Trafikken på havene
Av «Våkn opp!»s korrespondent på Hawaii
FARTØYER av forskjellige typer har i årtusener krysset havene og brakt gods og folk fra sted til sted.
Synet av et veldig skip som seiler forbi, vil alltid kunne vekke nysgjerrighet og sette fantasien i sving. Hvert av de sju hav har sine egne spesielle skip, som er like forskjellige fra hverandre som de menneskene som har bygd dem. Et kort tilbakeblikk på båtenes og skipenes historie vil bringe interessante ting for dagen.
Gamle båttyper som fremdeles er i bruk
De eldste framstillinger av båter som en kjenner i dag, stammer fra Egypt. De innbefatter blant annet bilder av den båtlignende papyrusflåten, et transportmiddel som har overlevd til vår tid. I dag kan slike flåter, som padles ved hjelp av hånd- og fotkraft, ses i bruk både på Nilen og på Tchadsjøen i Afrika.
En annen gammel måte å seile på blir framstilt på et relieff fra Ninive som er datert til omkring år 700 før vår tidsregning. Passasjerer og gods ble holdt flytende ved hjelp av oppblåste dyrehuder. Et motstykke til disse assyriske fartøyene kan ses den dag i dag i Tibet. En annen tibetansk båttype består av huder som er bredt ut over et rammeverk av tre.
En av de best kjente båtene fra gammel tid er sikkert den uthulte trestamme. Også den er fremdeles i bruk, for eksempel i enkelte deler av Afrika, Sør-Amerika og Australia.
Større skip i antikken
I dalen Deir el-Bahri i Egypt ligger et tempel med en rekke interessante relieffer. De framstiller en ekspedisjon som dronning Hatshepsut iverksatte, sannsynligvis omkring år 1500 f. Kr. På relieffet kan en blant annet se et skip som har med seg to store obelisker. En av disse obeliskene har en funnet, og av dens høyde og vekt å dømme må et skip som har kunnet frakte to slike obelisker, ha vært omkring 60 meter langt og 24 meter bredt på sitt bredeste. Uten last ville et slikt skip veie 800 tonn og fullastet 1500 tonn! Dette fartøyet må ha vært uten sidestykke i datidens Egypt.
Et fremtredende handels- og sjøfartsfolk i oldtidens verden var fønikerne, som bodde langs Middelhavets kyst. De var kjent for sin dyktighet som sjøfolk og navigatører. Fønikerne drev ikke bare handel i hele Middelhavet, men de seilte også rundt Afrikas sørspiss og nådde så langt nord som til England.
Fønikerne etterlot seg ikke noen beskrivelse av sine skip. Profeten Esekiel sammenlignet imidlertid den fønikiske byen Tyrus med et vakkert skip, og de enkeltheter han nevner, gir en god beskrivelse av et fønikisk skip. Det hadde planker av holdbart sypresstre, en enkelt mast av sedertre fra Libanon og årer av «eiker fra Basan». Stavnen, som sannsynligvis var høy og svinget, var laget av sypresstre innlagt med elfenbein. Seilet var av fargerikt egyptisk lin, og over dekket var det et slags soltelt av farget ull. Skipets sammenføyninger var kalfatret. — Esek. 27: 3—7, 27, versene 6, 7, 27 fra NW.
På vaser og fat fra det sjette århundre før vår tidsregning finnes det bilder av greske krigsskip. Av alle de fartøyer en kjenner fra antikken, var disse de letteste og mest elegante. Noen av dem var så lette at besetningen kunne trekke dem opp på land for natten. Grekerne bygde også galeiskip med tre, fire eller fem rekker med årer.
En omtale av oldtidens skip ville ikke være fullstendig hvis en unnlot å nevne Orienten. Den eldste kjente beskrivelse av et handelsskip fra Orienten ble gitt av Marco Polo i det 13. århundre. Han beskriver en kinesisk djunke på denne måten:
«[Den har] et enkelt dekk, og rommet under er delt i 60 små lugarer. . . . hver av dem utgjør et lite oppholdsrom for en kjøpmann. . . . i enkelte større skip var skroget inndelt ved hjelp av 13 skillevegger som besto av tykke planker som var satt sammen. Disse skulle være til beskyttelse hvis skipet sprang lekk. . . . eller hvis det støtte på en sulten hval — noe som ikke sjelden forekommer.»
Kineserne benytter fremdeles djunker i trafikken langs kysten og på elvene til transport av både gods og passasjerer. Djunkene er robuste treskip, og de tunge seilene sitter på langs, parallelt med skroget.
Seilskipene utvikles ytterligere
Det 15. århundre var de store geografiske oppdagelsenes århundre. Skip ble sendt ut på de store havene for å finne nye landområder. En som var sterkt interessert i disse oppdagelsesreisene, var en portugisisk prins som senere fikk navnet Henrik Sjøfareren. Han sendte ekspedisjoner mot sør, langs Afrikas kyst, i håp om å finne sjøveien til India. Deretter ble mange andre land og enkeltpersoner interessert i å finne sjøveien til «India», et begrep som på det tidspunkt omfattet både India, Kina, Ostindia og Japan. De ønsket hurtigere adgang til slike varer som gull, edelsteiner, narkotika og krydderier, som hittil bare hadde nådd Europa via den sene og kostbare karavanetrafikken over land.
På grunn av denne interessen for nye oppdagelser skjedde det mellom år 1400 og år 1514 en langt større utvikling på seilskipets område enn i de tidligere årtusener. Med tiden begynte en å bygge skip med tomaster, deretter med tre og til og med fire master. Etter hvert som skipene ble mer komplisert i sin oppbygning, ble antallet av seil økt, slik at noen skipstyper førte over 30 seil.
Boken Ships (utgitt av Life) forteller at skipsbyggerne i det 15. århundre «i en veritabel eksplosjon av oppfinnsomhet og skapertrang . . . framstilte de første klassiske fullriggerne — skip med tre master, med store, kvadratiske seil på fokkemasten og stormasten, et latinerseil [trekantet seil] på mesanmasten [masten lengst bak] og ofte et ganske stort spriseil foran stavnen, under baugsprydet».
Angående de skipene som under Christofer Columbus’ ledelse satte kursen mot Amerika, sier den samme publikasjonen: «Selv om det ikke er blitt bevart noen tegninger eller arbeidsbeskrivelser av Columbus’ flaggskip, ’Santa Maria’, vet vi at det var et slikt skip. Det samme var ’Pinta’ og også admiralens yndlingsskip, ’Niña’, etter at det var blitt omrigget fra en tremastet latinerseiler, bortsett fra at det hverken førte toppseil eller spriseil.»
Det var en av Columbus’ samtidige, Vasco da Gama, som fant den lenge søkte sjøveien til India. Deretter bevarte Portugal i 100 år eneherredømmet i de indiske farvann. Til slutt satte imidlertid nederlenderne, franskmennene og britene en stopper for dette. De dyrebare lastene som skipene førte med seg i disse farvannene, virket tillokkende på sjørøvere. Det ble derfor nødvendig å utstyre skipene med våpen. Denne kombinasjonen av handels- og krigsskip ble kjent under navnet «ostindiafarere».
Skipsbygging i Amerika
I og med oppdagelsen av Amerika og den «nye verden» vokste behovet for flere skip. Det oppsto en livlig handel mellom Europa og Amerika. Det var også stor handelsvirksomhet langs den amerikanske kyst, mellom de nordlige og de sørlige kolonier. Det ble derfor bruk for en amerikansk handelsflåte. Skipsbygging ble en ledende industri i de nye amerikanske koloniene.
Blant de mest berømte av alle amerikanske handelsskip var klipperen. Disse skipene ble brukt i stor utstrekning i midten og i slutten av det 19. århundre, og de ble lovprist for sine vakre linjer og sin store fart. De halverte seiltiden til Kina og Australia. Det var disse skipenes hurtighet som ga dem navnet «klippere» (av det engelske ordet clip, «å bevege seg hurtig»). Den mest berømte av klipperne var «Cutty Sark». Den var 65 meter lang og 11 meter bred og hadde tre master og 34 seil.
I år 1807 ble den første vellykte seilas med et dampskip gjennomført på Hudsonelven i New York. Skipet het «Clermont» og var et langt, slankt fartøy. Det var omkring 40 meter langt og 4,5 meter bredt. På sidene var det forsynt med skovlhjul, som var godt og vel en meter brede og hadde en diameter på 4,5 meter. Senere ble det tatt i bruk havgående dampskip, og med tiden ble skovlhjulene erstattet med en propell i akterenden.
Så kom jernskipene, som viste seg å være sterkere, sikrere og mer økonomiske i drift enn treskipene. Framskrittene på skipsbyggingens område i det 20. århundre har resultert i veldige lasteskip, passasjerbåter i luksusklasse, tankbåter, kjøleskip og atomdrevne fartøyer.
Skipsfarten har virkelig brakt menneskene mange goder. Det bør i denne forbindelse nevnes at den første undersjøiske universalkabel mellom Canada og Storbritannia ble lagt fra et skip i 1961. I løpet av de siste 20 årene er det ved hjelp av skip blitt lagt en rekke telefonkabler som forbinder De forente staters fastland med Hawaii og andre øyer i Stillehavet. Lignende kabler går også til Orienten, og andre knytter forskjellige deler av Sør-Amerika og øyer både i Atlanterhavet og i Stillehavet til hverandre.
Selv om flytrafikken i dag har overtatt en god del av passasjer- og godstransporten, er skipene fortsatt et livsviktig samferdselsmiddel, og det er all grunn til å tro at de vil fortsette å være det.
[Bilder på side 5]
KINESISK DJUNKE
GRESK KRIGSSKIP
KLIPPER
«SANTA MARIA»