Et adoptivbarn leter etter sine røtter

En juridisk mur av taushet

I FJOR så min kone og jeg noen av programmene i fjernsynsserien «Røtter». Jeg forsto kanskje bedre enn de fleste seere hvorfor mange ønsker å vite hvor de stammer fra. Det er bare naturlig å lure på hvor en kommer fra, og hvordan ens foreldre og andre slektninger er. I den senere tid er det flere og flere som har begynt å lete etter sine røtter.

«Folks interesse for å finne ut hvor de stammer fra, har økt fenomenalt,» het det i en artikkel i bladet Newsweek. En talsmann for et genealogisk bibliotek sa angående denne voksende interessen: «Den grunn folk oppgir, er nesten alltid: ’Jeg vil bare vite hvem jeg er.’»

Det finnes imidlertid en befolkningsgruppe som har en spesiell interesse av å vite hvor de stammer fra. Og det er vi som er blitt adoptert. Men de fleste av oss er blitt skuffet ved nesten hvert eneste forsøk vi har gjort på å finne ut hvem våre biologiske foreldre er.

Vet du hvem som er ansvarlig for at dette blir holdt hemmelig? Er det gode grunner til at det blir det?

En juridisk mur av taushet

Ifølge loven i De forente stater må det ikke gis opplysninger angående adopsjonsforhold. Når et barn blir adoptert, blir det utstedt en ny fødselsattest. Tanken er at barnet på en måte får en ’ny fødsel’. Adoptivbarnets opprinnelige fødselsattest blir forseglet, og det fortsetter den å være nesten uansett hvilke anstrengelser et adoptivbarn gjør seg for å få se den. Det hender at folk som bryter seglet i strid med lovens forskrifter, blir idømt bøter og fengselsstraffer.

I praktisk talt alle stater i USA har adoptivbarn ingen mulighet til å få se sin fødselsattest selv etter at de er blitt voksne. I andre land er loven annerledes. I for eksempel Israel, Finland og Skottland kan adoptivbarn når de kommer i en viss alder, få se sin opprinnelige fødselsattest. I Norge kan adoptivbarn vanligvis få vite hvem deres biologiske foreldre er, når de er blitt myndige.

Adopsjonslovene i De forente stater berører millioner av mennesker, deriblant de mellom tre og fem millioner som vi adoptivbarn utgjør, så vel som våre biologiske foreldre og våre adoptivforeldre. Det sies at antallet av adopsjoner her i Statene er større enn det samlede antall for resten av verden. I 1970 ble det nådd et høydepunkt i antall adopsjoner i USA, nemlig 175 000, men siden da har tallet stadig gått nedover.

Adopsjonslovenes utvikling

For noen år siden begynte jeg å bli interessert i å finne ut mer om adopsjon. Ifølge Bibelen er det tydelig at selve adopsjonsordningen er gammel. Det israelittiske barnet Moses ble for eksempel hentet opp fra Nilen og adoptert av Faraos datter, og «han ble som en sønn for henne». (2. Mos. 2: 5—10) Senere leste jeg at det i Hammurabis lovsamling i Babylon, i Manus lovbok i India så vel som i assyriske, egyptiske, greske og romerske lover var tatt med bestemmelser angående adopsjon.

En av hensiktene med disse adopsjonslovene var å hindre at familier døde ut, og å frambringe rettmessige arvinger. Det er i den forbindelse interessant å merke seg at Abraham, stamfar til Israels nasjon, tydeligvis betraktet sin tjener Elieser som en adoptert sønn. Abraham sa: «Jeg går . . . barnløs bort, og Elieser fra Damaskus skal arve mitt hus.» — 1. Mos. 15: 2—4.

I nyere tid var adopsjon et ukjent begrep i den engelske sedvanerett, som De forente staters lov er basert på. Det fant derfor ikke sted noen lovformelige adopsjoner i USA før de enkelte stater begynte å vedta lover som ga tillatelse til adopsjon, i midten av det 19. århundre. Det var først i 1926 at det ble vedtatt en lov i England som gjorde adopsjon juridisk mulig. Når et barn blir adoptert, er det i juridisk forstand ikke lenger beslektet med sine biologiske foreldre, men bare med sine adoptivforeldre.

En human foranstaltning

Jeg kan personlig bekrefte fordelene ved de foranstaltninger for adopsjon som er truffet i vår tid. Før var det vanlig at barn som foreldrene enten ikke ønsket eller ikke kunne forsørge, ble anbrakt i institusjoner. Vanligvis gikk det dårlig med disse barna, og dødeligheten var høy. Hvor mye bedre er det ikke når ektepar som virkelig ønsker barn, kan adoptere barn og gi dem den kjærlige omsorg de har behov for!

Mine adoptivforeldre viste meg en slik kjærlig omsorg, og den vil jeg alltid være takknemlig for. De oppdro meg som om jeg skulle ha vært deres egen sønn. Samtidig fortalte de meg imidlertid på et meget tidlig tidspunkt at jeg var adoptert. Det er forstandig av adoptivforeldre å fortelle sine barn dette. Når barna får høre det fra andre — noe de vanligvis gjør før eller senere — blir de ikke bare sjokkert, men de føler seg også bedratt av sine adoptivforeldre fordi disse har forsøkt å holde adopsjonen hemmelig. Det beste tidspunkt å fortelle det på er imidlertid når barnet kan forstå det litt bedre, kanskje når det er mellom seks og åtte år gammelt.

I de senere årene har jeg lært hvor stor betydning det miljøet et barn vokser opp i helt fra det er lite, har for dets utvikling, noe som har fått meg til å sette enda større pris på mine adoptivforeldre. I De forente stater har fargede barn for eksempel vanligvis ikke hatt de samme utdannelsesmuligheter og de samme kulturelle fordeler som hvite barn. Fargede barn som er blitt oppdratt hos hvite, hvor de har hatt større utdannelsesmuligheter, oppnår derfor vanligvis en høyere intelligenskvotient enn andre fargede barn.

Barn som kan adopteres

I slutten av 1960-årene og i begynnelsen av 1970-årene var det mange hvite som adopterte fargede barn. Over en tredjedel av alle de fargede barn som ble adoptert, ble en tid plassert hos hvite. Men så begynte noen fargede ledere å protestere mot dette. De sa at på lengre sikt ville disse barna få større problemer når de etter hvert måtte møte livets harde virkelighet. De ville bli avvist av de hvite, sa kritikerne, på grunn av sin hudfarge, og de ville også bli avvist av de fargede, fordi de ville ha helt andre verdinormer og en helt annen oppførsel.

Men du lurer kanskje på hvorfor så mange hvite vil adoptere fargede barn? Det er fordi det ikke finnes nok hvite barn å adoptere. Adopsjonskontorene har mange års ventetid, og noen steder tar de ikke engang imot nye søkere. Men hvorfor er det en slik mangel? De barn det har vært mulig å adoptere, har alltid i første rekke vært barn født utenfor ekteskap. Hvorfor er det da færre barn å adoptere nå, i betraktning av at stadig flere barn blir født utenfor ekteskap?

Dette skyldes særlig det endrede syn vår tids samfunn har på en ugift mor. Kjente pop- og filmstjerner oppdrar selv de barn de har født utenfor ekteskap, og populære sanger har forherliget det å få barn uten å være gift. For noen få år siden gikk således 80 prosent av ugifte mødre i USA med på å bortadoptere sine barn. I den senere tid er det imidlertid bare omkring 20 prosent som gir avkall på barna sine. Det blir derfor færre spedbarn å adoptere.

Tenker mødre som gir avkall på sine barn, noen gang på hvordan det går med dem? Hvorfor ønsker adoptivbarn å finne sine biologiske foreldre?

Ønsket om å vite

Helt siden jeg var barn, har jeg lurt på hvordan min far og mor var, og det gjorde jeg til tross for det gode forhold jeg hadde til mine adoptivforeldre. Jeg har siden fått høre at de fleste adoptivbarn føler det på samme måte. Det er som om «det mangler et stykke av dem selv». Som dr. Arthur D. Sorosky, som har foretatt et omfattende studium av dette emnet, sier:

«Vi har funnet at adoptivbarnets nysgjerrighet ikke er avhengig av om det har et godt forhold til sine adoptivforeldre eller ikke. Det er simpelthen et sterkt behov for å kjenne sine røtter. Adoptivbarnets ønske om å få opplysninger om sin slekt — eller til og med ønsket om å få treffe sine kjødelige foreldre — er et behov som en som ikke er adoptert, ikke virkelig kan forstå. En kan heller ikke betrakte det som noe som bare forekommer hos følelsesmessig ulikevektige personer.»

Jeg er også blitt klar over at biologiske mødre ofte lengter etter å få vite hvordan det går med det barnet de ga avkall på. Jeg kan huske at min adoptivmor, som er en meget medfølende og fornuftig kvinne, en gang sa til meg på min fødselsdag: ’Din mor tenker sikkert på deg i dag, hvor hun nå enn måtte være.’ Jeg er takknemlig for at både min adoptivmor og min adoptivfar har vært så forståelsesfulle. Da jeg til slutt bestemte meg for å begynne å lete, hjalp de meg.

En undersøkelse har vist at de fleste adoptivbarn som har funnet sine biologiske foreldre, er glad for at de begynte sin ettersøking. Selv når det de oppdaget, ikke var så hyggelig, mente de at ikke å vite noe var verre. Det kan jeg bekrefte.

Men jeg var klar over at det å finne sine røtter ikke er det som er av størst betydning for å finne virkelig lykke. For når en går langt nok tilbake, finner en hele menneskeslektens røtter hos patriarken Noah, som overlevde den verdensomfattende vannflommen. Det som virkelig er av betydning, er derfor ikke å finne sine fysiske røtter, men å finne ut av hvordan en kan komme i et gunstig forhold til Gud, som er vår åndelige Far. Selv om jeg betraktet dette forholdet til Jehova Gud som det viktigste, hadde jeg fortsatt et ønske om å finne mine kjødelige foreldre. Nå skal jeg fortelle hva denne ettersøkingen førte til.