Hva har du lært om de dødes tilstand?

EN KVINNE står sørgende ved graven til sin mann, som mistet livet i en ulykke. Det er den 2. november, kjent i mange land i kristenheten som allesjelersdag. Ved denne anledning besøker millioner av mennesker jorden over kirkegårdene for å pynte gravene med blomster og kranser.

Hva er grunnen til dette? Mange er av den oppfatning at det at de er til stede ved graven den dagen, kan være til gagn for «sjelene» til dem av deres kjære som er døde. Katolikker tror at det å utføre visse religiøse handlinger og framsi bønner på allesjelersdag kan utfri sjeler som lider i «skjærsilden». Ifølge den katolske kirkes lære er skjærsilden et sted med midlertidig avstraffelse, som skal rense sjelen før den kan få adgang til himmelen.

Noen protestantiske kirkesamfunn, som ikke forfekter å tro på skjærsilden, helligholder allikevel allesjelersdag. Den er den siste av tre på hverandre følgende dager som i kristenheten har en spesiell tilknytning til de døde. Den forutgående dag, den 1. november, er allehelgensdag,a som helligholdes til ære for sjeler av «helgener», som en mener allerede har kommet til himmelen. Og den forutgående dag, den 31. oktober, kalles allehelgensaften.

Allehelgensaften har også tilknytning til de døde. Ifølge de gamle kelteres kalender var den 31. oktober nyttårsaften. Kelternes prester, druidene, trodde at sjelene streifet omkring på jorden på nyttårsaften. De hevdet at mat, drikke og offer kunne få disse omstreifende sjeler til å falle til ro. På allehelgensaften var det også vanlig å brenne bål for å fordrive onde ånder.

Vedrørende bål på den tiden av året leser vi i Curiosities of Popular Customs: «Bål ble også benyttet til forskjellige tider og på forskjellige steder om natten som følger etter allehelgensdag, og som er aftenen før allesjelersdag, og på selve allesjelersdag, den 2. november. I slike tilfelle ble flammene betraktet som symbol på udødelighet, og en mente at de hadde sin virkning, i det minste som et ytre og synlig tegn, når det gjelder å lede sjelene ut [det vil si hjelpe dem til å komme fri] fra skjærsilden.»

Hva tror du om de dødes tilstand? Tror du at sjelene deres befinner seg i en eller annen usynlig sfære, hvor de opplever enten glede eller sorg? Kan de døde, hvis det ikke blir utført visse religiøse gjerninger eller frambåret offer for dem, skade mennesker på jorden? Kan de levende gjøre noe til gagn for de døde på noen som helst måte?

Du blir kanskje overrasket over å få vite at Bibelen ikke framholder den tanke at mennesket har en sjel som forlater legemet ved døden. Vi leser tvert imot at «mennesket ble til en levende sjel». (1. Mos. 2: 7, EN) Sjelen er hele personen, ikke en usynlig del av den. Det betyr at når et menneske dør, dør sjelen. (Jos. 10: 37; Sal. 78: 50, EN; Esek. 18: 4, 20, GN; Apg. 3: 23, EN; Jak. 5: 20) Bibelen beskriver de dødes tilstand som en tilstand av fullstendig uvirksomhet. Den sier: «De døde vet slett ingen ting.» — Fork. 9: 5; Sal. 146: 3, 4, EN.

Selv om de døde er i en ubevisst tilstand, finnes det imidlertid et vidunderlig håp for dem. Guds Ord forsikrer oss om at «rettferdige og urettferdige en gang skal stå opp fra de døde.» (Apg. 24: 15) Synes du det er vanskelig å tro dette? Bibelen nevner faktisk flere eksempler på oppstandelser som allerede har funnet sted. La oss ta for oss tre tilfelle som Jesus Kristus sto bak. Vi leser angående det første av disse:

«Kort tid etter gav Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde drog sammen med ham. Som han nå nærmet seg byporten, ble en død båret ut for å begraves. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, ble han fylt av medlidenhet med henne og sa: ’Gråt ikke!’ Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: ’Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!’ Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus gav ham til hans mor. Alle ble da grepet av ærefrykt, og de priste Gud. ’En stor profet er oppreist blant oss,’ sa de, ’og Gud har gjestet sitt folk.’ Og ryktet om dette kom ut i hele Jødeland og områdene omkring.» — Luk. 7: 11—17.

Den oppstandelse som ifølge beretningen framtrer som nummer to av de oppstandelser Jesus sto bak, gjaldt Jairus’ datter. Jairus var forstander for en synagoge i Galilea. Da piken lå for døden, bønnfalt han Jesus om å bli med ham hjem og helbrede henne. (Luk. 8: 40—42) Den bibelske beretning forteller:

«Mens [Jesus] ennå talte, kom det en fra synagogeforstanderens hus og sa: ’Din datter er død. Bry ikke mesteren lenger!’ Jesus hørte det og sa til faren: ’Frykt ikke, bare tro, så skal hun bli reddet.’ Da han var kommet fram til huset, lot han ingen andre bli med inn enn Peter, Johannes og Jakob, foruten pikens far og mor. Alle gråt og jamret over henne. Men han sa: ’Gråt ikke! Hun er ikke død; hun sover.’ De bare lo av ham, for de visste at hun var død. Men han tok henne i hånden og ropte: ’Barn, stå opp!’ Da vendte livet tilbake, og med én gang reiste hun seg opp. Og han bød dem gi henne noe å spise. Hennes foreldre ble ute av seg av undring, men Jesus forbød dem å fortelle noen det som hadde hendt.» — Luk. 8: 49—56.

Begge disse personene oppreiste Jesus kort tid etter at de døde, men dette var ikke tilfelle med hans venn Lasarus fra Betania i nærheten av Jerusalem. Lasarus hadde vært død i fire dager og var blitt lagt i en minnegrav. Johannes’ evangelieberetning forteller:

«Jesus ble igjen opprørt og gikk bort til graven. Det var en hule, og en stein var lagt foran den. Jesus sier: ’Ta steinen bort!’ ’Herre,’ sier Marta, den dødes søster, ’det lukter alt av ham; han har jo ligget i graven i fire dager.’ Jesus sier til henne: ’Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?’ Så tok de bort steinen. Og Jesus løftet blikket mot himmelen og sa: ’Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. Jeg visste at du alltid hører meg. Men jeg sier dette for folkets skyld som står omkring, så de skal tro at du har sendt meg.’ Så ropte han med høy røst: ’Lasarus, kom ut!’ Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et klede bundet over ansiktet. ’Løs ham, og la ham gå,’ sa Jesus.» — Joh. 11: 38—44.

Vi ser således at de døde ifølge Bibelen ganske enkelt er uten bevissthet. De erfarer hverken gleder eller vanskeligheter. Men den kjensgjerning at Jesus oppreiste flere døde da han var på jorden, utgjør et sikkert grunnlag for å tro på følgende oppmuntrende ord han uttalte:

«Hans vilje er at jeg ikke skal miste noen av alle dem han har gitt meg, men reise dem opp på den siste dag. For dette er min Fars vilje, at den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag.» — Joh. 6: 39, 40.

[Fotnote]