Har du sett en fulguritt?
DU HAR uten tvil hørt om trær som er blitt splintret av lynet, og om folk som er blitt drept av lynet. Men har du hørt om fulguritter, som dannes ved lynnedslag?
Uttrykket «fulguritt» skriver seg fra det latinske ordet fulgur, som betyr «lyn», og det er et uttrykk som har vært brukt siden 1821 for å beskrive de merkelige gjenstander som dannes ved lynnedslag i kvartssand. Den sterke varmen fra den elektriske utladningen smelter noe av sanden, og det dannes et langt, tynt og meget skjørt glassrør.
De fleste fulguritter eller lynrør er bare noen få meter lange. De kan imidlertid bli hele 20 meter lange. De går vanligvis rett ned og løper ikke så ofte parallelt med jordoverflaten.
Lynets tilbøyelighet til å følge den minste motstands vei forklarer rørenes uregelmessige form og de små forgreininger eller utløpere som skyter ut fra hovedstammen. Det som synes å bestemme lengden av en fulguritt, er sandens dybde og motstand, hvor dypt det lokale grunnvannsspeilet ligger, og hvor kraftig utladningen er.
Ettersom temperaturen i et lyn kan komme opp i 30 000 grader celsius, kan kvartssand bli varmet opp til de 1700 grader som er nødvendig for å smelte den, og denne temperaturen kan nå nokså langt ned under jordoverflaten.
Disse rørene er vanligvis bare omkring én centimeter i diameter, men de kan av og til ha en diameter på flere centimeter. Yttersiden er ru på grunn av ujevnheter som er dekket med halvsmeltede og hele sandkorn. Tverrsnittet av en fulguritt er omtrent sirkelrundt.
En mener at hulrommet dannes ved det ytre presset som hurtig oppstår når den gassen som blir avgitt ved den plutselige oppvarmingen av fuktig sand, utvider seg. I de fleste tilfelle er veggen i glassrøret, som er glatt på innsiden, bare omkring en millimeter tykk. Glasset er vanligvis lysegrått, men en har også funnet rør som har vært matthvite eller mørkegrå.
Det er hovedsakelig i land med sandbanker og der hvor det ofte forekommer tordenvær, at en finner fulguritter. Det har hendt at en har observert nøyaktig hvor lynet har slått ned, og har funnet en fulguritt mens sanden på stedet ennå var varm. Andre ganger har de som har vært på jakt etter fulguritter, gjort sine funn på steder hvor sanden på overflaten har blåst bort, og den øverste delen av røret har kommet til syne.
I betraktning av hvor langt og skjørt et slikt glassrør er, er det lett å forstå at det er ytterst vanskelig å trekke det fram ubeskadiget. Røret går vanligvis i stykker og må omhyggelig settes sammen igjen. Det er derfor bare et forholdsvis lite antall fulguritter som er blitt bevart.
En har funnet fulguritter over hele verden, selv om de er sjeldne. Hvis du besøker et museum der hvor du bor, vil du kanskje ha anledning til å se en fulguritt og selv kunne konstatere hva som kan skje når et lyn på mange millioner volt rammer jorden.