Et moderne høyttaleranlegg
BIBELEN forteller om mange anledninger da store skarer av Guds folk kom sammen, og da det var nødvendig at alle kunne høre det som ble sagt. Beretningene i 5 Mosebok og i Josvas bok forteller om at Moses og Josva talte til Israels folk, som da besto av flere millioner. Det er mulig at de har hatt menn i forsamlingen som brakte det de sa, videre, og at disse så hadde andre igjen til å gjenta det de sa, og så videre. Det ville i beste fall være en sen og tidkrevende måte å tale til en stor tilhørerskare på.
Jesus benyttet seg fra tid til annen av naturlig akustikk når han skulle overbringe sine livgivende ord til andre. Noen ganger valgte han en fjellside, hvor de lydbølgene som stemmen hans frambrakte, ville bevege seg enten direkte oppover eller nedover mot tilhørerne. (Matt. 5: 1) Andre ganger, når han befant seg i flatere terreng, ved Gennesaretsjøen, og folk trengte på fra alle kanter, gikk han om bord i en båt og la et stykke ut fra land. Vannet ville så kaste lydbølgene inn mot tilhørerne på stranden. — Matt. 13: 1, 2; Luk. 5: 3.
Når grupper på 50 eller flere samles i vår tid for å høre på en taler, benytter de seg ofte av elektronisk forsterkning. Ved hjelp av moderne utstyr kan talerens stemme bli forsterket mange ganger og likevel beholde sin særegne kvalitet, tone og klang. Dette er til hjelp for både taleren og tilhørerne. Taleren behøver ikke å bruke unaturlig stor stemmestyrke, og tilhørerne behøver ikke å anstrenge seg for å få tak i det som blir sagt. De kan konsentrere seg om å forstå det de hører. La oss se litt på hva et godt høyttaleranlegg består av.
Hvordan blir lyden forsterket?
Det første skritt går ut på å la lydsvingninger, som er en form for akustisk eller mekanisk energi, bli omformet til elektrisk energi. Det er mikrofonen som utfører denne oppgaven. Mikrofonen omformer lydbølger, som i virkeligheten er trykkforskjeller i luften, til en elektrisk strøm som varierer i frekvens og styrke i samsvar med «trykket» fra lydsvingningene. Mikrofoner er nødvendigvis følsomme instrumenter og må behandles med den største forsiktighet.
Ettersom signalet fra mikrofonen er en meget svak elektrisk spenning, må dette signalet forsterkes mange tusen ganger for at det skal kunne drive en høyttaler. Til dette formål bruker en en lavfrekvensforsterker (audioforsterker). Mange forsterkere kan motta signaler fra flere mikrofoner eller andre lydkilder og kombinere dem og så forsterke det kombinerte programmet så kraftig at tilhørerne uten vanskelighet kan høre det. Av og til bruker en en egen for-forsterker for å forsterke de svake signalene fra mikrofonene, mikse dem og så sende det kombinerte programmet videre til et hvilket som helst punkt, fjernt eller nært, hvor det kan forsterkes ytterligere, alt etter hva det er behov for. Store høyttaleranlegg kan bestå av mange forsterkere, som hver sender programmet til et bestemt område, hvor det kan være fra noen få til mange tusen tilhørere.
Det forsterkede elektriske signalet føres så til slutt til én eller flere høyttalere. Høyttaleren virker som en slags mikrofon, bare omvendt. Den forsterkede elektriske strømmen setter en membran i bevegelse. På den måten blir elektrisk energi omformet til mekanisk energi. Elektriske svingninger blir gjort om til lydsvingninger med så stor styrke at lyden kan høres.
Valg av enheter
Ettersom formålet med å forsterke tale er 1) at alle skal kunne høre godt, og 2) å bevare stemmens naturlige klang, er det viktig at en er omhyggelig når en skal velge enheter til et høyttaleranlegg. Vil en ha kvalitet, må en også betale for det. Deler som er å få «på tilbud», vil kanskje ikke gi deg den driftssikkerhet og kvalitet som du trenger. En bør derfor rådføre seg med en erfaren lydtekniker når en skal kjøpe et høyttaleranlegg. Da vil en kunne få et anlegg av god kvalitet og med tilstrekkelig effekt, men likevel ikke et anlegg som er for dyrt eller har større effekt enn det som er nødvendig.
Det første ledd i høyttaleranlegget er mikrofonen. Hver mikrofontype har et spesielt anvendelsesområde. Det finnes ikke noen enkelt mikrofon som passer best for alle situasjoner. Når det gjelder gjengivelse av tale, vil en dynamisk mikrofon som oftest dekke behovet. Den har god lydgjengivelse og robust konstruksjon, byr på forholdsvis få problemer og er ganske rimelig.
Deretter må du ta i betraktning de forskjellige mikrofontypenes følsomhet eller evne til å oppfange lyden fra forskjellige retninger og avgjøre hvilken type som best dekker dine behov. Skal du velge en omnidirectional (ikke retningsvirkende) mikrofon, som oppfanger lyden like godt fra alle retninger, eller en unidirectional (retningsvirkende) mikrofon, som er mest følsom rett forfra? Det finnes også såkalte 8-tallsmikrofoner, som er følsomme rett forfra og rett bakfra.
En unidirectional mikrofon kalles også cardioidmikrofon, fordi den oppfanger lyder i et hjerteformet område foran mikrofonen. Ettersom cardioidmikrofonen er forholdsvis død bakfra, blir den ofte brukt når en skal redusere mulighetene for akustisk tilbakekobling (feedback), den hylingen som inntreffer når mikrofonen oppfanger lyd fra høyttalerne. Vi gir imidlertid avkall på visse fordeler når vi velger en cardioidmikrofon. Hvis taleren ikke snakker direkte inn i mikrofonen, blir talen ikke oppfanget så godt. Cardioidmikrofonen er dessuten vanligvis ikke så robust som andre mikrofontyper.
En omnidirectional mikrofon har visse avgjorte fordeler. Når de som snakker, kanskje ikke snakker rett inn i mikrofonen, for eksempel når mikrofonen går på omgang blant flere, er denne typen mest praktisk. Som oftest er den også rimeligere og mer robust. Du vil være godt tjent med den i mange situasjoner. Slike mikrofoner har imidlertid også ofte lett for å oppfange uvedkommende lyder og forårsake akustisk tilbakekobling, særlig når to eller flere mikrofoner er i bruk samtidig.
Noen mikrofoner har lett for å frambringe et lite «smell» når en snakker rett inn i dem og bruker ord med slike harde konsonanter som «p» og «t». Vanligvis kan en bøte på dette ved å bruke en mikrofon som er utstyrt med en vindskjerm, slik at kraftige «pustelyder» fra taleren ikke kommer inn i mikrofonen.
En må også ta hensyn til mikrofonens impedans. Vi sier at en mikrofon har enten høy eller lav impedans, benevnelser som beskriver dens elektriske egenskaper og ikke nødvendigvis sier noe om dens kvalitet eller følsomhet. Mikrofoner med høy impedans blir ofte foretrukket fordi de er billigere. Det er imidlertid visse problemer som gjenspeiler seg i deres tilsynelatende kvalitet. Hvis for eksempel mikrofonkabelen ikke er lengre enn 15 meter, er mikrofoner med høy impedans helt all right. Men hvis kabelen er lengre enn 15 meter, vil mikrofoner med lav impedans være å anbefale. Det vil nemlig redusere det tap av høyfrekvens som kabelens kapasitet forårsaker, til et minimum. Når en bruker mikrofoner med lav impedans, unngår en også at det oppstår dur, og at mulige forstyrrelser fra radiosendere i nærheten, for eksempel politiradio, blir oppfanget. Når en bruker mikrofoner med lav impedans, bør en bruke tilsvarende mikrofonkabler. Det kan da være nødvendig å anbringe transformatorer på inngangene til forsterkeren, slik at den tilpasses mikrofonenes impedans. I alle profesjonelle lydinstallasjoner gjør en bruk av balanserte lavimpedans-mikrofonkretser.
Neste ledd i høyttaleranlegget er forsterkeren. En bør velge en forsterker som har en inngang og individuell volumkontroll til hver enkelt mikrofon som skal brukes. Hver mikrofon kan da innstilles uavhengig av de andre.
I forsamlinger på opptil 200 personer bør en velge en forsterker som har en utgangseffekt på minst 30 watt. Større lokaler krever mye større effekt. Transistorforsterkere er vanligvis mer driftssikre og byr på færre problemer enn rørforsterkere. Vi må naturligvis velge en forsterker som er beregnet på å brukes i et høyttaleranlegg.
Høyttalerne er det siste leddet. Det finnes mange forskjellige typer høyttalere. Vi kan velge søylehøyttalere til mindre lokaler og anbringe én på hver side av podiet. De er særlig praktiske når de skal installeres midlertidig. Til permanente installasjoner er det vanligvis en svært tilfredsstillende løsning å montere en rekke høyttalere i taket. Dette er særlig å anbefale hvis taket er forholdsvis lavt, for da kan alle i forsamlingen sitte i omtrent samme avstand fra en høyttaler. Høyttalere i taket bør anbringes i rekker og i siksak i forhold til hverandre. Avstanden mellom dem bør være omtrent halvannen gang avstanden fra gulvet til taket. De høyttalerne som er nærmest talerstolen, bør ha mindre effekt, slik at hele anlegget kan ha større volum uten at det inntreffer akustisk tilbakekobling.
Når høyttalerne kobles til forsterkeren, bør en sørge for at disse passer til hverandre. Det oppnår en ved å velge det rette impedansuttak bak på forsterkeren, det uttak som best passer til høyttalerens impedans. De fleste moderne forsterkere har det en kaller et «konstant spenningssystem», som kan tilpasses flere høyttalere. En bruker gjerne 25 volt- eller 70 volt-utgangen bak på forsterkeren. I større lokaler bruker en ofte 100-voltslinje. Et anlegg med «konstant spenning» krever at en har en liten transformator til hver høyttaler eller høyttaler som er tilpasset anlegget. Nå skulle alt være klart til å prøve det.
Noen forslag med hensyn til lyden
Avstanden mellom mikrofonen og talerens munn bør være cirka 15 centimeter, idet en tar hensyn til at han kan heve og bøye hodet. Mikrofonen bør være så nær talerens munn at den gir tilstrekkelig volum uten akustisk tilbakekobling, men ikke så nær at det sjenerer taleren eller gjør lyden utydelig når han foretar normale bevegelser med hodet. Hvis mikrofonen står for nær taleren, vil det også lett komme sjenerende «smell» i mikrofonen når taleren bruker ord med harde lyder.
Det rette lydnivå og god kvalitet er av største betydning. Forsterkerens volumkontroller og tonekontroller bør innstilles slik at den enkelte talers stemme blir gjengitt klart, tydelig og naturlig, og slik at alle kan høre godt uten å anstrenge seg. Hvis volumet er for lavt eller kvaliteten dårlig, vil noen ord bli borte, og tilhørerne vil måtte anstrenge seg for å forstå det som blir sagt. Etter en tid vil de bli trette, for vi har en naturlig tendens til å slutte å høre etter i stedet for å fortsette å anstrenge oss for å forstå talen. For høye lyder virker på den annen side sjenerende og distraherende og gjør tilhørerne utmattet. Også da slutter de å høre etter og går glipp av det som blir sagt.
Hvis en mikrofon ikke skal brukes på flere minutter, bør volumet settes ned, slik at mikrofonen ikke tar opp uvedkommende lyder. Det sier seg selv at det vil være bra å la noen betjene høyttaleranlegget hele tiden. Hvis vedkommende er oppmerksom og på forhånd har fått opplysning om den enkelte talers behov for volum, vil alle ha utbytte av programmet.
Bør en bruke mikrofoner som kan sendes rundt i salen, når tilhørerne deltar i drøftelsen? Det avhenger av hvor stor forsamlingen er, hvordan akustikken i lokalet er, og om alle kan høre det som blir sagt. Hvis de som kommenterer, blir oppmuntret til å snakke høyt, vil det naturligvis være å foretrekke framfor å miste tid ved å sende mikrofonen rundt i lokalet til de forskjellige.
Salomo sammenlignet for mange hundre år siden et oppbyggende ord talt i rette tid med «epler av gull i skåler av sølv». (Ordspr. 25: 11) Dette er tilfelle når det gjelder ord som har med liv å gjøre, og hvis tilhørerne er mange, kan et slikt moderne vidunder som et høyttaleranlegg gjøre det mulig for dem å høre og forstå med letthet.
[Bilde på side 8]
Et moderne høyttaleranlegg kan forvandle en flues summing til et brøl som fyller hele rommet!