Skapelsen og universitetene

Hvordan blir skapelsesberetningen mottatt av studentene? Med interesse. Av og til med begeistring. Men hvordan består den prøven sammenlignet med utviklingslæren?

«HVIS monopol er fullstendig galt innen industrien, er det ikke da også fullstendig galt når det gjelder utdannelse?» Dette spørsmålet framsetter professor John Moore ved Michigan statsuniversitet. Han sier videre: «Jeg mener at det nå er på høy tid at skattebetalerne får forsikring om at deres unge får høre en ærlig framstilling av sakens to sider.» Den saken han henviser til, er: Er livet blitt til ved en utvikling eller ved skapelse? Moore underviste i utviklingslæren i naturfagtimene i årevis. En venn utfordret ham så til å bevise den. Han kunne ikke. «Jeg innså at jeg bare lærte det jeg selv var blitt lært,» sa han. «Grunnen til at så mange tror på utviklingslæren, er at det eneste så mange har fått lære, er utviklingslæren.» I de siste fem årene har dr. Moore holdt fram både skapelsesberetningen og utviklingslæren i naturfagtimene.

Noen av hans kolleger på fakultetet ved Michigan statsuniversitet er ikke særlig begeistret for dette og tar opp spørsmålet om ikke kirken er skilt fra staten. Når en tar skapelsen opp til overveielse, er imidlertid kapittel 1 i 1 Mosebok det en i første rekke behøver å henvise til. Dette kapitlet berører ikke forskjellige sekters trosbekjennelser eller former for tilbedelse. Det propaganderer ikke for et bestemt religionssamfunn. Dessuten siterer en Bibelen når en behandler litteratur, en henviser til den når religionenes rolle i historien omtales, og en drøfter religiøse spørsmål og henvisninger til den når en behandler forskjellige religionssamfunn. En oppfatter ikke noe av dette som en krenkelse av det forhold at kirke og stat er atskilt. Det å ta skapelsesberetningen med i undervisningen burde derfor heller ikke oppfattes slik.

Det er ikke uvitenskapelig å ta opp temaet skapelse eller utvikling. Dette framgår av følgende sitat fra universitetsavisen Students for Origins Research, utgaven for januar/februar 1978:

«Debatten tar vanligvis utgangspunkt i en resolusjon, for eksempel: ’Teorien om en direkte skapelse gir en bedre forklaring på vitenskapelig bevismateriale som angår tilblivelse, enn teorien om en utvikling.’ Vitenskapsmenn som deltar i debatten, stiller seg enten bekreftende eller benektende. I de fleste debatter har en drøftet slike temaer som termodynamikk, sannsynlighetsberegning, fossilenes vitnesbyrd, radioaktive dateringsmetoder, dateringsmetoder for lavere aldere, mutasjoner, naturlig utvalg, plante- og husdyrforedling, homologi og embryologi.»

Ifølge den samme avisen var 5000 mennesker til stede ved en slik debatt på Minnesota universitet i fjor. Omkring 2000 overvar lignende debatter i fjor på Colorado statsuniversitet og på Texas universitet. Over 1000 mennesker overvar debatter på hver av de følgende steder: Maryland universitet, Ohio statsuniversitet, San Diego statscollege, California universitet i Los Angeles og Santa Barbara og Chico statscollege. Andre universiteter hvor dette foregår, innbefatter Oregon universitet, California universitet i Berkeley, Kansas universitet og Georgia statsuniversitet.

Framgangsmåte benyttet av Jehovas vitner

Jehovas vitner avlegger ofte besøk på høyskoler og universiteter for å drøfte skapelsesberetningen. Når de gjør dette, benytter de seg ikke av debatter. Debattens form gjør det i seg selv vanskelig for folk å forandre sine synspunkter uten å tape ansikt. Debatten er konkurransepreget og går ut på å avgjøre hvem som er seierherre. Følelser tar overhånd, en benytter sterke ord og argumenterer dogmatisk, og en kan ikke resonnere på en rolig og logisk måte. Ofte går begge parter som de kom, idet begge er overbevist om at de har rett.

Jehovas vitner tror at en annen framgangsmåte er mer gagnlig og mer i harmoni med dette bibelske rådet: «Men en Herrens tjener må ikke stride, han må være mild imot alle, dugelig til å lære andre, i stand til å tåle ondt, så han med saktmodighet viser dem til rette som sier imot, om Gud dog engang ville gi dem omvendelse, så de kunne kjenne sannheten.» (2 Tim. 2: 24, 25) Jehovas vitner framholder derfor vanligvis sine synspunkter i en tale og oppfordrer deretter møtedeltagerne til å stille spørsmål. Mange ganger varer denne avdelingen lenger enn foredraget.

«Visdommen har fått rett, det viser dens gjerninger,» sa Jesus. (Matt. 11: 19, NTN) De resultater Jehovas vitner har oppnådd med denne metoden, viser hvor verdifull den er. Ett slikt møte med foredrag og spørsmål ble arrangert av en student ved Brooklyn college. Han hadde lært noen punkter om skapelsesberetningen av Jehovas vitner. Han drøftet disse med sin geologiprofessor, som også var dekanus for naturfagavdelingen. Professoren mente at studentene hans burde få høre disse punktene, og han ba vitnene om å komme og redegjøre for spørsmålet. To av Jehovas vitner kom. Et av dem var biologilærer og forfatter av en lærebok i biologi for den videregående skole. Begge vitnene holdt en redegjørelse og besvarte spørsmål, og det så ut til at de 200 som var til stede, følte seg overbevist om at utviklingslæren bare var en ubevist teori. De fleste av spørsmålene dreide seg om Bibelen. Den studenten som arrangerte møtet, er nå en av Jehovas vitners heltidsforkynnere.

To piker som studerte ved et universitet i Florida, drøftet utviklingslæren. Den ene var et av Jehovas vitner, og det hun sa om skapelsesberetningen, fikk den andre til å svare følgende: «Det du sier om en bedre verden, høres bra ut, men jeg må tro på den teorien som vitenskapsmennene og professorene tror på. Når alt kommer til alt, har de stor kunnskap på dette området. Jeg kan ikke få meg til å tro at dere vet mer enn dem. Jeg må ha tillit til dem.» De overvar så begge et av de møtene hvor det ble holdt foredrag og stilt spørsmål, som ble holdt av et av Jehovas vitner. Hun som tvilte, utbrøt etterpå: «Jeg var sannelig ikke klar over at det eneste evolusjonistene har, er en ubevist teori med så mange ubesvarte spørsmål!»

«Hvorfor lærer de oss ikke dette i timene?»

I et annet tilfelle i Florida var en lærer og hennes mann, en professor, sammen med en venn av dem, som var student, til stede på et av disse møtene. Etterpå sa studenten: «Dette har virkelig åpnet øynene mine! Hvorfor lærer de oss ikke dette i timene?» Noen få måneder senere ble studenten og læreren døpt som Jehovas vitner, og lærerens mann, professoren, studerte Bibelen regelmessig sammen med vitnene.

Dekanus for biologiavdelingen ved et katolsk universitet i Maryland leste boken Er mennesket blitt til ved utvikling eller ved skapelse?, som distribueres av Jehovas vitner. Han ble så imponert at han ba et av Jehovas vitner om å redegjøre for skapelsesberetningen overfor studentene. Førti studenter, tre professorer og deres hustruer og flere nonner var til stede. På slutten av den delen av møtet da det ble stilt spørsmål, ba flere av studentene om å få et bibelstudium. Det gjorde også to av nonnene. Den professoren som tok initiativet til at møtet skulle holdes, ville gjerne vite hvordan han kunne bestille en forsyning av boken Er mennesket blitt til ved utvikling eller ved skapelse? Han sa at heretter ville biologiundervisningen ta for seg punkter fra skapelsesberetningen sammen med utviklingslæren.

For noen år siden inneholdt The American Biology Teacher, bladet til den amerikanske nasjonalforening for biologilærere, en artikkel skrevet av en som støttet skapelsen, og som deltok i debatter angående dette temaet på høyere skoler. I et senere nummer, nummeret for januar 1971, ble det i leserbrevspalten gjengitt brev fra biologer som imøtegikk synspunkter i artikkelen. Et brev fra professor Ernst Mayr ved Harvard åpnet med den kjente frasen: «Jeg kjenner ikke et eneste opplyst menneske som betviler at utviklingslæren er sann.» I det andre avsnittet hevdet han at enhver opplyst biolog deler det syn at utviklingslæren «betraktes av alle med et visst mål av dømmekraft som en kjensgjerning som en ikke trenger flere beviser for». Men at han var inkonsekvent, framgår av en uttalelse lenger ute i brevet: «Det er praktisk talt aldri mulig å bevise noe innen vitenskap.» Faktum er imidlertid at mange sannheter innen vitenskapen er blitt bevist både ved observasjoner og ved forsøk. Det ville ha vært mer passende hvis professoren hadde sagt: ’Det er praktisk talt aldri mulig å bevise noe når det gjelder utviklingslæren.’ Det Mayr til slutt sa om utviklingslæren, var i tråd med det han hevdet til å begynne med: «. . . . den er akseptert av enhver opplyst biolog.»

Sammen med Mayrs brev sto følgende fotnote oppført:

«Lærere som ønsker å bli bedre kjent med argumentene til dem som tror på skapelsesberetningen, bør lese boken Er mennesket blitt til ved utvikling eller ved skapelse? [sic], som ble utgitt i 1967 [på norsk i 1970] av Watch Tower Bible & Tract Society, og som en kan skaffe seg hos Jehovas vitner. Denne 192-siders boken inneholder en omfattende bibliografi. — Redaktøren.»

Skapelsesberetningen består sine eksamener

Ifølge skapelsesberetningen har livet sin opprinnelse hos Jehova Gud. Han skapte mange forskjellige slag, og hvert av disse frambrakte avkom «etter sitt slag». Liv kommer bare fra liv. Innen hvert slag er det forskjellige varieteter, men forandringer som skal kunne overføres videre, er begrenset til forandringer innen familien. (1 Mosebok, kapittel 1) Ifølge utviklingslæren oppsto livet ved en tilfeldighet, hvoretter forandringer har oppstått med den følge at nye slag er blitt dannet. Slik har det foregått helt fra amøber til mennesker.

Så vidt vi vet, kommer liv bare fra liv. Så vidt vi vet, formerer livsformer seg etter sitt slag uten at noen forandringer går ut over det enkelte slag. Disse kjensgjerninger har en kunnet observere og bekrefte ved hjelp av forsøk. En har ikke kunnet observere tilfelle av uravl; heller ikke er det blitt oppnådd ved forsøk. En har heller ikke kunnet observere forandringer som har ført til at ett slag har gått over til et annet slag; heller ikke kan en få til dette ved hjelp av forsøk. Utviklingslæren kan ikke bevises ved hjelp av vitenskapelige metoder. Selv ikke ved å gjøre bruk av all sin intelligens kan mennesket skape liv eller frambringe slike forandringer at et nytt slag oppstår.

Mange fossiler innenfor det enkelte slag er blitt funnet, men ingen som viser de millioner av forandringer som måtte ha funnet sted hvis det fantes overganger fra ett slag til et annet. Evolusjonistens oppfatning angående uravl er basert utelukkende på tro. Evolusjonisten må også vise tro på fossiler som han aldri har funnet, og på mutasjoner som han aldri har sett finne sted.

Utviklingslæren er en anskuelse, men den går for å være vitenskap. For å tro på utviklingslæren må en tro at de millioner av kompliserte mønstre som finnes i levende organismer, er blitt til ved tilfeldigheter eller lykketreff. Det får oss til å tenke på enkelte i fortiden som satte Jehova til side og sluttet seg til dem «som dekker bord for Gad [lykkeguden, NW], og som fyller begeret med krydret vin for Meni [skjebneguden, NW]». — Es. 65: 11.

Vitenskapsmenn som støtter utviklingslæren, resonnerer på en inkonsekvent måte. Dette framgår av deres syn på orden og system. Det er for eksempel blitt foreslått å sende radiosignaler til noen av de stjernene som befinner seg nærmest oss, i håp om på den måten å kunne kommunisere med en fjerntliggende sivilisasjon som en regner med finnes på en eller annen planet. Hvis disse signalene danner et mønster i stedet for å være sammensatt på en vilkårlig måte, vil det vise at de kommer fra en intelligent kilde. La dr. Carl Sagan ved Cornell universitet forklare dette:

«Det er lett å sende ut interstellare radiosignaler som utgjør et budskap som helt opplagt må komme fra intelligente vesener, og som også må gjenkjennes som sådant. Et modulert signal (’bipp’,’bipp-bipp’, . . .) som for eksempel omfatter tallene 1, 2, 3, 5, 7, 11, 13, 17, 19, 23, 29, 31, består utelukkende av de første 12 primtallene, det vil si tall som bare er delelig med 1 og med seg selv. Et signal av denne typen, som er basert på enkel matematikk, kan bare komme fra levende vesener. . . . Men den sikreste metoden er å sende bilder.» — Bladet Smithsonian for mai 1978, sidene 43, 44.

Ett slikt bilde kunne framstille en mann, en kvinne, et barn, solsystemet og flere atomer. Alt dette kan en oppnå ved å sende en serie prikker og streker, som hver for seg kalles en «delinformasjon». En må ha til sammen 1271 delinformasjoner. Et enda mer komplisert bilde er allerede blitt sendt — i 1974 — til stjernehopen M13.

Poenget her er: Hvis 1271 delinformasjoner som er ordnet på en bestemt måte, er et vitnesbyrd om og «helt opplagt» beviser at bildet kommer fra en intelligent kilde, hva så med de omkring ti milliarder delinformasjoner som er kodet inn i kromosomene i hver eneste levende celle?

DNA i en befruktet eggcelle i et menneske inneholder ikke bare omkring 1000 delinformasjoner som kan overbringe et enkelt, unyansert bilde i svart og hvitt. Nei, det inneholder milliarder på milliarder av delinformasjoner som bestemmer veksten av et levende menneske av kjøtt og blod, i tre dimensjoner og i farger! Og eggcellen behøver ikke å vente på at en eller annen vitenskapsmann skal forklare hva de genetiske symbolene står for, og ordne informasjonene for å lage en konstruksjonstegning med tanke på oppbyggingen av barnet. Ingen genetiker vet nok til å kunne ha den minste anelse om hvordan han skal begynne. Allikevel gir den lille eggcellen seg til å gjøre alt dette uten noen ledelse utenfra!

Hva mener så vitenskapsmennene om denne genetiske koden, som reproduseres billioner av ganger i hver eneste én av et menneskes celler? De sier at den er blitt til ved en tilfeldighet. Samtidig sier de at et radiosignal fra det ytre rom som inneholder bare noen få hundre delinformasjoner, ville være en sensasjon og i seg selv utgjøre et bevis for at det kom fra en intelligent kilde, det vil si at det ikke kunne ha blitt til ved en tilfeldighet! Men de nekter å innrømme at det bevis som finnes i den genetiske kode, og som er langt sterkere, vitner om en stor Intelligens som har satt opplysningene sammen. Hva mener så du? Mener du at de relativt få, enkle delinformasjonene i et radiosignal utgjør et bevis for at det finnes en intelligent kilde, men at de svært kompliserte mønstre i levende organismer bare er blitt til ved en tilfeldighet? Hvor tåpelig ville det ikke være å mene noe slikt! — Sl. 14: 1.

Skapelsesberetningen stemmer overens med kjente vitenskapelige fakta. Første Mosebok, kapittel 1, nevner 11 begivenheter i Jehovas skapergjerning. Vitenskapen framholder begivenhetene som trinn i jordens og livets utvikling, og den bekrefter også riktigheten av rekkefølgen, slik den er oppført i 1 Mosebok. Hvilke sjanser er det for at bibelskribenten skulle kunne gi den rette rekkefølge bare ved å gjette? Én på 39 916 800! Er ikke dette et argument for at menneskene allerede har erfart en ledelse utenfra? Har ikke Jehova allerede overbrakt menneskene budskaper ved å inspirere noen til å skrive Bibelen?

Når skapelsesberetningen drøftes på universitetene, består den prøven. Utviklingslæren kan bare bestå hvis læreren ønsker det.

[Bilde på side 8]

EVOLUSJONISTENE SIER:

Radiosignaler med noen få hundre «delinformasjoner» som frambringer dette mønstret, kan bare komme fra en intelligent kilde

De sier også at de milliarder av «delinformasjoner» i DNA som frambringer et menneske, er blitt til ved tilfeldigheter og ikke behøver å komme fra en intelligens