Vi betrakter skattene i British Museum
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Storbritannia
HVA forbinder du med ordet «museum»? Tenker du på endeløse korridorer med montrer som inneholder utstoppede fugler, falmede malerier og steiner av forskjellige slag? Glem det! Du kommer ikke til å kjede deg i British Museum i London.
Har du kamera med deg? Det er fint. Da har du anledning til å skaffe deg en omfattende serie med lysbilder eller papirbilder.
Bygningen med musene
Turen begynner på plassen foran museet. Legg merke til hvor imponerende høy og lang bygningen er. Statuene på toppen forestiller greske skytsgudinner for dans, diktning og musikk. Disse gudinnene ble kalt «muser» og templene deres «museer».
Skikkene i byen Ur
Vi går forventningsfulle inn i selve museet og opp til det babyloniske rom. Det inneholder mange arkeologiske funn som er blitt gjort i den hebraiske patriarken Abrahams hjemby, Ur. Legg merke til den vakre hodepynten av bøkeblad med innvevde gulltråder. Disse store, halvmåneformede gulløreringene ble en gang i tiden brukt av en kaldeisk kvinne som hadde hull i ørene. Det er en fornøyelse å studere de vakre halssmykkene, for eksempel disse av lapislasuli. Her finner vi også skjell med øyenskygge i.
Disse gjenstandene ble funnet i en dronnings grav. En rekke tjenere var blitt begravd sammen med henne. Ja, de ble levende begravd sammen med den døde dronningen! Det ble sett på som en ære å få ledsage dronningen og tjene henne i «det hinsidige».
Utgravningene har vist at troen på menneskesjelens udødelighet var utbredt i Ur for 4000 år siden, og at de som bodde der på den tiden, tilba mor og barn. I montre nummer 14 leser vi: «Sumerisk religion lot mange av sine guder, trosoppfatninger og skikker gå i arv til semittene i Babylon, som fulgte etter dem.»
Den egyptiske samlingen
Josef, en sønn av Jakob og etterkommer av Abraham, ble ført til Egypt, den første verdensmakt i Bibelens historie. Da Josef ble innkalt for å tyde Faraos drømmer, rakte han først av seg skjegget. (1 Mos. 41: 14) Det er godt mulig at han da brukte barberblad av kobber som lignet på øksehoder. Og Josef brukte sannsynligvis også et blankpusset metallspeil i likhet med dette, som er av kobber.
Under Guds ledelse sa Josef til Farao at det ville komme sju år med overflod i Egypt etterfulgt av sju år med hungersnød. Farao utnevnte da Josef til den nest høyeste hersker i landet. ’Farao ga sin signetring til Josef, kledde ham i klær av fint lin og hengte en gullkjede om hans hals.’ (1 Mos. 41: 41, 42) Vi stanser for å beundre noen egyptiske signetringer og noen vakre gullkjeder.
Balsamering
Da Jakob, som også ble kalt Israel, døde i Egypt, bød Josef «legene som han hadde i sin tjeneste, å balsamere hans far». (1 Mos. 50: 2, 3) Her på museet får vi se en rekke balsamerte lik. Disse mumiene er virkelig et syn verd.
Under balsameringen ble deler av hjernen trukket ut gjennom neseborene med en jernkrok, og resten ble ødelagt ved hjelp av droger. Nyrene, leveren, tarmene og lungene ble fjernet, spylt med palmevin og så anbrakt i fire kanoper (egyptiske gravurner). Palmevinen ble også brukt sammen med velluktende urter og krydderier. Deretter ble liket lagt helt neddykket i natron. Ettersom natron trekker til seg vann, ville det i løpet av mange dager tørke ut liket. Til slutt ble hele liket omviklet med rene linstrimler. Mellom noen av lagene ble det anbrakt varm harpiks. Grunnen til at et balsamert lik ble kalt en «mumie», var at det egyptiske ordet for «harpiks» er mumiyah. De som skulle balsamere lik, måtte ha kjennskap til både anatomi og kjemi, og det bekrefter Bibelens uttalelse om at det var ’leger’ som balsamerte Israel eller Jakob.
Egypternes tro
Grunnen til at Josef lot Jakob bli balsamert, var tydeligvis at han ønsket at hans fars legeme skulle bli tatt med til Det lovte land og bli begravd der. (1 Mos. 50: 4—14) I motsetning til israelittene trodde imidlertid egypterne at menneskesjelen var udødelig, og det var på grunn av denne feilaktige læren at de balsamerte sine døde. (Esek. 18: 4, eldre norsk overs.) På et bilde på en vegg i det neste rommet vi kommer inn i, er sjelen framstilt som en fugl som flyr over en død som ligger på en benk mellom to lys, ett ved hodet og ett ved føttene. Legg også merke til at «sjelen» holder den øverste halvdelen av et kors som er kuttet i to. De gamle egyptere sa nemlig at livet ble avskåret ved døden.
På innsiden av en kiste finner vi dyrekretsens tegn. Et kart i en annen kiste viser hvilken rute «sjelen» måtte følge. Det ble frambåret offer på spesielle offerbord i den hensikt å få «sjelen» til å falle til ro og forhindre at den kom tilbake og plaget en av de gjenlevende i hans drømmer. Egypterne trodde også på treenigheter av guder og tilba mor og barn. Disse oppfatningene og skikkene skriver seg således ikke fra den sanne Gud.
De gamle egyptere trodde også at de kunne unngå å bli pint etter døden, få tilgivelse for sine synder og sikre seg et bedre sted i «det hinsidige» ved å kjøpe et avlatsbrev. I Kongens bibliotek finner vi et avlatsbrev som er skrevet på latin. Du husker sikkert at det blant annet var på grunn av salget av slike brev at reformasjonen oppsto i det 16. århundre.
Det egyptiske korset, crux ansata, vitner om at egypterne praktiserte kjønnsdyrkelse. Dette symbolet representerer det mannlige og det kvinnelige kjønnsorgan i forening og framstiller således nøkkelen til livet. På én vegg er det et bilde av en gud som holder et kors, noe som skal betegne at han gir Farao liv. Det er også interessant å merke seg at syrere som besøkte Egypt nesten 2000 år før vår tidsregning, hadde kors som ligner de korsene som finnes i dag. At korset gikk i arv til de frafalne egyptiske kristne, framgår av deres gravsteiner fra tiden mellom det femte og det niende århundre av vår tidsregning.
De ti plager
Falsk religion led et ydmykende nederlag da Jehova Gud førte de ti plager over Egypt og dermed viste at egypternes guder var maktesløse. Den første plage — at Nilen og alt vannet i Egypt ble til blod — var til vanære for nilguden Hapi. (2 Mos. 7: 19—21) Du kan sikkert forestille deg egypterne der de ber foran denne statuen av Hapi. Men Hapi kan ikke engang beskytte sine egne armer. Se! Han har mistet dem!
Alle de ti plagene over Egypt viste seg å være dommer som ble fullbyrdet over Egypts guder. Dette var særlig tilfelle med hensyn til den siste plagen, de førstefødtes død. (2 Mos. 12: 12) Væren var innvigd til guden Amon-Ra, «gudenes konge», så da påskelammets blod ble stenket på dørstolpene og det øverste dørtreet på israelittenes hus, var det en gudsbespottelig handling i egypternes øyne. — 2 Mos. 12: 6, 7.
Mens israelittene var slaver i Egypt, ble de tvunget til å lage teglsteiner som inneholdt halm. (2 Mos. 5: 7, 8) Det er derfor svært interessant å se den typen teglstein de laget. Og vi husker at da israelittene skulle dra ut fra Egypt, ba de egypterne om «smykker av sølv og gull», kanskje noen slike som dem som er utstilt her. — 2 Mos. 12: 33—38.
Av alle museets utstillingsgjenstander fra Egypt er det den berømte Rosetta-steinen som har innehatt den mest fremtredende posisjon siden 1802. Den inneholder et dekret som ble utstedt av egyptiske prester i 196 f. Kr. til ære for «guden» Ptolemaios V Epifanes. Dekretet var skrevet med 1) egyptisk hieroglyfisk skrift, 2) egyptisk demotisk skrift (det forenklede folkespråket) og 3) gresk. Ved hjelp av den greske tekst ble hieroglyfenes gåte løst.
Egypts storhetstid er for lengst forbi. Faraonene er like døde som denne dehydrerte slaven, hvis hud er blitt bevart ved hjelp av tørr sand. Men se på disse etterligningene av en faraon og egyptiske soldater. Alle har venstre fot foran den høyre. Det ser ut til at den egyptiske hær begynte å marsjere med venstre fot først, en skikk som siden er blitt fulgt i praktisk talt alle verdens hærer!
Fønikernes innflytelse på israelittene
De vakre fønikiske elfenbeinsgjenstandene bærer umiskjennelig preg av egyptisk påvirkning. Egypternes klesdrakt og hodeplagg og deres guder og korset gikk i arv til fønikerne. De hadde dessuten en hellig pel, et religiøst symbol som forestilte det mannlige kjønnsorgan. Fønikerne utøvde dessuten den fordervede religionen hvor fruktbarhetsguden Ba’al sto i sentrum. Den omfattet avskyelige ritualer med barneofringer. Barnas aske ble anbrakt i gravurner.
Bibelen sier at Israels konge Akab giftet seg med Jesabel, datter av kong Etba’al i Sidon (hovedstaden i Fønikia), og begynte å dyrke Ba’al. Akab «oppreiste et alter for Ba’al i det Ba’als-tempel han hadde bygd i Samaria» og «gjorde også et Astarte-bilde», «den hellige pel» (NW). — 1 Kong. 16: 31—33.
I det gamle palestinske rommet er det også utstilt elfenbeinsgjenstander i fønikisk stil. Hvor er de blitt funnet? Jo, de ble funnet i Israels gamle hovedstad Samaria, hvor Akab oppførte et veritabelt «elfenbeinshus», et slott av kostbar elfenbein. — 1 Kong. 22: 39.
Assyrerne
Assyriske angripere nærmet seg Israel i regjeringstiden til Assurnasirpal II, en mann som var kjent for sin grusomhet og sine hensynsløse militære felttog. Det er interessant å se at han er smykket med et kors på gravsteinen sin. Hans etterfølger, Salmanassar III, er den første assyrerkongen som har etterlatt seg et vitnesbyrd om at han hadde direkte forbindelse med Israel. Vi finner dette vitnesbyrdet på den berømte svarte obelisk. På den kan vi se ham motta tributt fra kong Jehu i Israel, muligens gjennom et sendebud. Obelisken viser også 13 israelitter som kommer med tributt som representanter for alle Israels stammer, levittene innbefattet.
Den nikantete prismen er også bemerkelsesverdig. Den beskriver kong Sargons krigstog og nevner erobringen av Samaria, som også er omtalt i 2 Kongebok 18: 9—12.
I et slottsrom (kjent som Lakis-rommet) kan vi se Sargons arving, Sankerib, sitte på sin trone mens byen Lakis blir erobret. Assyriske krigere står foran kongen for å få ros, mens israelittiske fanger ligger på kne og ber om barmhjertighet, samtidig som andre blir flådd og pelfestet. Her kan vi også se slyngesteiner og en slynge.
I skrivekunstens rom får vi se de berømte lakis-brevene. Et av dem er stilet til «Jaosj, militærguvernøren i Lakis, fra Hosjajahu», og det inneholder Guds navn, Jehova, i form av det hebraiske tetragrammet (JHVH). Dette viser tydelig at israelittene på den tiden ikke var redd for å bruke navnet Jehova.
Gamle bibler og håndskrifter
La oss nå ta en tur gjennom kongens bibliotek og rommet med historiske håndskrifter. Det er mye å se der, men vi skal nevne noen av de mest fremtredende håndskriftene.
Det er vanskelig å forestille seg at noen kunne finne på å kaste Codex Sinaiticus, et gresk bibelhåndskrift fra omkring det fjerde århundre etter Kristus. Men da den tyske bibelforskeren Tischendorf besøkte det greske St. Katharina-klostret på Sinai berg i 1859, fant han 43 ark av dette praktfulle verket i en papirkurv.
Codex Alexandrinus befant seg en gang i biblioteket til patriarken av Alexandria. Dette pergamenthåndskriftet ble gitt i gave til kong Karl I av England i 1627. Det skriver seg fra første halvdel av det femte århundre etter Kristus.
Se nøye på den hebraiske pentateuk, et håndskrift fra det tiende århundre. Flere steder vil du kunne se Guds navn i form av tetragrammet, יהוה. Sammenlign dette håndskiftet med den vakkert håndskrevne Wiclif-bibelen, som ble skrevet fra 1380 til 1384. Det er den første håndskrevne bibelutgave som forelå på engelsk. Begge to er eksempler på utsøkt skrivekunst. Med sine store, trykte bokstaver utgjør Gutenberg-bibelen, også kalt 42-linjers-bibelen, en skarp kontrast til de to andre. Den er så vidt en vet, den første større bok som er blitt trykt med løse typer.
Ordet «polyglott» kommer fra gresk og betyr «mange språk». Vi finner to fremragende polyglott-bibler her. Den ene er den komplutensiske polyglott, som ble utarbeidet i begynnelsen av det 16. århundre. Den inneholder teksten på hebraisk, arameisk, gresk og latin. Den andre ble trykt av Christoph Plantin i 1571, og den inneholder teksten på de samme fire språkene foruten på gammelsyrisk. Det ble trykt 1200 eksemplarer av denne bibelen, 13 av dem på pergament, slik tilfellet er med den bibelen som er utstilt her.
I én montre kan vi se fire berømte bibeloversettelser samlet. Her finner vi Martin Luthers nytestamente, en populær tysk utgave fra 1522, som var grunnlaget for William Tyndales nytestamente av 1525. Genève-bibelen ble utgitt i 1557 med tanke på privat lesning og studium av en gruppe protestantiske flyktninger fra England og Skottland som bodde i Genève. Deretter blir vår oppmerksomhet henledet på første utgave av den engelske autoriserte oversettelsen av 1611, King James Version.
Det er naturligvis mye mer å se på, men her må vi avslutte vår interessante tur. En har alltid mye igjen for å besøke British Museum. Mange av utstillingsgjenstandene er enestående i sitt slag. Hvis du har tenkt deg en tur til London, bør du absolutt sette British Museum på programmet!