Hva sier Bibelen?

«Verdens ende» — bør du frykte den?

HELT mot slutten av Jesu jordiske tjeneste spurte noen av hans disipler ham: «Hva skal tegnet være på ditt komme og på verdens ende?» — Matt. 24: 3.

Sikter uttrykket «verdens ende» til en brennende ødeleggelse av jorden og menneskene på den? Mange tror det. De mener å finne støtte for et slikt syn i apostelen Peters ord: «Men Herrens dag skal komme som en tyv, og da skal himlene forgå med stort brak, og himmellegemene skal komme i brann og oppløses, og jorden og tingene på den skal oppbrennes.» — 2 Pet. 3: 10.

Men er det egentlig riktig å hevde at disse skriftstedene viser at planeten jorden en vakker dag kommer til å brenne opp? Bibelens egen forklaring vil hjelpe oss til å få en rett forståelse.

Når det gjelder spørsmålet om hvor lenge jorden kommer til å bestå, leser vi i Salme 104: 5: «Han [Gud] grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet.» (Jevnfør Salme 78: 69; 119: 90) Ifølge Bibelen skal jorden bestå og tjene som menneskenes bolig i all evighet. — Es. 45: 18.

Hva mener så Bibelen i betraktning av dette med uttrykket «verdens ende»? Vi kan med fordel merke oss hvordan vår tids bibeloversettere har gjengitt det greske uttrykket. Her er noen eksempler: «Denne tidsalders ende» (NTM), «tidsalderens slutt» (Revised Standard Version), «tidsalderens fullendelse» (Åkesson; Wuest), «tidsalderens avslutning» (Rotherham), «avslutningen på tingenes ordning» (NW). Det som får en ende, er en «tidsalder» eller en «tingenes ordning» (gresk: aion, som ordet æra kommer fra), ikke den bokstavelige jord og dens innbyggere.

Det faktum at moderne oversettere har erstattet ordet «ende» i Matteus 24: 3 med slike uttrykk som «fullendelse» og «avslutning» belyser også saken. Avslutningen av en æra er vanligvis ikke noe som inntreffer plutselig. Nei, det forholder seg gjerne slik at en avslutning strekker seg over en lengre tid for til slutt å gå over i begynnelsen på en ny æra. Jesus omtalte et ’tegn’ med mange trekk som ville hjelpe oss til å identifisere «avslutningen på tingenes ordning». (Matt. 24: 3, NW) Den skulle blant annet kjennetegnes av store kriger, matmangel, jordskjelv, epidemiske sykdommer og stor lovløshet. (Matt. 24: 7—12, NTN) Ifølge Jesus er altså verdens ende avslutningen eller den siste del av den nåværende æra eller tidsalder i menneskenes historie. Denne lære kommer ikke i konflikt med Bibelens forsikring om at den bebodde jord skal bestå i all evighet.

Men hva med Peters uttalelse om at ’himlene skal forgå med stort brak, . . . og jorden og tingene på den skal oppbrennes’? (2 Pet. 3: 10) Peters ord må forstås i harmoni med resten av Bibelen. Vi bør for eksempel merke oss hvordan ordene «jord» og «himler» blir brukt i Esaias’ bok:

«Jorden høre og det som fyller den, jorderike og alt som gror der! For Herrens vrede er over alle hedningefolkene, og hans harme over all deres hær; han slår dem med bann, overgir dem til å slaktes ned. Og hele himmelens hær skal smuldre bort, og himmelen rulles sammen som en bokrull . . . For mitt sverd er blitt drukkent i himmelen.» — Es. 34: 1, 2, 4, 5.

Det er tydelig at uttrykket «jorden» her ikke sikter til selve planeten, men til folk, som er i stand til å «høre». La du dessuten merke til at et henrettelsens sverd vil bli tilsølt med blod «i himmelen»? Ettersom Bibelen sier at mennesker av kjøtt og blod ikke kan eksistere i himmelen, må også dette uttrykket stå som et symbol på noe som har med menneskenes jordiske område å gjøre. (1 Kor. 15: 50) I sin kommentar til Esaias 34: 4 kommer bibelforskeren Albert Barnes med følgende klargjørende opplysninger: «Himmellegemene representerer ofte konger og fyrster. Meningen er den at det vil bli en stor ødeleggelse — at fyrstene og de mektige som har kjempet mot Gud og hans folk, vil bli ødelagt.» — Jevnfør Esaias 14: 12—14; Åpenbaringen 22: 16.

Da Peter skrev at himlene og jorden skulle forgå, mente han den nåværende ordning med dens politiske herskere og deres undersåtter. Bibelen har forutsagt at Guds rike «skal knuse og gjøre ende på alle hine riker». (Dan. 2: 44) Jorden skal imidlertid fortsette å bestå og være bebodd.

Hva vil følge etter den nåværende tidsalder med menneskelige herskere? Peter skriver: «Men vi venter etter hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor.» (2 Pet. 3: 13) Det «løfte» apostelen refererer til, finner vi i Esaias 65: 17, hvor vi leser: «For se, jeg skaper en ny himmel og en ny jord.» Hva betyr så det?

Glem ikke det som er sagt om Bibelens symbolske bruk av ordene «himmel» og «jord». Denne profetien hos Esaias fikk sin første oppfyllelse da Israel vendte tilbake fra fangenskapet i Babylon. Folket ble en «ny jord» eller et nytt samfunn i det lovte land i og med at de kom tilbake til sitt hjemland. En «ny himmel» hersket nå over dem, nemlig stattholderen Serubabel (en etterkommer av kong David), støttet av ypperstepresten Josva. — Hag. 1: 1, 14.

Noe som viser at profetien vil få en framtidig oppfyllelse, er det faktum at Peter sier at de kristne ’venter nye himler og en ny jord’. De «nye himler» er Guds himmelske regjering, Riket. Dens lydige undersåtter vil utgjøre den ’nye jord’. Apostelen Johannes beskriver de velsignelser denne ordning vil bringe, i følgende vendinger:

«Og jeg så en ny himmel og en ny jord; for den første himmel og den første jord [de nåværende jordiske regjeringer og de mennesker som støtter dem] var veket bort, og havet er ikke mer. Og jeg hørte en høy røst fra tronen si: Se, Guds bolig er hos menneskene, og han skal bo hos dem; og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud; og han skal tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer; for de første ting er veket bort. Og han som satt på tronen, sa: Se, jeg gjør alle ting nye.» — Åpb. 21: 1, 3—5.

Endens tid er en overgangsperiode da den nåværende tidsalder med ondskap og lidelse vil ende, for så å bli avløst av den strålende, nye ordning, som apostelen Johannes beskriver. Mennesker som lever i dag, har sett de kriger og jordskjelv, den matmangel og lovløshet og andre trekk ved det tegn som skulle kjennetegne avslutningen på den nåværende tidsalder. (Matt. 24: 7—14) Bibelens lære om verdens ende bør være en årsak til glede og ikke til frykt. Jesu oppfordring til dem som ville få se det forutsagte tegn, lyder: «Når dette begynner å skje, da rett eder opp og løft eders hoder! for eders forløsning stunder til.» — Luk. 21: 28.