Kjøpmenn på hjul

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Japan

HAN heller litt over mot venstre når han går, men han er sterk i bena. Smilet hans er smittende, han har et vennlig vesen, og alle kjenner utropet hans, «Yakiimo!» Han har dratt fra gården på landet og sluttet seg til myldret av kjøpmenn på hjul i en stor by omkring 320 kilometer fra hjemstedet.

Yakiimo er varme søtpoteter. Det finnes rikelig med søtpoteter om vinteren. Derfor har han som selger varme poteter, dette som sitt levebrød fram til våren. Da vender han tilbake til gården, der han dyrker ris. Hans flyttbare forretning er en svær, eskelignende kasse laget av metall og tre. En brennende trekubbe inne i kassen varmer opp små, glatte steiner i en metallbeholder. Det er disse steinene potetene blir kokt på. Lukten av ved som brenner, og aromaen av poteter som holder på å bli kokt, får tennene til å løpe i vann. Enten det er regnvær eller solskinn, kan du være sikker på at megafonen eller det ferdiginnspilte lydbåndet oppfordrer deg til å kjøpe «Yakiimo!»

Det finnes også kjøpmenn som selger frukt, fisk, japansk lapskaus og en hel del andre ting. Og så har vi visergutten, som enten kommer tråkkende på en sykkel eller farende på en motorsykkel. Ham kan du se i alle byer og på alle tettsteder, der han baner seg vei gjennom den tetteste trafikken med en stor stabel med alle slags gode saker i skåler og esker som han balanserer sikkert på den ene skulderen. Hvordan klarer han det? Det hender faktisk at han ikke klarer det også, noe et trist ansikt som ser opp fra en haug med nudler og knuste skåler, kan bekrefte.

Selger med eget reklameinnslag

En som tiltrekker seg barns og voksnes oppmerksomhet med sin underholdning, er han som selger sukkermais. Hans reklamenummer er en garantert suksess. Han kommer kjørende i en svært liten lastebil med åpent plan. Maiskolbene hans er ristet og klar til å selges. Denne selgeren har på seg fargerike kortbukser, en type sokker som kalles tabi,a sandaler, en happi-jakke og et pannebånd som skal holde pannen fri for svette. Det blide ansiktet hans og hans livlige væremåte får deg til å smile allerede før forestillingen hans begynner. Etter at han for siste gang har sett etter at maisen er ferdigristet, hopper han ned fra lasteplanet og begynner å synge og danse i gaten. Han synger om at maisen hans er fra Hokkaido i Nord-Japan. Han resiterer hvor søt og velsmakende den er, og deretter virker det som om han dikter opp teksten avhengig av hvilken forsamling han har for seg. Til glede for de husmødrene som har stoppet opp i sitt arbeid for å se på ham, synger han på høflig japansk manér at de er like søte som maisen hans er. Barna er begeistret for de klovnestrekene han gjør mens han danser, og noen av dem slutter seg til ham. Det skulle ikke være nødvendig å si at han snart har solgt alle de maiskolber han har ristet. Han gjør seg i stand til å dra videre og etterlater seg glade og gomlende tilskuere.

Det som er vakkert, og det som er praktisk

Blomsterselgeren derimot behøver ikke å gjøre noe spesielt for å tiltrekke seg en mengde kunder. Hvorfor er det ikke nødvendig for ham å gjøre noen spesielle krumspring? I Japan er både menn og kvinner svært glad i blomster, og når det er mulig, liker de å ha blomster i hjemmet, særlig i entréen. Folk liker gateselgeren, for han selger blomster til lavere priser enn blomsterbutikkene gjør. Han kommer kjørende på en motorsykkel som har en dragkjerre festet til seg. Potteplantene er oppstilt på trehyller som er arrangert som en trapp. Det hele er dekket av tykk, gjennomsiktig plast som blomsterselgeren tar bort når han begynner salget. Noen legger merke til at han har kommet, og forteller andre om det, og snart er det en hel liten gruppe som har samlet seg. Utvalget av blomster avhenger av sesongen. På denne tiden av året er det alpefiol, krysantemum, nellik, blomstrende kaktus og en hel del andre planter som beundres og kjøpes.

Hva er det den neste gateselgeren har å tilby? Bambusstokker! Hva bruker en dem til? Her er det vanlig å henge klesvasken på dem. Skjorter, bluser og «yukataer» (kimonoer av bomull) synes å stå oppreist med armene utstrakt når de er trædd på bambusstokkene sammen med andre klesplagg. Bambusstokker blir også brukt til å henge «futoner» (madrasser) på til lufting. Denne gateselgeren foretar vanligvis sine runder i helgene, når forholdene er roligere. Derfor er det tilstrekkelig at han bruker sin egen stemme til å synge ut sitt rop: «Bambusstokker!»

Kjæledyr til barna

Når barna er ferdig med skoledagen, pleier en svært populær selger å komme syklende. Hva er det barna er så begeistret for? Han tilbyr gullfisk til salgs. Det er forbausende at han orker å tråkke i vei på sykkelen med alt det vannet. Han er svært forsiktig, og det må han være. Tenk på hva som ville skje hvis han skulle velte! Så snart han begynner med å synge ordet «gullfisk», begynner barna å samle seg. Voksne kommer også. Små håver blir delt ut, og nå høres begeistrede utrop når gleden over å forsøke å fange en fisk eller to får komme til uttrykk. Akkurat idet du tror at du har fanget en fisk, hopper den og bråsvømmer til den andre siden av vannbeholderen.

Vanligvis er det ikke rare plassen til kjæledyr i japanske hjem, så det er sjelden at et barn blir nektet å anskaffe seg en liten gullfiskbolle. Å selge gullfisk er noe som gir inntekter året rundt, for det å se på slike fisker øker den følelse av ro som appellerer til japanerne.

Reisende suppe- og brødbutikker

En annen mann ringer bare med en klokke, og de som er glad i genmai pan, vet med en gang hvem det er som ringer. «Det er ikke selve lyden av klokken, men den måten han ringer på, som gjør at vi gjenkjenner ham,» sier mange. Genmai betyr «hel ris», og det japanske ordet pan, som egentlig er av portugisisk opprinnelse, betyr «brød». Genmai pan blir ikke bakt på samme måte som vanlig brød. Denne gjærdeigen deles opp i små porsjonsstykker. De bakes ikke, men dampkokes, av og til med et fyll av søte bønner. Det hender at mørkt sukker blir brukt i deigen. Men det ser ut til at alminnelig genmai pan er det mest populære. Dette brødet er vanligvis litt tungt, men den milde smaken gjør det lettere å spise det.

Den eldre mannen som selger genmai pan, har på seg en høy, fullstendig hvit bakerlue, og den hvite jakken hans viser også hvor ren han er. Genmai pan-selgerens ringende klokke, strålende smil og rene utseende bidrar til at en del velger hans brød til måltidet midt på dagen.

Sent på kvelden, når de fleste har gått til sengs, hører du et par lange, dype fløyt i et metallhorn. Da vet du hvem som er kommet. Du behøver ikke å stå opp for å se. Han forsøker å være så stille som mulig for ikke å forstyrre folk unødig. Siden den lille lastebilen hans beveger seg med sneglefart, kan en på lang avstand se den røde lykten hans og reklameflagget som vaier bak på lasteplanet. Denne flyttbare nudelbutikken drar gjennom gatene. Vi kaller nudlene hans «ramen». Det er tynne nudler som serveres i en kokende varm suppe med lange, grønne løker som er skåret i tynne skiver. Studenter sitter ofte og leser til sent på kveld, og de er glad for å få en skål varme nudler før de gir seg. Det hevdes også at disse nudlene er gode for magen etter en kveld med mye drikking.

Han som lager tofu, er en annen kjøpmann som reiser rundt. Tofu er en masse som er laget av soyabønner, og det sies at den først ble laget i Kina. Tillagingen av disse bønnekakene begynner mens alle andre sover. Resultatet av denne håndverkerens harde arbeid er en 350 gram firkantet kake av hvit tofu.

Denne selgeren gjør nå i stand en stor trekasse som er delt i to avdelinger, en øvre og en nedre. Den nederste avdelingen er delvis fylt med vann, og den er derfor kledd innvendig med et rustfritt metall. Den vanlige og ristede tofu blir satt ned i vannet. Kassens øverste avdeling inneholder tynne skiver med dypfrosne tofu. Når tofu-selgeren setter seg på sykkelen og begynner å tråkke rundt i nabolaget, har han et lite horn hengende rundt halsen. Han melder sin ankomst ved å blåse i hornet, og det varer ikke lenge før han er travelt opptatt med å servere sine kunder tidlig på morgenen. For mange er tofu en viktig ingrediens i miso shiru, den suppen som serveres til frokost hver morgen.

Stort sett har alle disse selgerne noe som er særpreget for dem, og som passer til deres personlige egenskaper. Deres likhetstrekk er at de er hyggelige mennesker som bidrar til det japanske gatelivet med farge, velluktende dufter og fremmede lyder.

[Fotnote]