Forsker studerer nå Bibelen

MIN hustru og jeg, som er biologer, hadde drevet med biologisk forskning i litt over seks år. Som student hadde jeg nøye studert utviklingslæren. Jeg arbeidet dessuten som assisterende konservator ved en avdeling for krypdyr ved et taksonomisk museum og hadde stadig kontakt med de «skarpeste hjerner» på disse felter. På grunn av min bakgrunn trodde jeg ikke at det fantes noen Gud. Hvis det skulle finnes en Gud, kunne han i hvert fall ikke være mye verdt, mente jeg.

Like før jeg skulle opp til eksamen, studerte jeg systematikk og utviklingslære. Det var et svært omfattende studium, som tok for seg utviklingens drivende krefter, manglende mellomledd, klassifisering og så videre. Vår lærer var en vitenskapsmann som hadde studert ved Harvard universitet, og som jeg samarbeidet med på museet. På kursets siste dag kom han med en forbausende bemerkning om at utviklingslæren i virkeligheten ikke var i samsvar med sann vitenskap, og han begynte å fortelle oss hvorfor den ikke var det. Det han sa, fikk meg til å begynne å tenke.

Etter eksamen studerte min hustru og jeg videre for å kunne ta våre magistergrader. Jeg kunne ikke glemme denne lærerens uttalelse, og jeg begynte derfor alvorlig å undersøke vitenskapens metoder. Dette førte til at jeg etter hvert ble mer og mer klar over at utviklingslæren manglet praktisk talt ethvert vitenskapelig grunnlag.

Samtidig begynte jeg å oppsøke forskjellige religionssamfunn i kristenheten for å få svar på mine spørsmål om Guds eksistens og hans personlighet. De svarene jeg fikk, var utilfredsstillende. De gikk ut på at dette var et mysterium, og at jeg ikke skulle tenke på det. Selv om jeg var blitt interessert i Bibelen, oppdaget jeg snart at kristenheten ikke hadde noe å gi meg, og jeg bestemte meg derfor for ikke å la meg engasjere i dens religionssamfunn. Jeg begynte i stedet å undersøke Østens religioner, men fant bare den samme tomhet.

Vi var nå kommet til et virkelig vendepunkt i vårt liv. Min hustru ventet vårt første barn. Jeg skulle ta min magistergrad nettopp på det tidspunkt da vi ventet barnet, og jeg kunne ikke finne noe arbeid. Jeg var overbevist om at alle menneskenes motstridende filosofier og religiøse oppfatninger ikke var noe verdt. Jeg bestemte meg derfor for å følge tradisjonen innen vår familie og meldte meg som frivillig i marineinfanteriet.

En kveld ba jeg en stille «bønn», bare for å forvisse meg om at jeg handlet rett. Den lød omtrent slik: «Du der oppe, hvis du finnes, hvis det finnes noen sannhet, hvis det er noen vits i at jeg fortsetter å lete, så vil jeg gjerne vite det, for ellers vil jeg aldri mer bry meg med den slags.»

Jeg hadde aldri tidligere snakket med et av Jehovas vitner, ikke engang sett en av dem, for den saks skyld. Neste morgen kl. 9 sto det imidlertid to damer utenfor døren min og tilbød meg boken Den sannhet som fører til evig liv og et gratis hjemmebibelstudium. Jeg ble svært forbauset, men jeg tok imot deres tilbud, og de lovte at det i løpet av et par dager skulle komme en til meg som kunne studere med meg.

Mellom dette første besøket og det første studiet «slukte» jeg boken. Da mannen kom for å studere med meg, bombarderte jeg ham med spørsmål, og jeg var forbauset over at han kunne besvare hvert eneste spørsmål fra Bibelen. Under det tredje studiet hadde jeg bestemt meg for å bli et av Jehovas vitner. Min hustru måtte være med på fem studier før hun kom så langt. Selv om vi hadde tatt vår beslutning, hadde vi imidlertid mye å lære. Vi begynte derfor å overvære møtene og fortsatte å stille spørsmål og å lese all den litteratur vitnene hadde utgitt, som vi kunne få tak i.

Men så var det dette andre problemet. Jeg hadde jo meldt meg som frivillig i marineinfanteriet og ble antatt. Igjen så vi ingen annen utvei enn å be. Vi gjorde det gjerne nå, og med større respekt.

Etter noen dager ble jeg oppringt. Det led mot slutten av Vietnamkrigen, og marineinfanteriet hadde besluttet ikke å bruke meg.

En måned senere ble barnet vårt født. Jeg gikk på nattskift som sveiser. Min hustru og jeg ble døpt samtidig som et symbol på vår innvielse, og vi gleder oss fortsatt over å kunne tjene Jehova, den største Vitenskapsmann av alle.