Hvorfor mange har fått et nytt syn på blodoverføring
«DE SPRER OPPLYSNINGER OM BLODOVERFØRING.» Under denne overskriften kunne tusener av amerikanske leger lese følgende i Medical World News for 28. november 1977:
«Denne måneden får 370 000 amerikanske leger og andre som arbeider på sykehus, en 64-siders brosjyre i lommeformat: Jehovas vitner og spørsmålet om blod. En million sykepleiere mottar den samme brosjyren; det gjør også 320 000 advokater og dommere, og alle får overrakt et eksemplar personlig av et vitne.»
Men legene, sykepleierne og juristene i USA utgjorde bare en brøkdel av dem som mottok denne brosjyren. Den ble også delt ut i Canada, Danmark, Finland, Frankrike, Italia, Japan, Norge, Storbritannia, Sverige, Vest-Tyskland og mange andre land.
Vår helse, vår samvittighet og våre fundamentale rettigheter er alt sammen noe vi setter høyt. Men vi kan spørre: Hvorfor ble denne omfattende kampanjen satt i gang? Var det en viktig kampanje? Hvordan reagerte de som mottok brosjyren? Hva ble resultatene?
Som det ble nevnt i Medical World News, hadde den spesielle kampanjen å gjøre med en ny brosjyre (og en firesiders folder som skulle legges sammen med pasientenes journal) som forklarte hvorfor millioner av kristne mennesker verden over ikke vil ta imot blodoverføring. Brosjyren og folderen tok også opp viktige moralske og etiske prinsipper som pasienter og leger blir berørt av. Og de la fram tankevekkende beviser for at det finnes et solid medisinsk grunnlag for å bruke alternative behandlingsmåter i stedet for blodoverføring.
Hvordan var reaksjonen?
Etter å ha lest disse opplysningene sa en spesialist i indremedisin i Berlin: «Jeg mener at disse redegjørelsene må være av største betydning for enhver lege. For første gang forstår jeg deres holdning, som jeg nå kan verdsette og respektere.»
Overlegen ved en medisinsk klinikk i staten Indiana sa til fru Don Hahn: «Disse opplysningene er helt fantastiske.» Han fortalte at han også hadde bedt sine kolleger om å lese brosjyren. Noen uker senere skulle Fletcher Earles gjennomgå en operasjon og henvendte seg til en av de andre legene. Hvordan reagerte han? «Det er ikke noe problem.» Legen fortalte at overlegen ved klinikken hadde sagt at alle legene skulle studere brosjyren sammen. Hvordan gikk så operasjonen uten blod? Helt utmerket.
En ledende kirurg på Curaçao i De nederlandske antiller sa til T. R. Yeatts: ’Jeg har allerede fått et eksemplar av brosjyren og har lest igjennom den. Dere har rett; det er farlig å bruke blod.’ Han sa at han også var blitt operert av dr. Denton Cooley (i Texas), og at han med interesse hadde lest de ferske rapportene om hundrevis av operasjoner på åpent hjerte som dr. Cooley hadde utført uten å bruke blod. Legen ønsket nå å gi et større bidrag for å støtte vitnenes arbeid.
Reaksjonene var naturligvis forskjellige. Mange leger, advokater og dommere var bare alminnelig høflige og tok imot trykksakene og lovte å lese dem. Noen ganske få reagerte svært negativt, for eksempel ved å si at de tilhørte det og det kirkesamfunn og ikke ville lese noe som kom fra et annet trossamfunn. En lege i Seattle sa rasende: «Jeg lever av å gi blodoverføringer; jeg har ikke til hensikt å lese det der!»
Men slike reaksjoner hørte til unntagelsene. Mange forsto straks hvor verdifullt dette lesestoffet var. En som underviser i pediatri ved New Mexico universitet, klappet begeistret i hendene da han fikk se tittelen på brosjyren, og sa:
«Dette setter jeg virkelig pris på. Vi har prøvd å lære våre leger å innta en mer liberal holdning til Jehovas vitner; men ærlig talt har vi ikke vært helt klar over hvilken holdning vi skulle innta. Dette er akkurat hva vi har trengt.»
Noen leger ble så begeistret for brosjyren Jehovas vitner og spørsmålet om blod at de anbefalte den for sine kolleger. En lege i Los Angeles fikk en brosjyre, og to uker senere ble en av hans kolleger kontaktet. Da den andre legen så brosjyren, sa han: «Jeg var redd dere hadde glemt meg. Jeg ventet på å få min brosjyre, for jeg har hørt så mye om den. Jeg skal lese den med en gang og så sette den i bokhyllen, slik at den blir lett tilgjengelig for framtiden.»
God omtale og godt mottatt
Mange legetidsskrifter omtalte kampanjen. Patient Care (15. desember 1977) hadde for eksempel en artikkel om bruken av blod, men tilføyde en spesiell spalte med tittelen «Når religiøse prinsipper forbyr blodoverføring». Etter å ha nevnt at Jehovas vitner nekter blodoverføring av religiøse grunner, og at de er villige til å undertegne en erklæring som fritar legen og sykehuset for ansvaret, oppfordret bladet sine lesere til å skaffe seg et eksemplar av den nye brosjyren hos utgiverne. The Journal of the Medical Society of New Jersey for januar 1978 gjenga ordrett det som står i den firesiders folderen som hvert vitne vil undertegne og gi til sin lege for at han skal legge den sammen med vitnets journal.
Da en lege i San Antonio i Texas hørte Patsy Cross nevne blod, sa han: «Jeg er overlege ved blodbanken her. Hva er det De kommer med?» Da hun begynte å forklare at hun var et av Jehovas vitner, avbrøt han begeistret: «Jeg lurte på når dere skulle komme! Det sto i Texas Medicine at dere ville komme med noen trykksaker. Jeg har ventet på å få dem. Jeg har allerede sett denne boken og lest en del av den, og jeg vil svært gjerne ha mitt eget eksemplar. Jeg er meget interessert i den historiske side av saken. Jeg håper at alle vil få en av disse.»
En rekke leger, advokater, bibliotekarer og andre skrev til Selskapet Vakttårnet for å få brosjyrer. En universitetslektor skrev for eksempel fra Pittsburgh i Pennsylvania:
«Jeg underviser i legeetikk og er svært interessert i å gjøre studentene kjent med de problemer Jehovas vitner møter når de nekter blodoverføring. Jeg ville sette pris på å få tilsendt et eksemplar av Deres brosjyre.»
Andre skrev brev til Selskapet Vakttårnet etter at de hadde lest brosjyren. Dr. L. H. Cohn ved den kirurgiske avdeling ved Harvard medisinske fakultet skrev:
«Herr redaktør!
Jeg har nylig mottatt medisinsk lesestoff om Jehovas vitners holdning til spørsmålet om blodoverføring. Jeg setter stor pris på disse opplysningene, som vil være til god hjelp i forbindelse med operasjoner på åpent hjerte. Vi har utført en rekke operasjoner på åpent hjerte uten å bruke blod. Vi har operert mange hjertepasienter, ikke bare Jehovas vitner, men vi har også operert en rekke av Deres folk. Enda en gang: Mange takk.»
Dr. Richard Roelofs, som foreleser i bioetikk ved Montefiore sykehus, skrev:
«Jeg har med stor interesse lest Deres nye publikasjon . . . Problemstillingen og argumentasjonen i denne publikasjonen er ikke bare av interesse for leger, men også for sykehusets styremedlemmer og advokater og for filosofer som studerer legeetikk. Jeg kunne trenge 25 eksemplarer til.»
Mange andre sykehus og leger satte seg i forbindelse med lokale menigheter av Jehovas vitner for å forsikre vitnene om at de er villige til å samarbeide. Dette skjedde til og med når vitnene ikke traff legen personlig, slik at de måtte gi brosjyren til en forværelsesdame eller en sykepleier.
Noen fortalte om de gode resultater de hadde oppnådd i behandlingen av Jehovas vitner. En fødselslege og gynekolog i Delaware fortalte:
«Et kvinnelig vitne som var gravid, ble brakt til avdelingen for øyeblikkelig hjelp, hvor jeg arbeidet. Hun hadde blødninger, og det skyldtes øyensynlig den komplikasjonen som kalles forliggende morkake. Personalet hadde allerede tatt prøver av henne med tanke på blodoverføring, men jeg respekterte hennes overbevisning og behandlet henne for sjokk. Da undersøkelsene viste at det var nødvendig å foreta keisersnitt, foretok jeg det. Hemoglobinmengden sank til tre gram pr. desiliter, som blir ansett for å være et kritisk lavmål. Personalet ringte til en dommer og fikk ham til å avsi kjennelse over telefonen for at det skulle gis blod. Men jeg nektet å bruke blod på grunn av hennes religiøse overbevisning, og jeg fikk da beskjed om at jeg kunne bli arrestert for ringeakt for retten. Hun kom seg etter at hun hadde fått dextran og injeksjoner av jern; hemoglobinnivået steg. Moren og det friske barnet forlot sykehuset i god form.»
En lege ved det medisinske fakultet ved California universitet satte også stor pris på brosjyren. Han skrev:
«I fjor utførte en av verdens dyktigste professorer i kirurgi en ualminnelig vanskelig kreftoperasjon på gallegangen uten å gi blodoverføring, i samsvar med pasientens ønske. Jeg er glad for å kunne fortelle at pasienten kom seg helt.»
Denne ’ualminnelig vanskelige operasjonen’ innbefattet et omfattende kirurgisk inngrep i bukhulen og rekonstruksjon av indre organer. Denne legen skrev at det at en slik operasjon var vellykket, bekreftet det syn «at det kan foretas vellykte operasjoner på Jehovas vitner uten blodoverføring ved hjelp av sinnsro, stor forsiktighet og et visst mål av dyktighet i tillegg til god kommunikasjon med narkoselegen’».
Leger ville hjelpe til
Mange leger satte så stor pris på å få brosjyren at de hjalp Jehovas vitner med utdelingen.
Et sykehus på Newfoundland henvendte seg til vårt kontor der og ba om å få tilsendt «300 brosjyrer som skal deles ut til sykehusets sykepleiere». En lege ved Memorial universitet på Newfoundland ville ha 65 eksemplarer ekstra til de medisinske studentene. Fra Auburn i New York fortelles det om en kvinnelig sykepleier som var i ferd med å fullføre sin utdannelse. Hun ble så begeistret for disse opplysningene og fikk et så sterkt ønske om å dele dem med andre at «hun tok med seg brosjyren på skolen og stensilerte den i sin helhet. For at andre sykepleierelever også skulle få lese den, hengte hun opp en rekke eksemplarer på oppslagstavlen».
Da en representant for universitetssykehuset i San Diego i California ble spurt om hvor mange brosjyrer de ville ha der, var svaret 300, ’slik at overlegene ved alle avdelingene og andre som trenger opplysningene, kan få dem’. Det vitnet som kom dit, hadde bare 50 med seg og måtte komme tilbake senere med 250 til. Et medlem av styret ved et sykehus i Ann Arbor i Michigan ba om å få 66 eksemplarer av brosjyren og folderen. Han sendte så beskjed til alle de andre styremedlemmene for å fortelle dem om det besøket de ville få. Det vitnet som kom til disse, forteller: «Jeg ble godt og vennlig mottatt. Hver av dem tok mellom 30 og 40 eksemplarer. De sa også at de skulle gjøre saken kjent på sine møter.»
Et stort sykehus i Los Angeles ville ha 800 brosjyrer til å legge ved sjekkene som ble sendt ut til lønnsmottagerne. Et styremedlem ved Harbor General Hospital mintes et vitne som han hadde som pasient, og som led av en dødelig sykdom. Før hver av de fire operasjonene hun gjennomgikk, ’hadde hun rolig stått fast ved sitt standpunkt når det gjaldt blod, og ut fra Bibelen forklart hvorfor hun hadde inntatt et slikt standpunkt’. Han beundret hennes mot og hennes positive innstilling så høyt at da hun døde, gikk han i begravelsen. Det var den eneste gangen han hadde gått i en av sine pasienters begravelse. Han ville ha 50 eksemplarer av brosjyren til overlegene ved de forskjellige avdelingene og deres assistenter.
Mange leger sørget for at også sykepleierne fikk rede på hva kampanjen dreide seg om. Da et vitne henvendte seg til et av medlemmene av styret ved et sykehus i Missouri og ba om å få snakke med ham noen minutter, resulterte det i en halvannen times samtale, og han stilte mange spørsmål. Han sørget også for at hver eneste sykepleier fikk en brosjyre med ’disse nødvendige opplysningene’. Så ordnet han det slik at tre vitner «talte i en halv time til alle sykepleierne på tre skift. Sykepleierne fikk full lønn av sykehuset for denne tiden».
Fra en representant for en sykepleierorganisasjon i Arizona kom det hjelp av et litt annet slag. Hun skrev at hun var «meget imponert» over det lesestoffet hun hadde fått, og sendte derfor med 555 adresselapper for å forvisse seg om at alle sykepleierne ville få tilsendt et eksemplar av brosjyren.
Ble legenes syn berørt?
Formålet med å dele ut disse trykksakene var hovedsakelig å spre opplysning. Men mange leger forandret også syn etter å ha lest dem.
Beverly Perrin leverte en brosjyre til den barnelegen hun bruker. En måned senere kom hun til ham med femåringen Joy til undersøkelse. Legen sa: «Jeg kan ikke fri meg for å tenke at de som skrev dette, hvem det enn er, burde ha vært ambassadører for De forente stater. De hadde en slik fin måte å uttrykke seg på. Emnet er nokså ømtålig, men etter å ha lest brosjyren kan en lett bli overbevist.»
Janice Cartwright trengte en større operasjon. Hun henvendte seg til en kirurg i Philadelphia i Pennsylvania, men han sa med ettertrykk at han ikke ville røre et av Jehovas vitner. Han gikk imidlertid med på å prøve å finne en annen kirurg og tok imot brosjyren. Noen uker senere snakket fru Cartwright og hennes mann med ham igjen. Han hadde ikke skaffet noen annen kirurg, men sa at han ville foreta operasjonen selv. Hvorfor? Han forklarte at han hadde «lest brosjyren og fått tak i poenget. Han ville stole på sin dyktighet som kirurg og operere uten blod». Operasjonen var vellykket, og fru Cartwright kom seg fort.
Spørsmålet om blod kom opp i Arizona i forbindelse med en liten pike som var født for tidlig og bare veide 1800 gram. Hun led av en leversykdom. Foreldrene, José og Carmen Sandoval, forklarte legen sitt syn. Han sa at han ikke kunne akseptere det, og truet med å gå rettens vei for å ta fra dem foreldremyndigheten. Men han gikk med på å vente en stund og lese brosjyren. Brosjyren gjorde sterkt inntrykk på ham og fikk ham til å forandre innstilling. Med godt stell og god pleie kom barnet seg, og den lille piken «sprudler nå av liv». Og hva med legen? Han sa til foreldrene at han mer enn gjerne ville ta seg av piken hvis det igjen skulle bli problemer i forbindelse med blod.
En pasient som var nødt til å få livmoren fjernet ved operasjon, forklarte en gynekolog i Pittstown i New Jersey at hun ikke kunne ta imot blod. Han svarte misfornøyd: «Da blir det enda en risiko.» Han gikk imidlertid med på å foreta operasjonen og å lese brosjyren. Vitnet forteller:
«Da legen kom inn på operasjonsstuen og fikk se noen halvliter blod som var gjort klar, sa han med høy røst: ’Hvorfor er det her? Fru . . . er et av Jehovas vitner, og hun har rett til å nekte å ta imot blod. Det er i strid med denne rett å ha blod her inne. Jeg har ikke bestilt det, og jeg vil ikke ha det her.’»
Pasienten kom seg og reiste hjem. To uker senere henvendte hun seg til en spesialist for å få fjernet datterens mandler. Da han fikk høre om hennes syn på blod, ble han temmelig oppbrakt og sa: «Jeg vil ikke utføre en operasjon med hendene bundet!» Hun fortalte da om gynekologen og den operasjonen han hadde foretatt på henne uten å bruke blod. Det fikk ham til å snakke i en helt annen tone. Senere fjernet denne spesialisten pikens mandler. Da moren en tid senere gikk til gynekologen til kontroll, spurte han: «Hvordan har det gått med datteren Deres?» Hvordan hadde han hørt om henne? Han svarte:
«Da De fortalte hennes lege over telefonen at jeg fjernet Deres livmor uten å bruke blod, holdt han på å gå fra konseptene. Han kom hit helt opphisset. Men jeg fikk forklart ham hvordan det forholder seg. Jeg ga ham brosjyren Deres og sa at han hadde ingen rett til å tvinge sin moralske oppfatning på Dem.»
Ja, den første legen var blitt overbevist, og han klarte å overbevise sin kollega.
Noen måneder før kampanjen hadde Hilda Meeks forklart sitt syn for sin lege i Geneva i Ohio. Han mente at hans samvittighet ville tvinge ham til å ignorere hennes syn, og oppfordret henne derfor til å finne en annen lege. Da så brosjyren kom ut, tok hun med et eksemplar til ham. Hun forteller:
«Formiddagen etter ringte kontorsøsteren og sa: ’Legen vil gjerne at De skal komme hit og hente brosjyren. Han er nå fullstendig overbevist om at han kan etterkomme Deres krav.’»
En uke etter at det var blitt levert 100 brosjyrer til medisinske studenter og universitetslektorer i Göteborg, ble to vitner innbudt til en diskusjon. Noen av studentene var nokså kritiske, særlig når det gjaldt foreldrenes rett til å treffe avgjørelser for mindreårige barn. En lektor som også var kirurg, reiste seg da og sa at problemets størrelse var sterkt overdrevet, og at en gruppe kirurger og overleger var blitt enige om at det sjelden var nødvendig med blodoverføring, selv ikke i tilfelle hvor noen var blitt påtvunget blod. «Det har vist seg at Jehovas vitner har rett,» tilføyde han.
Mer interessert i åndelige spørsmål
En rekke leger og advokater viste større interesse for åndelige spørsmål etter at de hadde lest den bibelske redegjørelsen i brosjyren.
Etter at brosjyren ble utdelt i Italia, har et av Jehovas vitner regelmessig drøftet Bibelen med en italiensk nevrokirurg, som sa: «Etter en hel dags hardt arbeid med fysiske problemer føler jeg behov for å beskjeftige meg med åndelige spørsmål.» Et vitne i Avellino i Italia skriver: «Jeg har opprettet et regelmessig bibelstudium med en lege [som hadde lest brosjyren]. Han er en svært gudfryktig mann og har selv sagt: ’Jeg skulle gjerne bli som Dem, helt hengitt til Gud og hans gjerning.’»
Lorraine Sanchez tilbød brosjyren til en advokat i Las Vegas i Nevada. Han hadde allerede fått den og lest den og sa:
«Når en har studert jus og har bestått eksamen, vet en likevel ikke alt om jus. Jeg er sikker på at legene heller ikke vet alt om blod. Hvert eneste menneskes blod er spesielt. Nå begynner jeg å forstå hvordan Gud ser på blodet.»
Han nevnte så forholdene i verden, og samtalen kom inn på hva Bibelen sier om at vi lever i de «siste dager». Vitnet leverte ham boken Den sannhet som fører til evig liv. Advokaten ba vitnet om å komme igjen, og da vitnet gjorde det, sa han:
«Jeg har ingen innvending mot noe av det jeg har lest i den lille boken. Noe av det var svært annerledes enn det jeg har lært. Jeg sa til min kone at jeg vil bli et av Jehovas vitner. Jeg har brukt nesten et helt liv på å studere alle disse bøkene [han pekte på alle de juridiske bøkene i bokhyllene], og jeg har kommet til at det ikke er for sent. Nå vil jeg studere Bibelen.»
Vitnet forklarte så at Jehovas vitner tilbyr alle interesserte et bibelstudium. Advokaten svarte at hans kone også var interessert, og han ba vitnet om å komme og studere med dem begge to.
Advokater og dommere
Mange andre jurister reagerte også positivt på kampanjen og på opplysningene i brosjyren.
Gregory King er knyttet til staten New Yorks høyesterett. Ettersom han er et av Jehovas vitner, ga han en brosjyre til en av høyesterettsdommerne, som deretter stilte inngående spørsmål om blod. Dommeren ga uttrykk for forundring ’og sa at han aldri hadde visst at vitnene gikk med på alternative behandlingsmåter, og at han hadde misforstått det hele og trodd at de kjempet for «retten til å dø». Han sa at den framstilling som blir gitt i en rettssal, vanligvis er ensidig. Han mente at de andre dommerne også burde få høre vitnenes syn på saken, og ga derfor tillatelse til at det interne postsystemet kunne brukes, slik at alle dommerne kunne bli nådd.
Noe lignende skjedde i Pasadena i California. Etter å ha hørt hva brosjyren handlet om, sa en dommer: «Jeg har alltid lurt på hvorfor Jehovas vitner ikke vil ta imot blodoverføring. Nå får jeg vel vite det.» Vitnet hadde bare bedt om å få snakke med ham et par minutter, men samtalen varte i over en time. Dette førte til at det ble mulig å levere brosjyren til alle de andre dommerne som arbeidet under denne dommerens ledelse.
Etter å ha levert en brosjyre til en advokat i en rik forstad til Washington, D.C., mottok Gladys Clemmons et brev hvor det sto:
«Jeg leste med stor interesse den brosjyren De ga meg, som forklarer hvorfor Jehovas vitner ikke tar imot blodoverføring. Den var svært interessant, og jeg synes at forklaringen var overbevisende.»
En advokat som er ansatt på en amerikansk statsadvokats kontor, skrev:
’Jeg har med stor begeistring lest den trykksaken De ga meg fredag 7. oktober 1977. De medisinske og juridiske spørsmålene som ble reist og besvart i den, har overbevist meg om at Jehovas vitner absolutt bør få det siste ord når det er tale om å gi et av deres medlemmer blodoverføring. Jeg mener at dette er et fundamentalt privilegium som grunnloven garanterer.
En dommer ved en ungdomsdomstol i Orlando i Florida sa: «Jeg er i høy grad tilhenger av religionsfrihet. Jeg tror at denne brosjyren vil være til stor hjelp for meg, slik at jeg kan forstå vitnenes syn på blodoverføring.» En annen dommer i Orlando sa: «Jeg er meget glad for at dere kom til meg med denne brosjyren, for jeg har ofte lurt på hvorfor Jehovas vitner ikke tar imot blod. Ja, jeg ba faktisk presten om å vise meg det i Bibelen, men han sa at han ikke visste hvor det sto.»
En dommer i California sa til Ralph Hainsworth:
’Jeg har aldri forstått hvorfor Jehovas vitner ikke vil ta imot blod. Etter å ha lest brosjyren og slått opp skriftstedene forsto jeg at det rett og slett er av religiøse grunner.’ Ville han avsi en kjennelse for å påtvinge noen blod? ’Absolutt ikke; det er et spørsmål som overhodet ikke hører hjemme i rettssalen. Det er et religiøst spørsmål, og domstolene bør ikke blande seg opp i det.’ Hva med en sak som gjaldt en mindreårig? ’Det ville være vanskelig, men igjen vil jeg si etter å ha lest brosjyren at foreldrene har ansvaret for sine barn, både i fysisk og åndelig henseende. Jeg skal anbringe brosjyren i mitt arkiv. Det som gjorde sterkest inntrykk på meg, var at spørsmålet om blod i første rekke er et religiøst spørsmål og ikke et medisinsk spørsmål.’
Et fint middel til undervisning
Mange steder vil disse trykksakene om blod bli brukt i undervisningen av medisinske og juridiske studenter.
Camillo Iacoboni leverte to brosjyrer til den legen som ledet sykepleierutdannelsen ved Towson statsuniversitet i Maryland. Da Iacoboni kom tilbake uken etter, fikk han bestilling på 175 brosjyrer til, én til hver sykepleierelev og hvert medlem av fakultetet. Legen sa: «Brosjyrene vil bli brukt som tilleggsstoff under et kurs som handler om religiøse oppfatninger som berører medisinsk behandling.»
Hva med leger og sakførere? Den legen som leder studiene ved det medisinske fakultet ved universitetet i Lubbock i Texas, ba om å få en brosjyre til gjennomsyn. Da L. St. Clair kom tilbake, hadde legen studert brosjyren sammen med fakultetets dekanus, og de hadde kommet til at de medisinske studentene hvert år skulle studere brosjyren. De ba om å få 185 eksemplarer til å begynne med og førte opp et av vitnene på stedet som rådgiver som skulle forklare vitnenes bibelske syn for dem som studerer til lege. St. Clair satte seg også i forbindelse med dekanus ved det juridiske fakultet, og han sa: «Hvis De vil skaffe oss disse brosjyrene, skal vi bruke dem i våre studier. Vi trenger 465 brosjyrer.»
Den forkynneren som koordinerte denne kampanjen i San Antonio i Texas, sa: «Denne kampanjen var det beste uttrykk for nidkjærhet og samarbeid om et større prosjekt som jeg har opplevd i de 60 årene jeg har vært tilknyttet Jehovas vitner.»
Hva så med alle de legene som fikk dette viktige stoffet om blod? En lege i New York skrev:
«Vi leger er klar over hvilket viktig arbeid Jehovas vitner har utført i og med at de har utbredt sine oppfatninger. De har øvd stor innflytelse på medisinsk tenkning.»
Ja, denne verdensomfattende undervisningskampanjen har på mange måter ført til gode resultater.