Vinhøst på Kreta

Fortalt til «Våkn opp!»s korrespondent i Hellas

«KOM DEG OPP! Skynd deg! Fort! De andre har allerede begynt, og vi kommer til å bli liggende etter,» ropte moren min.

Det var tidlig om morgenen, før soloppgang. Men hele landsbyen var på bena. Rekker av glade mennesker skyndte seg nedover langs de smale landeveiene på den øya hvor jeg vokste opp — Kreta.

Jeg husker fortsatt hvordan jeg spratt opp av sengen og løp ut på gårdsplassen for å vaske meg. Deretter kløv jeg opp på det unge eselet vårt og skyndte meg for å slå følge med de øvrige av landsbyens innbyggere. Men hvorfor hadde vi det så travelt?

Det var vinhøsten. For min lille landsby på denne øya i Middelhavet var det en tid med aktivitet og glede, en tid da vi kunne høste fruktene av et helt års arbeid. Det var september, tiden for vindruehøsten.

Da vi nærmet oss vår egen vinmark, så vi andre av landsbyens folk spredt rundt omkring på andre vinmarker. De minnet om en sverm av summende bier der de gikk omkring, ivrig opptatt med å høste druene.

Etter hvert som vi kom lenger ut på dagen, kom solen høyere og høyere opp på himmelen, men vi ble beskyttet av stråhattene våre. Glade rop, latter og sang fylte luften mens de unge pikene gikk omkring blant vinrankene. De hadde med seg skarpe kniver for å skjære av klasene med moden frukt, for så å legge dem opp i store kurver som var satt ut.

Mannfolkene bar så de fulle kurvene bort på skuldrene og tømte dem ut på store duker. Kvinner satt på huk på dukene og rensket klasene for råtne druer, blad og slyngtråder. Og etter at de så hadde delt klasene opp i mindre klaser, la de druene oppi kurvene igjen.

Andre menn tok så disse druene som var blitt rensket, og kastet dem opp i store vinfat som inneholdt olivenolje som fløt på en lutoppløsning. Derfra bar de druene til en åpen plass, hvor de la dem utover for at de skulle tørke i den brennende septembersolen og bli til rosiner.

Formiddagen gikk fort på grunn av den feststemning alle var i, og solen sto snart midt på himmelen. Tiden var inne til at vi skulle ta middagspause og samles under et oliventre i utkanten av vinmarken. Mens vi hvilte i skyggen, koste vi oss med maten som vi hadde tatt med oss, og det friske vannet vi hadde med i en leirkrukke. Med fornyet kraft og nytt mot begynte vi å arbeide igjen og fortsatte til sent på kvelden.

Lønn for strevet

Som sagt er vinhøsten her på Kreta en tid med stor glede; den krever også mye arbeid og store anstrengelser. Den begynner tidlig i august når de tidlige druene blir modne. Disse druene liker vi å spise som de er. Litt senere, mot slutten av august, begynner innhøstningen av de druer som skal bli til vin. Først samler vi de blå druene, som benyttes til framstillingen av den gode rødvinen som det er vanlig at alle familiene i landsbyen lager.

Drueklasene i kurvene blir fraktet (for det meste av unge esler) fra vinmarken til vinpressen, som finnes i alle hjem. De som arbeider der, tråkker druene med bare føtter. Om du befinner deg her på øya som turist i denne tiden, kan du få en spesiell opplevelse ved å være med på dette arbeidet.

Men vent litt! Før bøndene begynner å tråkke druene, vasker de alltid føttene, og turistene må gjøre det samme hvis de ønsker å være med.

Fra saftkarene blir druemosten helt over på store tretønner for at den skal gjære. Gjæringsprosessen omdanner mosten til den velsmakende, rubinrøde vinen, som er en uunnværlig del av måltidet for de fleste familier på Kreta. Men vindruene blir brukt til mer enn dette.

Ikke all mosten går til vinproduksjon. Av en del av den lages det forskjellige slags søtsaker — vingelé, vingelépølser og annet. Vinen gir oss også en svært god, naturlig eddik, som benyttes i matlagning. Og friske blad fra vinranken setter en ekstra spiss på risretter og grønnsaksblandinger.

Innbyggerne i landsbyen gjør til og med bruk av avfallet eller vinmasken som blir igjen etter at saften er blitt fjernet fra druene under tråkkingen. Masken kan brukes som storfefôr eller som gjødning. Men den utgjør også grunnlaget for en annen gledebringende del av vinhøsten. I oktober eller november kokes masken i en feststemt atmosfære.

Bøndene koker vanligvis masken i utkanten av landsbyen. De lager til store ildsteder av svære steiner, og oppå disse setter de gryter fulle av mask som skal kokes. Ved mørkets frambrudd begynner landsbyens innbyggere å tenne opp under grytene, og de samler seg rundt dem for å varme seg i den kjølige høstnatten.

Nå begynner de å fortelle vitser og oppdiktede historier. Barna sitter som fjetret og hører på. Når sulten begynner å gnage, spiser vi poteter som er bakt hele på glørne fra ilden. Men mannfolkene får også lønn for sin nattevåk — en smak av det første destillatet fra grytene — en svært sterk drikk som kreterne kaller tsikudia.

Et helt års anstrengelser, slit og samarbeid mellom landsbyens innbyggere kulminerer således i disse festlighetene. Vi begynte arbeidet allerede i januar med å binde opp plantene og beskjære dem for gamle skudd, for derved å la nye og mer fruktbærende skudd få vokse i stedet. Deretter holdt vi på med å grave, harve eller hyppe fram til mars måned, da vinrankene begynte å blomstre.

Senere, da fruktene var blitt dannet, skar vi bort alt overflødig på de fruktbærende skuddene, slik at det ikke skulle trekke ut sevjen i vinranken til ingen nytte. På denne måten blir selve frukten rikere. Innimellom sørget vi for å vanne, gjødsle, sprøyte og binde opp vinrankene. Vi tilførte dem også svovel.

Værforholdene kan utgjøre en stor fare for vinrankene, for eksempel hvis det kommer frost i blomstringstiden. Og faren for angrep fra forskjellige sykdommer, gresshopper og vepser krever at en hele tiden er årvåken.

Men de som har arbeidet hardt på vinmarkene, får lønn for strevet når de kan glede seg sammen med de øvrige landsbyboerne under innhøstingen av de modne druene.

[Kart på side 17]

(Se den trykte publikasjonen)

TYRKIA

HELLAS

KRETA

LIBYA

Middelhavet

EGYPT