Undervisningen i Afrika gjennom tidene
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Nigeria
UNDERVISNINGEN i Afrika går langt tilbake i tiden. Den gamle sivilisasjonen i slike land som Egypt og Etiopia er naturligvis godt kjent. Og i det første årtusen av vår tidsregning ga maurerne og andre folk i den nordligste delen av Afrika verdifulle bidrag til undervisningen og kulturen i verden. I de siste 1000 årene har dessuten folkeslag i Sahara og sør for Sahara opprettet flere undervisningssentrer. Vi kan bare nevne Timbuktu, Agadès, Gao, Katsina og Bornu, hvor det var stor etterspørsel etter bøker på arabisk.
For over 800 år siden fantes det universiteter i Timbuktu i Mali hvor det ble gitt fremragende undervisning. Katsina i den nordlige delen av Nigeria har vært et undervisningssenter siden før det 16. århundre. Det var her Muhammed Ibn Muhammed for omkring 200 år siden ble kjent som spesialist i numerologi.
De nevnte byene var preget av muhammedansk kultur, og moskéene var sentrer for undervisningen. Det var imidlertid svært kostbart å bli undervist av mallamene, og det var derfor ikke så mange som hadde råd til å benytte seg av deres undervisning. Det utdannede mindretall hadde en kolossal innflytelse, og det var de som var administratorer, advokater og kontorfolk. Men det store flertall kunne fortsatt ikke lese og skrive.
I de ikke-muhammedanske kulturområdene sør for Sahara ble undervisningen stort sett gitt muntlig, uten hjelp av bøker. Undervisningssystemet varierte fra stamme til stamme, og det plan undervisningen lå på, var avhengig av den spesielle stammens sosiale og kulturelle utvikling. Undervisningen spente imidlertid over et stort område, og det ble gitt spesiell undervisning på de forskjellige alderstrinn. Hvert undervisningssystem var lagt opp med tanke på å forberede enkeltindivider på deres rolle i samfunnet. Et blikk på undervisningssystemet blant yorubaene i Nigeria før koloniseringen illustrerer dette.
Yorubasystemet
Blant yorubaene fikk barna tidlig opplæring i lydighet, i skikk og bruk og i å snakke og regne, og denne opplæringen ble gitt i familien. Barna lærte hurtig å uttrykke seg på sitt eget språk. Etter hvert lærte de ordspråk, dikt og sagn som var kjent i samfunnet eller i stammen. De lærte på den måten sitt folks historie og dets moralske og filosofiske holdning. De måtte lære forskjellige måter å hilse på, å respektere de forskjellige trinn på samfunnsstigen og å lære hva som var skikk og bruk i den forbindelse. Den religiøse undervisning innbefattet innføring i forskjellige ritualer, hellige høytider og spåmennenes rolle.
I tidlig alder lærte barna å telle til 20 på fingrene og tærne og å løse enkle addisjons- og subtraksjonsoppgaver ved hjelp av steiner. Etter hvert som de gjorde framskritt, lærte de mål og vekt, å gjøre bruk av kauriskjell (som tjente som penger) og å kjøpslå om en vare.
Guttene fikk spesiell undervisning som tok sikte på å gi dem opplæring i jordbruk, metall- og trearbeid, jakt og bruk av forskjellige urter og medisiner. Forskjellige ferdigheter ble gitt videre fra far til sønn. En tok også hensyn til interesser og naturlige anlegg, og barna ble oppmuntret til å gjøre bruk av sine evner. Derfor var det mange som kom i lære utenfor den stammen familien tilhørte.
Pikene fikk opplæring i veving og farging av stoffer. De lærte pottemakerkunst, å flette matter og kurver og å lage kosmetiske midler, som ble brukt i skjønnhetspleien og ved frisering. De lærte å lage mat, å brygge øl og å utvinne olje fra palmenøttkjerner. De ble på den måten forberedt for sin rolle som kvinne i familien og i samfunnet.
De som tilhørte stammer i landdistriktene, la større vekt på jordbruk, fedrift og jakt eller fiske. Enkelte undervisningssystemer begrenset mulighetene for å gjøre framskritt på nye felter ved å bevare et lukket samfunn. Det var vanligvis avstamning eller religiøse oppfatninger som avgjorde om noen kunne bli en del av et bestemt samfunn. Dette bidro til en stagnasjon når det gjaldt kunnskaper. Ikke desto mindre dekket den undervisning som ble gitt, behovet i disse samfunnene.
Kolonitiden
Etter at David Livingstone, kjent som misjonær og oppdagelsesreisende, hadde påbegynt et banebrytende arbeid i Afrika, begynte européiske misjonærer i den annen halvdel av det 19. århundre å øke sin virksomhet på dette kontinent. Misjonsskoler ble opprettet i byene og landsbyene, ja, til og med ute i selve landdistriktene, hvor elevene overvar undervisningen bare iført et lendeklede eller helt nakne.
Disse skolene ble opprettet i samsvar med sekteriske skillelinjer, slik at katolikkene hadde sine skoler og de protestantiske religionssamfunn sine. Dette resulterte i at folket ble delt religiøst sett, og hele områder kom til å bli betraktet som tilhørende et bestemt religionssamfunn. I de enkelte samfunn ble det dessuten et sosialt skille mellom dem som hadde lært å lese og skrive, og dem som var analfabeter, og familiens innflytelse ble etter hvert undergravd. Noe annet som skapte ubalanse, var at en sluttet å følge tradisjonelle undervisningsmønstre uten å erstatte disse med noen felles undervisningsnorm.
Det var likevel blitt tatt et skritt i retning av å øke den afrikanske befolknings kunnskaper og utvide dens horisont. Etter hvert som flere lærte å lese og skrive, ble kunnskaper om omverdenen, som var å finne i bøker, tilgjengelige til og med for dem som bodde i de mest avsidesliggende stammesamfunn. Undervisningen i den ikke-muhammedanske verden sør for Sahara var i ferd med å få en renessanse.
Selv om befolkningen viste interesse for å lære, var det hindringer som måtte overvinnes. Misjonærene måtte vanligvis først lære seg språket på stedet. Når de underviste barna, måtte de undervise dem på sine egne européiske språk, ettersom det var på disse språkene det var mulig å skaffe bøker. Enkelte gjorde imidlertid et godt arbeid ved å lage alfabetiske systemer og ordbøker, slik at mange av de lokale språkene kunne bli skriftspråk. Dette gjorde det mulig å oversette Bibelen til en rekke afrikanske språk.
I enkelte områder skapte den skikk å utestenge pikene fra undervisning på skolene et problem. Da en av emirene i den nordlige delen av Nigeria for over 40 år siden besøkte England, ble han imponert over å se en stor pikeskole. Han ønsket en lignende ordning for pikene blant hans eget folk. Ettersom det var vanlig å utestenge kvinnene fra det offentlige liv, var han imidlertid klar over at dette var noe som ville møte motstand. Han sa derfor at han ville opprette en skole ved sitt slott for å kunne gi de piker som arbeidet hos ham, undervisning. Før det var gått et år, hadde skolen 30 elever, og mange fremtredende borgere spurte emiren om deres barn kunne få gå på skolen. Et år senere, angivelig fordi han ikke lenger kunne klare bråket fra skolen på slottsområdet, «sørget han for at elevene, lærerne og alt utstyret ble plassert i selve byen, i et hus i nærheten av guttenes skole». (African Challenge, side 63) Nå er alle grunnskolene i det området av landet åpne for elever av begge kjønn.
Ettersom barna var en del av arbeidskraften i enhver jordbrukerfamilie, var en til å begynne med ikke så villig til å la dem få gå på skole. Etter hvert som befolkningen ble klar over verdien av det trykte ord og fordelene ved å kunne lese og skrive, var det imidlertid flere som ble sendt til skolene. Det var således på misjonsskolene at mange fremtredende pedagoger og ledere i forskjellige deler av det afrikanske kontinent fikk sin første opplæring.
Kolonimaktenes regjeringer og senere de enkelte uavhengige staters regjeringer oppmuntret til opprettelsen av misjonsskoler og ga økonomisk og administrativ hjelp til dette arbeidet. Det ble truffet tiltak for å komme fram til ensartede undervisningssystemer, og offentlige skoler, også høyere skoler og universiteter, ble opprettet i tillegg til misjonsskolene.
Et nytt undervisningssystem
I et ytterligere forsøk på å sikre en mer ensartet undervisningsnorm har den nigerianske regjering siden 1970 ført tilsyn med de private skoler, misjonsskolene innbefattet. I et helt og holdent verdslig skolesystem er det å kunne gi passende moralsk undervisning blitt et problem. Myndighetene har derfor oppmuntret foreldre og lærere til å gi barna moralsk veiledning. Det er blitt gjort forsøk på å samordne muhammedanske og tradisjonelle undervisningssystemer blant de innfødte med moderne undervisningsmetoder. En håper at en på den måten skal kunne demme opp for uroen, umoralen og narkotikamisbruket, som skaper stadig større problemer blant de unge.
I 1976 ble det satt i gang et spesielt program som skal gjøre det mulig å gi alle unge i Nigeria gratis undervisning. Det betyr at barna får gratis undervisning i grunnskolen i seks år og mulighet for ytterligere henholdsvis tre eller seks års skolegang. Det blir derfor opprettet flere skoler, og en håper at en i den nærmeste framtid vil kunne øke universitetenes antall til 13.
Voksenopplæringen
Ettersom flertallet av den voksne befolkning er ute av stand til å lese og skrive, legger de forskjellige afrikanske regjeringer stadig større vekt på voksenopplæringen. I Nigeria, hvor 20 prosent av en befolkning på 70 millioner kan lese og skrive, har regjeringen opprettet sentrer for undervisning av voksne i de fleste byer og landsbyer. Mange menn og kvinner benytter seg av denne anledningen til å lære å lese og skrive.
Den undervisning med tanke på å lære voksne å lese og skrive som pågår i Jehovas vitners Rikets saler, har også brakt gode resultater. Mellom 1962 og 1976 var det bare i Nigeria 15 156 personer som lærte å lese og skrive på grunn av denne undervisningen. Mange av dem var eldre og trodde at de ikke lenger kunne lære. De fleste var fra landdistriktene — bønder, jegere, fiskere og husmødre. Det at de var fast besluttet på å tilegne seg bibelsk kunnskap og å bli i stand til å gi andre bibelsk undervisning, vakte imidlertid deres ønske om å lære. Nå kan de lese og skrive, og de kan undervise andre i Guds Ord på deres eget språk og ofte også på engelsk.
Ta for eksempel Ezekiel Ovbiagele. Han hadde fått opplæring i samsvar med det tradisjonelle undervisningssystem, men fikk aldri lære å lese og skrive. Etter at han hadde fått muntlig bibelsk undervisning av Jehovas vitner og var blitt døpt i 1940, ble han klar over verdien av å lære å lese. Han overvar den undervisningen som ble gitt i lesning og skrivning i en av vitnenes Rikets saler, og snart kunne han lese i Bibelen for andre. Etter at han hadde fått ytterligere opplæring, var han i 1953 kvalifisert til å tjene som en reisende tilsynsmann og hadde nå det ansvar å gi undervisning til en rekke menigheter i det området han var blitt tildelt. Mange andre har gjort lignende framskritt.
Da Jackson Iheanacho begynte å overvære Jehovas vitners møter, kunne han bare lese og skrive efik, hans eget innfødte språk. Han så hvilket behov det var for også å lære å lese engelsk, ettersom møtene ble holdt på dette språket. På grunn av den undervisning i lesning og skrivning som ble gitt i menigheten, kunne han snart lese engelsk og gikk videre og begynte å lære også andre språk. Han kan nå lese og skrive sju språk!
Over 77 prosent av Jehovas vitner i landet kan lese og skrive. De fleste av de gjenstående 23 prosent lærer å lese og skrive i sine Rikets saler eller i sentrer som er opprettet av regjeringen, og befinner seg derfor på forskjellige stadier hva det å lære å lese og skrive angår. De setter stor pris på dette undervisningsprogrammet, som stadig flere får anledning til å benytte seg av.
Hensiktsmessig undervisning
Verdien og nødvendigheten av undervisning er innlysende. I en redaksjonell artikkel i avisen Daily Times for 29. desember 1976 ble undervisning omtalt som «den største investering . . . når det gjelder en hurtig utvikling av . . . økonomiske, politiske, sosiologiske og menneskelige ressurser». Ikke en hvilken som helst undervisning, men hensiktsmessig undervisning er av stor betydning. De undervisningsmetoder som blir brukt i vår tid, har hatt en tendens til å legge vekt på materialistiske mål i stedet for å understreke betydningen av å sette seg produktive mål. Mange unge går på skole for å få et eksamensvitnesbyrd som gjør det mulig for dem å oppnå en stilling som gir dem prestisje og stort økonomisk utbytte. Foreldre bør veilede de unge, slike at de tenker nøye over hensikten med at de går på skole. De bør sette seg som mål å tilegne seg kunnskaper og ferdigheter og bli i stand til å bruke sin tenkeevne slik at de som voksne kan leve et produktivt liv.
Det er imidlertid viktig å huske at barna har behov for mer enn den formelle undervisning som blir gitt på skolen. Foreldre kan bruke tiden før barna begynner på skolen, og den tid de ikke er på skolen, til å gi dem veiledning i moralske spørsmål og undervise dem på andre måter med tanke på å utvikle deres personlighet. De kan oppnå gode resultater ved å bruke Bibelen når de bestreber seg på å lære barna sømmelighet, ærlighet og lojalitet.
De unge kan dessuten ved å gjøre bruk av den erfaring de skaffer seg fra dag til dag, forme sin personlighet og utvikle sine ferdigheter på en god måte, slik at de fortsetter å lære også etter at de har sluttet på skolen. På den måten vil de kunne nå det mål å bli ansvarsbevisste, produktive menn og kvinner, og den undervisning de har fått, vil da virkelig ha vært hensiktsmessig.