Vår sønn hjalp meg til å få det rette syn på verdier

Den dagen da vårt første barn ble født, var jeg svært lykkelig. Det betydde svært mye for meg å se hvor glad min mann var, og å høre doktoren si at babyen var en normal, frisk gutt. Den lykke jeg følte da, varte imidlertid ikke lenge. Våre venner forsøkte snart å overbevise meg om at Craig hadde vanskeligheter med øynene. Etter en kontroll forsikret legen oss om at ikke noe alvorlig var i veien. Men etter en uke utviklet det seg grå stær i et av Craigs øyne. Vår tre måneder gamle sønn var halvveis blind!

En øyenspesialist underrettet oss om at min mann og jeg aldri burde ha vært gift med hverandre, fordi vår sønns svakhet var nedarvet. Tanken på å ha en sønn som var halvveis blind, var forferdelig, for ikke å snakke om det å bli fortalt at jeg hadde giftet meg med gal person. Den følgende uke ble så Craigs andre linse også fullstendig rammet av grå stær. Før det var gått fire måneder etter fødselen, var han fullstendig blind!

Etter å ha felt mange tårer og etter at min mann og jeg hadde hatt alvorlige drøftelser, konsulterte vi en ernæringsekspert. Han mente at et medikament jeg var blitt rådet til å ta i tre måneder mens jeg var gravid, hadde forårsaket problemet. Han sa at lite kunne gjøres for Craig hvis han ikke reagerte positivt på behandlingen innen tre måneder. Mitt hjerte verket for vår lille sønn, og jeg syntes min framtid som mor så fryktelig ut!

Sjokket fikk meg også til å begynne å dra Guds rettferdighet i tvil. Jeg mente at hvis Gud lot ham miste synet på det ene øyet, kunne jeg klare å utholde det, men at han skulle la ham miste synet på begge øynene, syntes jeg var mer enn jeg kunne klare. Hvorfor skulle et hjelpeløst lite barn lide på den måten? Jeg passet på min egen helse både før og under svangerskapet. Jeg kjente til andre mødre som var uforsiktige med seg selv — de forsøkte til og med å framkalle abort — og som allikevel fødte velskapte barn. Hvorfor skulle så dette hende meg når jeg hadde et så sterkt ønske om å vise et barn kjærlighet og omsorg?

Et nytt syn på verdier

Det varte imidlertid ikke lenge før jeg begynte å innse at sønnen min var i ferd med å bli til velsignelse for meg på mange måter. Hans helsetilstand ble så svak at det jeg i første rekke ble opptatt av, var livet hans, og ikke hvorvidt han kunne se. Jeg begynte å bli klar over at det finnes andre verdifulle gaver, og at den største er selve livet. Vi var så glad for å ha ham i live!

Min mann minnet meg om at vår ufullkomne kropp, uforutsette bivirkninger av medikamentet og de dårlige forhold som vi lever under, var faktorer vi måtte ta i betraktning. Venner av oss kunne fortelle om mange barn som hadde fått en dårlig start, og som hadde lært å leve med alvorlige problemer.

Etter som årene gikk, fortsatte min mann og venner av oss å minne meg om at Gud har til hensikt å innføre en rettferdig, ny tingenes ordning her på jorden hvor ingen vil lide av noe handikap. (2 Pet. 3: 13; Åpb. 21: 3, 4) De pekte på mange av de positive egenskaper som Craig utviklet — hans gode gemytt og den kjærlighet til Jehova som han helt opplagt hadde i det lille hjertet sitt. Dette var i sannhet velsignelser. Jeg grunnet også ofte på det stridsspørsmål som Satan reiste overfor Gud i forbindelse med Job: Var vi villige til å tjene Jehova bare når vi hadde alt det vi ønsket? — Job, kapitlene 1 og 2.

Min reaksjon på dette var at jeg begynte å benytte mer tid til å snakke med andre om disse bibelske opplysningene. Dette hjalp meg til å ha sinnet fylt av de mer positive, oppbyggende løfter i Guds Ord. Det krevde anstrengelser fra min side, men det hadde en positiv virkning på mitt forhold til Gud.

Tålmodighet absolutt nødvendig

Sønnen vår har fram til i dag fortsatt å være et følsomt barn. Han er ikke i stand til å gå uten hjelp ennå, selv om han er over fem år gammel. Fordi synsevnen spiller en avgjørende rolle når det gjelder å oppnå balansefølelse, er han ugunstig stilt. Selv om han fysisk sett er sterk nok til å kunne gå, foretrekker han å slepe seg rundt i sittende stilling. Dette gjør at han føler seg sikker.

Vi har brukt mange timer på med list og lempe å få Craig til å gå noen få skritt. Vi har strakt ut armene og forsikret ham om at vi vil ta imot ham. Vi roser ham når han forsøker å gå alene, men vanligvis vender han tilbake til den sittende stillingen eller griper fatt i møblene. Vi kan ikke straffe ham eller mase på ham, for da går det raskt tilbake med ham. Det at det tar så lang tid før han reagerer, har lært oss tålmodighet.

Et annet vanskelig felt er evnen til å oppfatte det som blir sagt. Til å begynne med så det ut til at Craig oppfattet svært raskt. Han fant det lett å gjenta ord og svar på en papegøyelignende måte. Men etter som tiden gikk, la vi merke til at han ikke var i stand til å sette sammen ordene til meningsfylte setninger. Nå fryktet vi for at det skulle vise seg at han var mentalt tilbakestående.

En del korrespondanse med en statlig blindeskole hjalp oss til å forstå situasjonen. En som kan se, tror kanskje at han forstår den situasjon en blind er i, ved ganske enkelt å lukke øynene. Men han har den fordel at han kan dra nytte av det han husker. Det er umulig for en som kan se, å forstå hvordan det er å være blind fra fødselen av, bare ved å lukke øynene. Vi skjønte nå at det ikke var noe i veien med Craig, men at grunnen til vanskelighetene var at vi ikke til enhver tid forklarte med ord det han selv normalt ville ha lært å kjenne ved hjelp av synsevnen.

Barn som kan se, har lett for å ta etter. Men hvordan skal et barn som ikke kan se, kunne imitere det å spise med skje, lukke en dør eller bla i en bok? Det kan ikke se gjenstanden eller bevegelsen. Hvordan ville du forklare synet av en fugl som flyr, eller av en hest som galopperer?

Nå forsto jeg bedre hva som skulle til. Jeg ville måtte snakke mye mer med Craig og fortelle ham hva jeg gjorde etter hvert som jeg arbeidet forskjellige steder i huset. Overalt hvor det er mulig, lar jeg ham få kjenne og smake på eller føle lukten av den gjenstanden jeg benytter, og så føle bevegelsen.

Hvis jeg lukker en dør, forklarer jeg hva jeg er i ferd med å gjøre. Da føler han seg oppmuntret til å ta og føle på døren, lytte til den svake lyden når den beveger seg, og klikket som oppstår når den smekker igjen. Når jeg gjentar bevegelsen uten at han tar i døren, ber jeg ham om å fortelle meg hva det er jeg gjør. Vi må følge denne framgangsmåten for å hjelpe ham til å oppfatte bevegelser. Som et resultat av dette har både oppfatningsevnen og språket hans forbedret seg svært mye. Tålmodighet og utholdenhet gir oss stor lønn.

Større følsomhet

Craigs følsomhet har hjulpet oss til å forstå betydningen av å legge for dagen godhet og empati når en underviser. Han er forbausende følsom overfor atmosfæren i et hjem. Selv da han var baby, kunne han føle hvorvidt atmosfæren i en familie var hyggelig og avslappet eller ikke. Hvis atmosfæren ikke var fredfylt og rolig, kunne vi ikke la ham være hos disse menneskene, selv om de var våre venner. På den annen side har vi lagt merke til at Craig føler seg fullstendig hjemme der hvor det er en rolig og avslappet atmosfære. Min mann og jeg har naturligvis måttet tenke mer på forholdet mellom oss. Hvis vi sier noe til hverandre som vitner om opphisselse, blir Craig urolig. Han trives derimot når vi er avslappet, og når det er en fredelig atmosfære.

Fordi synssansen har forbindelse med smakssansen, er Craig svært skeptisk overfor nye smaksinntrykk. Tidligere likte han ikke noen grønnsaker. Det har vært nødvendig å legge utholdenhet og oppfinnsomhet for dagen for å få ham til å like noe nytt.

Luktesansen er også svært følsom. Craig har ingen problemer med å kjenne igjen mat som vi synes nesten ikke har noen aroma. Vi framelsker denne luktesansen. Han finner raskt ut hva slags mat han har foran seg, ved å berøre den ganske lett med fingertuppene og så holde dem opp foran nesen.

I likhet med mange andre blinde barn er Craig også følsom overfor musikk. Musikk beroliger ham når han er trett og irritabel. For mye musikk fremmer imidlertid passiviteten og har således omtrent samme virkning som det å se for mye på fjernsyn har på seende barn.

Tukt

Vi ønsker ikke et barn som er bortskjemt, selv om han er handikappet. Når Craig har et gråteanfall, forteller vi ham derfor ved hjelp av stemmens toneleie at vi ikke er særlig begeistret. Ettersom han ikke kan se ansiktsuttrykkene våre, er det absolutt nødvendig at vi modulerer stemmen.

I vår opplæring av Craig har vi lagt vekt på å omtale Gud bare i forbindelse med det han liker. Nå liker han druer. Derfor sier vi: «Vet du hvem som har laget druene? Det er Jehova.» Denne metoden benytter vi i forbindelse med alt det han er glad i. Hvis vi er sammen med noen venner av oss og lager litt god mat på kvelden og han spiser noe som han liker, forklarer vi hvem det er som har skaffet til veie disse gode tingene.

Craig ligger noen ganger på bakken og småler av fuglenes lyder, særlig de lyder som vår australske kakadu eller latterfugl lager. Kalkuner fanger også hans oppmerksomhet. Når vi legger merke til at han fryder seg, forklarer vi ham at det er Jehova som har skapt disse fuglene, og vi får ham også til å gjenta dette. For vår sønn er Jehova den som har gjort alt som er godt. Vi ber ham om å ta og kjenne på gresset, katten, hunden, geita og rosene i hagen, og så ber vi ham om å fortelle oss hvem som har skapt dem. Det lille skjeve smilet hans viser at han har erfart en ny side ved det å lære. Slik håper vi at han på sin egen lille måte vil sette gode ting i forbindelse med Skaperen.

Leker

Til å begynne med var det en utfordring å holde Craig beskjeftiget. Selv om vi ikke tenker særlig over det, er det stimulerende å se noen bevege seg. Han har ikke en slik stimulans og kan derfor lett trekke seg inn i seg selv. Leker hjelper ham til å unngå dette.

Det har også vært vanskelig å hjelpe Craig til å oppfatte størrelse og form. Hvordan kan du få et barn som er blind, til å fatte hvordan en stor bygning, et høyt tre eller et langt tog ser ut? Å variere størrelsen og formen på lekene hans kan være en fin måte å lære ham mye av dette på. De beste lekene er gjenstander som er i alminnelig bruk i dagliglivet. Det kan være skjeer, kasseroller, pappesker, gummiballer, sko, håndvesker, tau, vann i en bøtte og ting en kan skyve, for å nevne noen.

Min verdsettelse har økt

Craig har lært meg å verdsette mange ting som en lett tar for gitt. Jeg trodde at jeg verdsatte synsevnen. Nå er jeg ikke så sikker på at jeg gjorde det. En fugl i flukt, en strålende solnedgang, et smilende ansikt, det trykte ord i en god bok, blomstenes farger, en pen kjole, utallige hverdagslige ting — alt dette betyr så mye mer for meg nå.

Lyder betyr også mye mer for meg enn tidligere, fordi jeg har fått forståelsen av hvor avhengig Craig er av hørselen. Det er så mye en tar for gitt, for eksempel lyden av en dør som lukkes igjen, eller av en lysbryter som slås av eller på, lyden av fottrinn, forskjellige stemmeleier, tikkingen av en klokke, raslingen som oppstår når en blar i en bok, lyden av vann som helles i et glass, eller regndråpenes tromming. Lyder som vi noen ganger mener er unødvendige eller irriterende, betyr liv, trygghet og tilfredshet for Craig, og de setter farge på tilværelsen hans.

Det samme kan sies om de mange fine aromaer, den endeløse variasjon i smak og alle de fascinerende ting som vi berører hver dag. Jeg har dessuten lært å sette stor pris på den skjønnhet vi ikke ser, hører, føler eller smaker, men som vi alle, og særlig de blinde, setter stor pris på. Dette innbefatter egenskapene kjærlighet, godhet og tålmodighet, en trygg, fredelig atmosfære, tillit og ekte, uselvisk empati. Craig har bidratt til å berike vårt liv på alle de måter som er nevnt ovenfor. Og det som først og fremst har beriket oss, er det at vi kan ha denne kjærlige lille krabaten rundt oss hver dag.

Da Craig var omkring ni måneder gammel, begynte han å nynne melodier i riktig rytme. Han har mange sanger på repertoaret, særlig de som han hører på kristne møter. Han synger ofte, enten vi er hjemme, ute og handler, kjører i bilen eller er på besøk hos noen. Det er overraskende hvor hyggelig dette kan være, selv for fremmede som vi går forbi når vi er ute og handler.

Craig er svært oppmerksom, og det får ham til å være mer mottagelig overfor undervisning, selv om han, som tidligere nevnt, oppfatter bevegelser langsommere. Da han var to og et halvt år gammel, kunne han ramse opp de første 13 bøkene i Bibelen i riktig rekkefølge. Han kunne besvare mange spørsmål som angikk bibelske personer. Han lytter oppmerksomt til bønner. På møtene i den kristne menighet er han kjent for å si «amen!» høyt før noen annen. Han gjør også det samme når vi ber før måltidene. Den kjærlighet til Gud han legger for dagen trass i at han er så liten, har virkelig vært til oppmuntring.

Da jeg en gang sa at jeg ville være hjemme i stedet for å gå på et møte fordi jeg følte meg litt nedfor, beveget Craig seg rundt i huset hele ettermiddagen og sa: «La oss dra til Rikets sal for å treffe brødrene og synge sanger for Jehova.»

Andre ganger har han oppmuntret oss når vi har vært trette, ved å oppfordre oss til å synge. Han sier: «La oss synge en sang for Jehova.» Eller han spør: «Hvem har skapt appelsinen? Hvem har skapt solen?» Han oppnår raskt resultater.

Til å begynne med så jeg på vår sønns handikap utelukkende som en tragedie. Allikevel er det langtfra å være uutholdelig. I stedet for å sørge over dette tapet av én gave, synssansen, gleder jeg meg nå over de andre gaver sønnen vår har, gaver som også har fått mye større verdi for meg. Nå som Craig er fem år gammel og mer robust, har vi forsøkt å gjøre noe mer for ham ved å henvende oss til en øyenkirurg, og et par svært sterke briller gjør det i dag mulig for ham å se litt på det ene øyet.

I likhet med Craig ser vi fram til den dag da han vil være i stand til å se oss tydelig. Det gjør også den lille broren hans, som har normalt syn, og som allerede er svært opptatt av å leke med ham. — Innsendt.