Overbevisende vitnesbyrd om at Gud er til

HVIS vi skal bli overbevist om noe, må vi bli forelagt beviser. En bibelskribent skrev under inspirasjon: «Tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke ses.» — Hebr. 11: 1, EN.

På gresk betyr det ord som er gjengitt med «overbevisning», «et bevis hvorved noe blir bevist eller prøvd». Ordet ble også brukt av andre på den tiden som ikke var bibelskribenter, når de siktet til beviser i en rettssak. Dette ville innebære noe mer enn noe som bare var følelsesbetont; det ville kreve en presentasjon av kjensgjerninger. Ingen ville stå fram i retten og si: «Jeg føler» at den anklagede har gjort det eller det. Nei, det ville være nødvendig å legge fram beviser, overbevisende vitnesbyrd.

Vi må derfor legge fram kjensgjerninger. Hvilke beviser eller vitnesbyrd har vi for at Gud er til?

Sunn vitenskapelig logikk

Det er et vitenskapelig og logisk aksiom, en selvinnlysende grunnsetning, at «intet kommer av intet». I matematikken er null ganger 1000 fortsatt null! Selv et barn forstår dette. Hvis et barn tar den tomme sparegrisen sin, ikke legger noen penger i den og gjemmer den, og hvis ingen rører den i flere dager, ja, i flere måneder, og barnet så tar fram sparegrisen igjen, hva finner det da? Det er fortsatt ingen penger i den. Materie oppstår ikke spontant eller blir ikke plutselig til av seg selv.

Det finnes imidlertid utallige himmellegemer i verdensrommet. Hvor kom alle disse fra? Det er logisk å trekke den slutning at de ikke har kommet av intet. Det må derfor alltid ha eksistert noe som alt dette kan ha oppstått av. Dette «noe» må være evig.

Så sent som i 1977 sa kosmologen Jayant Narlikar at det mest grunnleggende spørsmål innen kosmologien (studiet av universets opprinnelse og utvikling) er: «Hvor har den materien vi ser omkring oss, fra først av sin opprinnelse?» Biokjemikeren Isaac Asimov sammenligner universet ved dets begynnelse med et svært kompakt «kosmisk egg», som han mener eksploderte, og sier så: «Astronomene er nødt til å spørre: Hva skjedde før det kosmiske egget oppsto? Hvor kom det fra?»

Astronomen Fred Hoyle, som forsøkte å vise at stjernene hadde oppstått av tette støvskyer, kom inn i en annen blindgate. Han sa: «Begge disse elementene [som dette støvet besto av] blir frambrakt i stjernene . . . Men hvordan skjedde det, hvis vi ikke kan få noen stjerner før vi har fått støv? Hva kom først? Hønen eller egget?»

De fleste vitenskapsmenn i dag er enige med den tsjekkiske astrofysikeren Josip Kleczek, som sa i The Universe: «De fleste og muligens alle elementærpartikler kan skapes ved materialisasjon av energi.» Han henviste så til Einsteins berømte ligning E=mc² (energi er lik masse ganger kvadratet av lyshastigheten), som viser at en kolossal energikilde kan frambringe materie. Vitenskapelig sett er det derfor mulig at materie kan skapes av energi. «Men,» beklaget en fremtredende fysiker, «hvor energien kom fra, vet vi ikke.»

Hvilken logisk slutning kan vi så trekke av dette? Jo, at denne energikilden må ha vært dette evige «noe» som har frambrakt det materielle univers. Denne konklusjonen støttes av den velprøvde loven om massens og energiens konstans, som sier at energi og masse hverken kan skapes eller ødelegges, men at det ene kan omdannes til det andre. Vitenskapen erkjenner derfor at det materielle univers kan skrive seg fra en evig energikilde.

Var førsteårsaken levende eller livløs?

Tenk nå over følgende viktige spørsmål: Var denne opprinnelige, evige energikilden en levende, intelligent personlighet, eller var den livløs? Oppsto universet bare som følge av rent mekaniske, fysiske bevegelser som ikke hadde noen tilknytning til en bevisst, intelligent ledelse?

Vitenskapsmenn som omhyggelig har gransket universet, har sett beviser for en maskin-lignende presisjon. Himmellegemene følger lover som er så nøyaktige at vitenskapsmennene flere år i forveien kan forutsi forskjellige astronomiske begivenheter. Noen av menneskenes mest nøyaktige tidtagere er dessuten stilt etter stjernene.

En kan også observere svært ordnede ansamlinger av materie. Dette gjelder særlig de kompliserte systemer som levende organismer utgjør. Selve livets «byggesteiner», proteinmolekylene, har en forbausende komplisert oppbygning av atomer.

Hvor skriver all denne presisjon og kompliserte oppbygning seg fra? Er den et resultat av «blinde krefters spill» i milliarder på milliarder av år?

Noen fremtredende vitenskapsmenn har framsatt den tanke at hvis en lot en rekke aper slå løs på skrivemaskiner i tilstrekkelig lang tid — kanskje i milliarder av år — ville de ved et slumpetreff kunne frambringe en bok, for eksempel Tolstoys Krig og fred. Vitenskapsmennene trakk derfor den slutning at hvis det gikk tilstrekkelig lang tid, ville også en komplisert verden gradvis kunne bli frambrakt ved en tilfeldighet.

Men som en annen forsker sa: «En ville trenge noen som visste når de [apene] hadde gjort jobben . . . . og akkurat hvor lang tid det ville ta apene, ville avhenge av nettopp hvordan utvelgelsen ble foretatt.» Ja, en fornuftutstyrt person som kjente bokens innhold, måtte være der for å velge ut det som apene produserte, og ordne det til et mesterverk. Uten en slik «utvelger» ville apene aldri kunne frambringe boken. Deres bestrebelser ville i høyden resultere i et alfabetisk sammensurium eller bare linjer med ufullstendige ord eller ord uten sammenheng.

«Blinde Krefters Spill,» sier boken The Life Puzzle, «er en kreativ fyr. . . . Han er imidlertid svært begrenset. Han kan med største letthet frambringe organisering på et lavt plan . . . men han blir svært hurtig udugelig når organiseringen blir mer omfattende. Å vente i lang tid eller å bruke omfattende materielle ressurser er ikke, som vi har sett, til stor hjelp.»

Selv et barn vet at en ikke kan bygge et «hus» av byggeklosser bare ved å kaste byggeklossene opp i luften og håpe at de helt tilfeldig skal bli til et «hus». Det er nok så at en kan gjøre et kast og få to — tre byggeklosser til å legge seg oppå hverandre. Men hvor stor er sjansen for at en skal kunne bygge et «hus» på denne måten? Det er i virkeligheten slik at hvis ikke barnet verner de få byggeklossene som tilfeldigvis ble liggende oppå hverandre, vil de ikke bli liggende slik etter neste kast. Det må være noen som plasserer byggeklossene, hvis de skal bli satt sammen til et «hus».

Gjennom sine egne iakttagelser er vitenskapsmennene derfor blitt tvunget til å utelukke de «blinde krefters spill» som den faktor som er ansvarlig for den høye grad av organisering som tydelig kan ses på jorden og i universet.

I 1859 framsatte Charles Darwin den tanken at «naturlig utvalg» var den ledende «utvelger» som kunne organisere det som ble frambrakt ved blinde krefters spill, og bringe orden ut av kaos. Med naturlig utvalg mener en den prosessen hvorved bare de «rette» (gunstige) trekk eller organismer (planter og dyr) som passer spesielt i omgivelsene, overlever, og at de derfor overfører de «rette» trekk til sitt avkom og gradvis «utvikler seg» til mer kompliserte livsformer.

Evolusjonisten C. F. A. Pantin, tidligere professor i zoologi ved Cambridge universitet, innrømmer imidlertid etter at han har omtalt de enestående forhold som gjør liv på jorden mulig, at «ikke alle de spesielle trekk i naturen kan tilskrives naturlig utvalg».

Hva slags «spesielle trekk» er dette? Zoologen W. H. Thorpe har kalt et bestemt trekk «et av de mest overraskende og foruroligende slag mot evolusjonsteorien i nyere tid». Det er den utrolig kompliserte sammensetningen av en gen — den mikroskopiske enheten i en levende celle som avgjør hvordan en plante eller et dyr skal bli. Genene er i sannhet komplisert sammensatt! De er datamaskiner i miniatyrformat som lagrer informasjoner og mater cellen med instrukser. Hvis alle disse opplysningene skulle skrives med vanlige skrifttyper, ville de fylle et oppslagsverk på omkring 1000 bind!

Hvor stor er sannsynligheten for at en komplisert gen skulle oppstå som følge av naturlig utvalg gjennom «tilfeldige mutasjoner» i løpet av milliarder av år? «Sannsynligheten for at et riktig DNA-molekyl skulle bli frambrakt i løpet av et slikt tidsrom, er utenkelig liten (10.⁴¹⁵),» skriver biologen Frank B. Salisbury i det vitenskapelige tidsskriftet Nature. «Utenkelig liten»! Muligheten er én av et ett-tall etterfulgt av 415 nuller!

Selv om Salisbury tror på en utvikling gjennom naturlig utvalg, har ikke desto mindre det usannsynlige i at noe slikt har kunnet inntreffe, fått ham til å trekke denne slutningen: «Spesiell skapelse eller en ledet utvikling ville løse problemet med genens kompliserte sammensetning.»

En intelligens må ha «ledet» oppbyggingen av et slikt komplisert molekyl. Det kan ikke ha utviklet seg ved en tilfeldighet eller ved «naturlig utvalg». Livløs materie som atomer og molekyler ordner ikke seg selv.

«Vi vet også at det mest grunnleggende trekk ved liv er at det kan endre entropi [den tendens høyt organiserte systemer har til å bli mindre organisert], det vil si det kan gjenopprette orden, i motsetning til livløst stoff som har en tendens til å redusere orden (eller øke entropi; steiner vil for eksempel rulle nedover en bakke, ikke oppover),» sier boken The Reflexive Universe.

Hva forteller alt dette oss? At det opprinnelig må ha vært en energikilde som var levende og kunne bruke den energien som sto til disposisjon, til å skape naturen omkring oss.

Sunn vitenskapelig logikk får oss til å trekke den samme vitenskapelig korrekte slutning som ble nedskrevet i Bibelen for over 2700 år siden: «Løft øynene mot det høye og se: Hvem var det som skapte disse? Han som mønstrer deres hær og fører dem ut . . . Hans kraft er så stor og hans styrke så veldig at ikke en av dem savnes.» — Jes. 40: 26.

[Illustrasjon på side 5]

(Se den trykte publikasjonen)

DATAMASKIN

GEN

En gen — den mikroskopiske enheten i en levende celle — avgjør hvordan en plante eller et dyr skal bli. Genene er datamaskiner i miniatyrformat; de lagrer informasjoner og mater cellen med instrukser.

CELLE