
Ingen av oss kan si at det var lett, men omsider kom den store dagen da narkotika ikke lenger hadde noen plass i vårt liv. Vårt liv var nå fylt av noe av langt, langt større verdi — Guds Ords sannhet og ønsket om å tjene Jehova i all evighet. Sammen bestemte vi oss for at vi ville innvie vårt liv til Jehova og bli døpt. Vi ble døpt 2. desember 1972.
I dag ligger marerittet bak oss. Jeg har den store forrett å være menighetstjener i den lokale menighet av Jehovas vitner, og Nancy er svært aktiv i forkynnelsesarbeidet. Vi finner dessuten stor glede i å oppdra vår lille datter, Rebekah. Vi er lykkeligere nå enn vi hadde trodd at det var mulig å være. Vi lever et meningsfylt liv uten narkotika og er opptatt i det beste arbeid som blir utført på jorden i vår tid — å hjelpe andre til å lære Jehovas evige hensikt å kjenne og oppnå hans beskyttelse og velsignelse. — Innsendt.
[Uthevet tekst på side 11]
«Mor fant meg i klesskapet til søsteren min. Der satt jeg naken i mørket og lekte med dukker.»
[Uthevet tekst på side 12]
«For at foreldrene våre ikke skulle merke noe, pleide vi ofte å drikke en boks øl før vi skulle hjem.»
[Uthevet tekst på side 13]
«En dag . . . kom samtalen av alle ting inn på spøkelseshus.»