Hvordan en kan be og bli bønnhørt?

HELT fra de tidligste tider har menneskene følt behov for å be til Gud. Fordi de har vært klar over sin egen utilstrekkelighet og har forstått at de ikke har kunnet nå ham uten hjelp, har de gjort bruk av utallige «hjelpemidler» når de har skullet be.

Noen bruker bønnebøker. De leser opp bønner som er blitt skrevet ned med tanke på forskjellige anledninger, i håp om at de vil hjelpe dem til å oppnå Guds gunst. Andre ber til helgener for at de skal gå i forbønn for dem hos Gud. En annen vanlig framgangsmåte er å lære seg bønner utenat og så bruke en rosenkrans for å holde regning med hvor mange ganger en har framsagt bønnene.

Visse religiøse ledere i kirkesamfunn hvor slike hjelpemidler blir brukt, anser dem imidlertid for å være utilstrekkelige. De mener at det må noe mer til enn menneskelig språk når en skal be til Gud, og de taler derfor i tunger når de ber, idet de bruker ord de ikke forstår.

Den romersk-katolske presten David Geraets, som er prior i et benediktinerkloster i Pecos i New Mexico, sa: «Jo lenger jeg lever, jo klarere blir det for meg at vi ikke vet hvordan vi skal be.» Han mente at en ved å tale i tunger når en ber, kanskje lar den hellige ånd «legge en fullkommen bønn i ens munn», og sa: «Det eksisterer nemlig en kommunikasjonskløft mellom det enkelte menneske og Gud, og det må bygges bro over denne kløften; tungetale kan være en måte å bygge bro over den på.»

Det er imidlertid interessant å merke seg hva Bibelen sier. Den forteller hva Jesus og apostlene lærte og gjorde, og også om andre trofaste menn i gammel tid. Men den sier ikke noe som tyder på at det eksisterte en «kommunikasjonskløft» mellom de første kristne og Jehova Gud.

Du vil kanskje være interessert i å se litt nærmere på de forskjellige «hjelpemidlene» som blir brukt i forbindelse med bønn, for å se om de hjelper eller hindrer mennesker i å komme i kontakt med Gud. Deretter skal vi se hva Bibelen sier om bønner som Gud hører.

Bønnebøker

Det vil kanskje overraske mange å høre at det ikke står noe i Bibelen om at en trenger en bønnebok for å vite hva en skal si til Gud. Guds folk i gammel tid brukte aldri noen bok som inneholdt bønner som var uttenkt og nedskrevet av andre, når de vendte seg til Gud.

Bibelen omtaler Gud som en far. (Rom. 1: 7) Kan du forestille deg at dine barn skulle være nødt til å lese opp fra en bok hva andre har skrevet, for å si «vær så snill», «takk», «vis meg hva jeg skal gjøre» eller «jeg har et problem og vil at du skal hjelpe meg»?

Det er sant at vi finner mange vakre bønner i Bibelen. Salmenes bok er en samling av lovsanger og takksigelser, og mange av disse er vakre bønner til Gud. De som verdsetter det privilegium som bønn er, vil naturligvis velge sine ord med omhu når de taler til en kjærlig Gud. Men Bibelen viser at våre bønner kan være svært enkle.

Jesus Kristus illustrerte dette. Han fortalte om en ydmyk toller som ikke engang ville løfte sine øyne mot himmelen, men som slo seg for brystet og sa: «Gud! vær meg synder nådig!» Kunne det sies enklere? Jesus sa: «Jeg sier eder: Denne gikk rettferdiggjort ned til sitt hus» framfor den stolte fariseeren, som til og med opphøyde seg selv når han talte til Gud. — Luk. 18: 9—14.

De bønnene som er gjengitt i Bibelen — også de vakre salmene — vitner om et vennskap med Gud. Jehovas tjenere i gammel tid betraktet ikke Gud som en abstrakt makt som virket det gode i universet. Nei, de anerkjente ham som en mektig ånd. De tiltalte ham som Jehova og brukte derved det opphøyde navn han hadde gitt seg selv. Dette virket på den måten de talte med ham på. De ønsket å oppnå hans gunst. De ba om hans velsignelse. De søkte hans tilgivelse. — Sl. 39: 13.

Det er virkelig enestående å tenke på at vi mennesker kan tale til Gud og vente at han vil høre oss. Bibelen forteller at det lar seg gjøre. Salme 139 beskriver på en vakker måte hvordan Jehova kan lytte til et enkelt menneske. Hvis du mener at Gud ikke kan være interessert i deg som enkeltperson, bør du lese hele denne salmen, hvor David blant annet sier: «Herre, du ransaker meg og kjenner meg. Enten jeg sitter, eller jeg står opp, da vet du det; du forstår min tanke langt fra. Min sti og mitt leie gransker du ut, og du kjenner grant alle mine veier.» (Sl. 139: 1—3) Fordi Guds tjenere i gammel tid var klar over dette, kunne de rette sine påkallelser og takksigelser direkte til Skaperen.

Gud kjenner våre feil og begrensninger. Når vi ber til ham, bør vi naturligvis tale så godt vi kan. Men det vi sier, representerer våre tanker i langt høyere grad enn det vi eventuelt ville lese. Hvis vi brukte noen andres ord som var skrevet ned i en bønnebok, ville det i virkeligheten føre til at våre bønner til Gud ikke ble så oppriktige og personlige.

Bør vi be til «helgener»?

Bibelen sier ikke at de første kristne ba til «helgener». Den sier ikke at vi trenger «helgener» som «mellommenn» eller til å gå i forbønn for oss hos Gud. Bibelen inneholder ingen eksempler på at trofaste tjenere for Gud ba til døde eller prøvde å få døde til å yte dem gunstbevisninger.a Bibelen viser at døde «helgener» ikke kan gjøre det, for den sier at de døde «vet ikke noen ting». Ifølge Bibelen befinner de døde seg i en ubevisst tilstand i graven i påvente av oppstandelsen. — Pred. 9: 5, 10; Joh. 5: 28, 29; 11: 24.

Bibelen oppfordrer oss derfor ikke til å be til «helgener», men sier: «La i alle ting eders begjæringer komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takksigelse.» (Fil. 4: 6) Det er følgelig mer sannhet i det populære franske uttrykket «det er bedre å handle med den gode Gud enn med hans helgener» enn mange av dem som sier det, er klar over.

Når noen skulle tre fram for visse européiske konger før i tiden, var det av største betydning å ha de rette forbindelser ved hoffet. Å vende seg til Gud i bønn er noe helt annet. De første kristne, som vi kan lese om i Bibelen, følte ikke noe behov for å bruke noen annen i himmelen enn Jesus Kristus som mellommann. De rettet sine bønner til Gud gjennom ham. Jesus sa selv: «Jeg er veien og sannheten og livet; ingen kommer til Faderen uten ved meg.» Han sa også at de kristne skulle ’be i hans navn’. — Joh. 14: 6, 14.

Oppslagsverket New Catholic Encyclopedia innrømmer at de første kristne ba til Gud og ikke til helgener. Det sier: «Som oftest i Det nye testamente blir alle bønner, både private og offentlige, liturgiske bønner, rettet til Gud, Faderen, gjennom Kristus.» Det sier også: «Bønn bør være et uttrykk for ens vennskap med Gud.» — Bind XI, sidene 670, 673.

Når vi er Guds venner, trenger vi ikke noen annen til å tale for oss, selv om det skulle være mulig for en annen å gjøre det. De kristne trenger ikke å vende seg til Gud gjennom «helgener» fordi de er redde for å tale til ham direkte. Paulus, som var en av Jesu Kristi apostler, viste at vi ikke trenger slike mellommenn, fordi vi har frimodighet til å tale til Gud gjennom Jesus. Paulus sa: «La oss derfor tre fram med frimodighet for nådens trone, for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid.» (Heb. 4: 14—16) Hvis vi har en slik frimodighet til å tale når vi ber til Gud, trenger vi ikke andre til å gå i forbønn for oss.

Hva med rosenkransen?

Uansett hvor lenge du leter i Bibelen, vil du ikke finne noe om at folk trenger en rosenkrans eller noe lignende for å holde regning med hvor mange ganger de har framsagt utenatlærte bønner. Bibelen sier heller ikke at en skal be den samme bønnen om og om igjen.

Bibelen oppfordrer riktignok de kristne til å være «vedholdende i bønnen». (Rom. 12: 12) Men det betyr ikke at de skal si det samme om og om igjen. Jesus sa: «Når I ber, skal I ikke ramse opp mange ord som hedningene; for de tror at de blir bønnhørt når de bruker mange ord. Gjør derfor ikke som de!» (Matt. 6: 7, 8) Når en ikke skal si den samme utenatlærte bønnen om og om igjen, er det innlysende at det heller ikke er behov for noen rosenkrans til å holde regnskap med hvor mange slike bønner en har framsagt.

Dekker tungetale et behov?

I betraktning av våre menneskelige begrensninger kan en spørre: Vil det at vi taler i tunger, hjelpe den hellige ånd til å ’legge en fullkommen bønn i vår munn’? De som mener det, glemmer at bønn ifølge Bibelen er et uttrykk for et nært, fortrolig forhold. Bønn er ikke noen magisk formel. Det er ikke akkurat det at vi framsier en bønn, som bringer gode resultater. Mye avhenger av hvordan vi taler til Gud, hvordan vi gir uttrykk for vår verdsettelse og de behov vi har.

Hva setter du størst pris på hos et barn — dets enkle, oppriktige takk eller en strøm av ord som andre har bedt det om å si, og som det tydeligvis ikke forstår? Er det ikke også da rimelig å tro at vår kjærlige, himmelske Far setter større pris på våre enkle, oppriktige bønner enn på uforståelige ord som vi har fått fra en annen kilde?

Salmisten sa ikke at han talte i tunger når han vendte seg til Gud. Han sa i stedet: «Jeg roper av hele mitt hjerte; svar meg, Herre!» (Sl. 119: 145) Hvordan kan en tale fra hjertet hvis en sier ord en ikke forstår? — Jevnfør 1 Korintierne 14: 14, 15.

Jesus viste oss hvordan vi skulle be. Det var en enkel bønn han lærte oss. Vi finner denne mønsterbønnen (som ofte blir kalt Fadervår) i Matteus 6: 9—13. Den viser hva vi kan be om. Guds navn, Guds rike og Guds vilje er det som kommer først. Deretter kommer den enkeltes behov (enkle, materielle behov, «vårt daglige brød»), tilgivelse for synder og utfrielse av fristelse og fra «det onde» eller «den onde» (NW), Satan Djevelen.

Det er ikke noe svulstig ved Fadervår. I den vanlige norske bibeloversettelsen inneholder denne mønsterbønnen bare 54 ord. (Den siste delen av vers 13 er en senere tilføyelse.) Ingen del av denne bønnen er vanskelig å forstå. Ingen del av den er på et ukjent språk. Den som ber, forstår hva han ber om, og han gjør det på en enkel måte, slik som et barn ville tale til en kjærlig far. Ja, før Jesus framholdt denne mønsterbønnen, sa han: «Eders Fader vet hva I trenger til, før I ber ham.» — Matt. 6: 8.

Noen av dem som taler i tunger når de ber, hevder at de bruker «englers tunger». Det er imidlertid ingenting i Bibelen som tyder på at Jesus Kristus gjorde bruk av noe slikt når han ba til sin himmelske Far. De bønner Jesus ba som er nedskrevet i Bibelen, var ikke av en slik art at de ikke kunne framsies med vanlige, menneskelige ord. Og hvordan kan noen som lever nå, ha noe viktigere å si til Gud enn det Jesus hadde?

Legg merke til hvor enkel den korte bønnen var som Jesus ba i Getsemane natten før sin død: «Abba [et ord som betyr «pappa»], Fader! alt er mulig for deg; ta denne kalk fra meg! Dog, ikke hva jeg vil, men hva du vil!» (Mark. 14: 36) Kunne det sies enklere? Og det var Jesus selv som ba denne bønnen. Enda mer direkte var den siste bønnen han ba, den han ba i det øyeblikk han døde. Vi leser i Lukas 23: 46: «Jesus ropte med høy røst og sa: Fader! i dine hender overgir jeg min ånd! Og da han hadde sagt dette, utåndet han.»

Hvordan vi kan bli hørt av Gud

Vi har sett at vi ikke behøver å ha en spesiell bønnebok eller å be gjennom «helgener» for å bli hørt av Gud. Det er heller ingen hjelp i å gjenta de samme ordene et visst antall ganger og holde regnskap med antallet ved hjelp av en rosenkrans. Det hjelper heller ikke å tale i tunger og si noe vi ikke selv forstår. Nei, for at våre bønner skal bli hørt, må vi be gjennom Jesus Kristus, ha den rette hjertetilstand og være lydige mot Gud.

Apostelen Johannes skrev: «I elskede! dersom vårt hjerte ikke fordømmer oss, da har vi frimodighet for Gud, og det vi ber om, det får vi av ham; for vi holder hans bud og gjør det som er ham til behag. Og dette er hans bud at vi skal tro på hans Sønn Jesu Kristi navn og elske hverandre, således som han bød oss.» — 1 Joh. 3: 21—23.

Våre bønner må være i harmoni med Guds vilje og hensikter. Johannes sa: «Dette er den frimodige tillit som vi har til ham, at dersom vi ber om noe etter hans vilje, da hører han oss.» — 1 Joh. 5: 14.

Ordspråkene sier: «Herren er langt borte fra de ugudelige, men de rettferdiges bønn hører han.» (Ordspr. 15: 29) De som holder Guds bud og ber i samsvar med Guds hensikter, kan være forvisset om at Guds «ører» er vendt til deres bønner. — Sl. 10: 17; 1 Pet. 3: 12.

Det er et uvurderlig privilegium at vi små mennesker kan få vende oss til Jehova Gud i bønn. Hvis vi verdsetter den mulighet vi har til å vende oss til Gud, og hvis vi i vårt hjerte er innstilt på å gjøre hans vilje, vil vårt sinn treffe de rette avgjørelser og lede oss til å handle på en slik måte at vi oppnår Guds godkjennelse. Hva vil det føre til? Resultatet vil bli det stikk motsatte av at det oppstår en «kommunikasjonskløft» mellom oss og Gud. Disippelen Jakob skrev med rette: «Hold eder nær til Gud, og han skal holde seg nær til eder!» — Jak. 4: 8.

[Fotnote]