Se London fra en toetasjes buss

Av «Våkn opp!» korrespondent på De britiske øyer

«DEN rette måten å se London på er fra toppen av en buss, ja, fra toppen av en buss, mine herrer.» Det var den britiske statsmannen William Ewart Gladstone som ga noen amerikanske besøkende dette rådet i det 19. århundre. I dag har vi ingen hestetrukne busser i London, men vi kan ta en tur med deres «barnebarn», de røde dieseldrevne bussene. Skal vi gjøre som de millioner av mennesker som har fulgt Gladstones råd, og gå ovenpå? Kom og bli med og se London fra en toetasjes buss!

Det er London Transport Executive som daglig tilbyr besøkende en fin, to timer lang sightseeingtur. Fra klokken ti om formiddagen kan du få kjøpt billett og gå på en buss ved Marble Arch, Victoria Station eller Piccadilly.

Fra Marble Arch til Lambeth Bridge

Ettersom vi begynner turen ved Marbel Arch, er denne buen med sine tre bueåpninger og smijernsporter det første interessante byggverk vi ser. Den er laget etter mønster av Konstantinbuen i Roma og står nå i nærheten av Tyburn, som inntil slutten av det 18. århundre var det offentlige retterstedet i London.

Nå setter bussen seg i bevegelse. Vi kjører langs Bayswater Road og følger på en måte sporene til Londons første offentlige sporvei, som ble anlagt av den driftige amerikaneren George Train. Den grønne Hyde Park, som dekker et område på 1,6 kvadratkilometer, har gitt londonerne frisk luft og vann siden det 11. århundre, da helgenkongen Edward Bekjenneren skjenket dette landområdet og dets kilder til Westminster Abbey. I dag har parken blant annet et fristed for folketalere, det berømte Speakers’ Corner, og den har gjennom tidene vært vitne til militærparader, utstillinger og til og med et skuespill som framstilte slaget ved Trafalgar, på den kunstige innsjøen Serpentine.

Etter å ha kjørt gjennom Kensington kommer vi til Royal Albert Hall. Dette er en ellipseformet bygning, som er bygd etter mønster av et romersk sirkus, og den er et av Londons mest kjente konserthus. Noe det fortsatt snakkes om, er et offentlig foredrag som ble holdt der i 1920 av Selskapet Vakttårnets annen president, J. F. Rutherford, et foredrag som hadde tittelen «Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø». Seks år senere holdt den samme taleren igjen et foredrag i denne konsertsalen, hvor han gjorde verden oppmerksom på at Folkeforbundet ikke hadde Guds godkjennelse. Historien har i sannhet bekreftet disse ordene, som var basert på Bibelen.

Like til høyre for Royal Albert Hall ligger Exhibition Road, og i enden av den finner en fire populære museer med samlinger fra slike områder som vitenskap, geologi, naturhistorie og kunstindustri. En vil ha utbytte av å bruke en dag i London der. Bussen bringer oss videre til Knightsbridge og kjører forbi en rekke torg og mange vakre hager som hører til boligene i området og gjør sitt til å sette farge på strøket.

Foran oss ligger den parken som hører til Buckingham Palace, den britiske kongefamiliens residens. Vi kjører videre gjennom Pimlico for å komme til Royal Hospital Road i Chelsea. Det fortelles at det var skuespillerinnen Nell Gwynne som foreslo overfor kong Karl II at det skulle opprettes et sykehus for pensjonerte soldater der. Hvordan det nå enn forholder seg, lyser pensjonistene opp i bybildet med sine røde jakker og glitrende medaljer fra tidligere felttog.

Men hva er det som ligger foran oss og glitrer i solskinnet? Det er Themsen — «Old Father Thames» — som vi nå får det første glimtet av. Vi følger den verdenskjente elven langs Chelsea Embankment, og det er avkoblende å kjøre gjennom denne avenyen med trær på begge sider til Millbank. Til venstre har vi Tate Gallery, et av Londons fineste kunstmuseer.

Fra Lambeth Bridge til St. Paul

Vi krysser nå Themsen over Lambeth Bridge. Foran oss ligger Lambeth Palace, erkebiskopen av Canterburys offisielle residens i London. Oppmerksomheten vil kanskje bli rettet mot tårnet, som kalles Lollards’ Tower. Hvorfor blir det kalt dette? Det har fått sitt navn etter lollardene, som var tilhengere av John Wiclif, som oversatte Bibelen i det 14. århundre. De hadde med seg håndskrevne oversettelser av deler av Bibelen på engelsk og reiste over hele landet og forkynte for alle som ville høre. De ble voldsomt forfulgt av statskirken og ble ofte arrestert og fengslet — noen sier nettopp i dette tårnet.

På den andre siden av Themsen ser vi den prektige gotiske fasaden til Westminster-palasset, bedre kjent som Parlamentet. Denne bygningen er bare litt over 120 år gammel, men kirken som ligger bak, Westminster Abbey, skriver seg fra det 11. århundre.

Vi passerer Westminster Bridge og County Hall, hvor bystyret for Stor-London har sine kontorer, og kjører forbi Royal Festival Hall og andre konsertlokaler på sørbredden. Vi krysser Themsen enda en gang, idet vi kjører over Waterloo Bridge, og kommer til Aldwych, som er det angelsaksiske ordet for «gammel landsby». Dette stedet minner oss om den ringe begynnelsen til denne verdensbyen.

La du merke til Kingsway midt i denne sigdformede gaten? Her lå tidligere det gamle London Opera House, som ble oppført av Oscar Hammerstein i begynnelsen av dette århundre. Det var forresten her Skapelsens fotodrama ble vist i oktober 1914. Dette var en kombinasjon av film og lysbilder som det tok fire kvelder å vise, og de levende bildene var synkronisert med grammofonopptak. Skapelsens fotodrama var produsert av Jehovas vitner og dekket Bibelens beretning like fra skapelsen til den tid da Guds rike skal innføre ordnede forhold på jorden. Tenk på det! Dette var den første vellykte «lydfilm» som ble vist allerede i 1914, minst ti år før dens kommersielle motstykker dukket opp!

Etter Aldwych kommer vi til den kirken hvis klokker ringer barnesangen «Oranges and Lemons» (Appelsiner og sitroner), en sang som mange engelske barn er godt kjent med. Det sies at det i dette området ble avkrevd en toll av fruktimportørene når lektere med frukt losset sin last i nærheten. Inntektene av dette ble deretter delt blant distriktets beboere.

Etter dette lille innslaget fra gammel tid blir vi brakt tilbake til nåtiden når vi får øye på tinghuset, Royal Courts of Justice. Korridorer, som til sammen er fem kilometer lange, forbinder de 25 rettssalene og de tilstøtende rommene. Det sies at under rettsforhandlingene i disse rettssalene blir det i løpet av bare én dag uttalt omkring 35 000 ord. Det neste som fanger vår oppmerksomhet, er Fleet Street. Hvis noe kan sies å være et ordrikt distrikt, må det være dette. Der hvor Fleet-elven fløt for 200 år siden, strømmer det i dag bokstavelig talt ut trykksverte i form av ord. Her ligger de redaksjoner og trykkerier som framstiller Londons aviser. Bortgjemt i Gough Square vil du finne det velholdte huset til den kjente engelske ordboksforfatteren dr. Samuel Johnson.

Nå kjører vi opp til en av byens få høydedrag, Ludgate Hill. For flere hundre år siden ville den portbuen som kalles «Ludgate», ha stanset vår videre ferd. Ludgate var en av de sju hovedinngangene til den gamle byen. Vi fortsetter opp bakken og kommer til Sir Christopher Wrens arkitektoniske mesterstykke, St. Paul’s Cathedral. Det rår usikkerhet med hensyn til tidligere bygningers historie på dette stedet, men under den store brannen i London i 1666 ble den tidligere katedralen, som var dårlig vedlikeholdt og hadde kommet i vanry, ødelagt. Noen få dager før brannen brøt ut, hadde Wren inspisert bygningen med tanke på å restaurere den. Ironisk nok var det skatt på kull som ble fraktet opp Themsen, som hovedsakelig finansierte Wrens 110 meter høye bygning i det nye London.

Fra St. Paul’s Cathedral til Tower Bridge

Når vi fortsetter opp New Change, ser vi bak kuppelen på St. Paul’s Cathedral den mindre kuppelen på Central Criminal Courts, bedre kjent som Old Bailey, Londons viktigste kriminaldomstol. Her lå Newgate, en annen berømt port som førte inn til den del av London som lå innenfor murene. Idet vi kommer inn i Aldgate, enda en port som førte inn til det gamle London, får vi høre at det er mulig å følge den utgravde romerske muren som gikk rundt det gamle Londinium, til fots.

Ved Moorgate, stedet for enda en inngang, kommer vi til finanssentret, hvor det ligger en rekke banker og forsikringsselskaper. Til venstre ligger Bank of England, som ble grunnlagt i 1694 av William Patterson. Denne banken har hatt sine lokaler her siden 1734 og er blitt ombygd to ganger. Når vi har passert banken, ser vi de åtte korintiske søylene til Royal Exchange, hvor Thomas Gresham i 1567 oppførte en bygning som Londons kjøpmenn benyttet til sine forretningstransaksjoner. Bare et kvartal lenger bak ligger børsen, London Stock Exchange.

Søylegangen til høyre ligger foran Mansion House, som siden 1753 har vært borgermesterens offisielle residens, og som nå er mer kjent for sine store banketter. Det neste tydelige landemerke er det 62 meter høye Monument, som ble reist til minne om den store brannen i London for 300 år siden. Toppen av minnesmerket består av forgylte, skulpterte flammer. Under denne brannen ble 13 200 hus, 89 kirker og 400 gater ødelagt. Men til tross for dette skal bare tre mennesker ha omkommet under katastrofen.

Foran oss har vi nå den store London Bridge. Det fortelles at det allerede i år 43 e. Kr. var en bro her. Men det var den femte broen som ble bygd her, som minnes i den kjente sangen: «London Bridge is broken down!» Under den strenge vinteren i 1281 drev det mye is nedover Themsen, noe som førte til at fem av buene ga etter. Inntil 1738 var dette den eneste broen i London, men parlamentet bestemte da at det også skulle bygges en bro ved Westminster.

Vi svinger opp Tooley Street og passerer et område hvor lagerbygninger og pakkhus ligger tett i tett, og kommer til Tower Bridge, som er et virkelig storslått syn. Den 800 meter lange broen, som ble åpnet i 1894, har to bevegelige broklaffer, som hver veier 1000 tonn. Disse blir hevet i bare et og et halvt minutt for å slippe skip gjennom. Når vi har kommet over broen, ser vi til venstre en av Storbritannias eldste og mest berømte festninger, Tower of London. I løpet av sin 900 år lange historie har The White Tower, det hvite tårn, som kjennetegnes av fire små tårn, til forskjellige tider vært et palass, fengsel, myntsted for den kongelige mynt og til og med en zoologisk hage. Hvilke historier kan ikke det fortelle! I dag er Tower et museum hvor blant annet kronjuvelene er utstilt.

Når vi kommer inn i Eastcheap, blir vi minnet om det angelsaksiske ordet ceap (som betyr å bytte eller kjøpe), ettersom det var her kjøttorget og torget for andre matvarer tidligere lå. Når vi kjører videre, kommer vi til Cannon Street. Nei, dette har ikke noe med våpen fra middelalderen å gjøre. Et dokument fra 1311 nevner derimot ’Kandelwickstrate’, fordi det var her det ble laget lys (candles) og veker (wicks). Ettersom londonerne har for vane å forkorte navn, ble betegnelsen snart forkortet til «Cannon Street».

Gjennom Queen Victoria Street kommer vi tilbake til Themsen igjen. Til høyre ligger tempelhagen, et område som en gang tilhørte tempelherrene. De utgjorde i det 12. århundre en religiøs-militær orden, hvis opprinnelige interesse var å vokte veiene og beskytte pilegrimer som reiste til de «hellige steder» i Jerusalem. Ordenen ble oppløst i 1312, og eiendommen gikk over til en gruppe jurister. På dette området finner vi i dag de bygningene som tilhører advokatlaugene: Inner Temple, Lincoln’s Inn og andre. Advokater har fortsatt sine kontorer her.

De skipene som ligger fortøyd langs Embankment, har tiltrukket seg vår oppmerksomhet. Det mest maleriske er det fartøyet som ligger bakerst, en tremastet hvalfangerbåt, som nå er et flytende museum. Dette er den berømte «Discovery», som kaptein Robert Falcon Scott benyttet på sin ekspedisjon til Sydpolen i 1901.

Når vi kjører under Waterloo Bridge, bør du se etter den slanke granittobelisken som kalles Kleopatras nål. Som en nøtt i et metallskall ble den fløtt fra Egypt for over 100 år siden. I år 1450 f. Kr. sto denne søylen utenfor soltemplet i Heliopolis og har bare en ytterst fjern tilknytning til Kleopatra.

Hva er det vi nå hører? De dype klokkeslagene vil helt sikkert få deg til å se deg omkring. Se omkring 100 meter til værs! Ja, det er Big Ben. Denne store klokken er blitt oppkalt etter Benjamin Hall, som var arbeidsminister da den ble bygd.

Fra Big Ren til Hyde Park

Etter å ha kjørt rundt Parliament Square kommer vi inn i Parliament Street og ser Cenotaph, som er reist til minne om de falne under de to verdenskrigene. Som navnet antyder, er det ingen som ligger begravd her, for det skriver seg fra det greske ordet kenos, som betyr «tom», og taphos, som betyr «grav». Hvis vi kaster et raskt blikk til venstre, får vi se Downing Street nr. 10, som har vært den britiske statsministerens bolig siden Robert Walpoles tid, nærmere bestemt siden 1735.

Det neste vi ser, er ryttergarden, Horse Guards. Den er en del av monarkens livgarde, og her kan en se gardekavalerister ri på praktfulle, svarte hester. Hver formiddag nøyaktig klokken 11 finner det sted en fargerik seremoni her, nemlig vaktskiftet.

Når vi fortsetter opp Whitehall, blir vi minnet om marinen idet vi foran oss får øye på det 56 meter høye monumentet som er reist til minne om Lord Nelsons seier under slaget ved Trafalgar. Bak dette kan du se et av Londons prektige gallerier, det imponerende National Gallery.

Fra Trafalgar Square kjører vi en omvei til Piccadilly Circus, sentrum i Londons West End. Her ser vi statuen av Eros, som det tas utallige bilder av. Denne tre meter høye aluminiumsfiguren representerer ikke guden for erotisk kjærlighet, men symboliserer tvert imot at ’velgjørenhet kommer like raskt til hjelp som en pil’, og den er blitt reist til minne om Lord Shaftesburys arbeid for å hjelpe de fattige. Når vi kjører tilbake gjennom Haymarket, kommer vi igjen til Pall Mall. For et merkelig navn! For omkring 300 år siden ville du her ha kunnet se noen spille et fransk ballspill — pallemaille — på en bane som lå der hvor gaten nå går, og det er det navnet skriver seg fra. Det klokketårnet i rød murstein som vi nå får øye på, er alt som er igjen av det opprinnelige St. James’ Palace, som ble bygd etter oppdrag fra kong Henrik VIII.

Når vi nå kjører langs Green Park, befinner vi oss i selve Piccadilly. En utgave fra 1858 av Websters ordbok forteller oss at en piccadilly var «en høy krage eller en slags pipekrage». Hvilken forbindelse har dette med det moderne London? Et oppslagsverk fra det 17. århundre sier at en pensjonert skredder som solgte slike krager, bodde her i et hus som kalles Piccadilla Hall.

Men se nå her framfor oss! Ja, der har vi Hyde Park igjen. Vår busstur rundt i London er slutt. Vi har fra orkesterplass kunnet se 1900 års historie passere revy. Hvis du skal til London, hvorfor ikke da planlegge å ta en slik tur? Gladstone hadde rett. Den beste måten å se London på er fra en toetasjes buss!

[Kart på side 17]

(Se den trykte publikasjonen)

MARBLE ARCH

HYDE PARK

ROYAL ALBERT HALL

CHELSEA ROYAL HOSPITAL

PICCADILLY

PICCADILLY CIRCUS

LAW COURTS

St. PAUL’S CATHEDRAL

TRAFALGAR SQUARE

“DISCOVERY”

WATERLOO BRIDGE

ROYAL FESTIVAL HALL

HORSE GUARDS

BUCKINGHAM PALACE

WESTMINSTER BRIDGE

LONDON BRIDGE

BANK of ENGLAND

MONUMENT

TOWER of LONDON

WESTMINSTER ABBEY

HOUSES of PARLIAMENT

TOWER BRIDGE

LAMBETH PALACE

TATE GALLERY

LAMBETH BRIDGE

RIVER THAMES

[Bilde på side 17]

Royal Albert Hall

[Bilde på side 18]

St. Paulʼs Cathedral

[Bilde på side 19]

Tower Bridge

[Bilde på side 19]

Tower of London