Hva jeg har lært om blod
En kirurg forteller
JEG arbeidet som lege i Dallas i Texas og hadde mer enn nok å gjøre. Ofte var jeg på plass i operasjonssalen klokken sju om morgenen, kledd i lysegrønt fra topp til tå der jeg sto sammen med mine kolleger rundt operasjonsbordet. Jeg husker særlig godt et keisersnitt vi foretok i 1965. Det er som om det var i går.
Operasjonen var kommet godt i gang og forløp normalt. Roy hadde foretatt snittet raskt, og ingen alvorlig blødning hadde oppstått. Da vi åpnet det indre laget av bukveggen, så vi foran oss en svulmende livmor som trengte på oppover. Jeg kastet et blikk på Roy og møtte øynene hans, som tittet fram rett over operasjonsmasken. Han stønnet litt og utbrøt: «Har du sett noe slikt?»
Da jeg så ned igjen, så jeg at det rundt den nedre delen av den stramme, svangre livmoren gikk noen uvanlig store blodårer — nesten på størrelse med fingrene mine — nedenfra og langs bindevevsforsterkningene. Vi ville måtte skjære over mange av disse blodårene, noe som ville føre til sterke blødninger.
«OK, vi setter i gang,» sa Roy. Han holdt ut den høyre hånden, og operasjonssøsteren rakte ham skalpellen. For hvert snitt fosset friskt blod fra de utvidede årene som måtte skjæres over for at livmoren skulle åpnes tilstrekkelig til at barnets hode kunne komme ut.
«Jessie,» ropte jeg. «Gi laboratoriet beskjed om å skaffe to enheter typebestemt, forlikelig helblod, pakkede celler.»
«Ja, doktor,» sa den effektive operasjonssøsteren idet hun gikk ut av rommet gjennom svingdørene. Da jeg så opp, møtte jeg narkoselegens blikk. Han nikket smilende og åpnet væskebeholderne, slik at væsken i dem kunne erstatte det dyrebare blodet som pasienten mistet. Narkoselegen er vanligvis ansvarlig for å erstatte væske- og blodtap når pasienten har fått full bedøvelse. Selv om kirurgen har det hele og fulle ansvar, har han det vanligvis for travelt på dette tidspunkt til å ta seg av dette.
Narkoselegen, som nettopp hadde smilt betryggende, hadde lært oss respekt for blod. Han hadde tro på det han kalte «hvitt blod», Ringers løsning. Det er en væske som inneholder salter, vann og andre ingredienser som er nødvendige for at væsketapet i kroppen skal erstattes, men det er ikke så mange farer forbundet med bruken av den som med bruken av helblod. Han hadde gjentatte ganger hevdet overfor oss at hvis en pasient ikke hadde behov for, store mengder blod, ville det være tåpelig å benytte noe annet enn Ringers løsning for å erstatte volumet av blodtapet. Jeg hadde lånt ham øre og lært mye. Nå var jeg overlege ved sykehuset, og jeg trodde at jeg visste omtrent alt som var verdt å vite om blod. Operasjonen var vellykket — moren og barnet overlevde.
«Et tilfredsstillende liv»?
I disse første årene av min legepraksis trodde jeg at jeg hadde «nådd toppen». Overfladisk sett var alt vellykket; jeg gjorde det godt som lege og fikk stadig høyere inntekt. Jeg hadde alle ytre tegn på framgang — hus med svømmebasseng, ny bil, båt, to barn — omtrent alt det verden har å tilby. Men i virkeligheten gikk alt galt. Det rare var at jeg visste at det gjorde det. Likevel nektet jeg å innrømme det og forsøkte å overbevise meg selv og familien om at dette var «et tilfredsstillende liv».
Vi var med på karusellen. Desto mer penger jeg tjente, desto større forbruk hadde vi. Sammen med mange andre holdt vi det gående i et høyt tempo. Jeg begynte å drikke, og umoral ble en del av min levemåte. Ved slutten av mitt sjette år som lege i storbyen, syntes jeg at hele livet raste sammen for meg. Min tre og et halvt år gamle sønn druknet i svømmebassenget vårt. En måned senere forlot min kone meg og vår andre sønn til fordel for en av mine nærmeste venner.
Jeg ble rammet av en fryktelig depresjon, og én dag forsøkte jeg med fullt overlegg å ta mitt eget liv ved å sprøyte morfin inn i kroppen. Jeg klarte det nesten. Jeg ble så overrasket da jeg våknet på sykehuset, at jeg bare spurte: «Hva var det som slo feil?» På litt under seks korte år hadde jeg klatret mot toppen, bare for å falle helt ned på bunnen igjen.
Jeg forsøkte alt — psykoanalyse, piller (stimulerende og beroligende) og alkohol til enhver tid — for å flykte fra livets problemer. Ikke noe hjalp. Før ett år var omme, giftet jeg meg på nytt, og samtidig som jeg håpet at livet var i ferd med å komme i normal gjenge igjen, begynte jeg å gjøre de samme feilene om igjen. Den stakkars konen min visste ikke hva hun gikk til. Hun var 15 år yngre enn jeg og hadde ikke vært gift før. Nå hadde hun plutselig fått både mann og barn og måtte påta seg det ansvar som er forbundet med det å være legefrue.
Jeg begynte nå å tegne et nytt og bedre bilde av meg selv i mine kollegers øyne; igjen begynte min legepraksis å ta seg opp. Jeg fikk en inntekt som kunne skrives med et sekssifret tall. Men jeg hadde fortsatt alle de samme, dårlige vanene. Jeg fortsatte å drikke og ta piller og tok ingen pause i min umoralske livsførsel. Jeg var i ferd med å gjøre min nye kone til et vrak i følelsesmessig og fysisk henseende. Snart hadde vi to barn i tillegg til min Sønn fra det tidligere ekteskapet. Vi flyttet inn i et større hus med et større svømmebasseng, og vi kjøpte større biler. Hver week-end dro vi på seiltur. Vi drakk mye og tok del i selskapslivet til langt på natt. Barna våre kjørte vi ut på landet til besteforeldrene, som var mer sammen med dem enn vi var. Så lenge barna mine ikke var til bry for meg, var jeg tilfreds. Vi brukte mange tusen dollar på å «ha det gøy» — vi kjøpte seilbåter og skiutstyr og reiste mye for å få brukt det vi hadde skaffet oss. Likevel gledet jeg meg ikke over livet.
Dette gikk mer og mer ut over humøret. Jeg innledet et alvorlig forhold til en av sykesøstrene på kontoret, og hun krevde stadig mer av min tid. Depresjon på depresjon fulgte, og hele denne tiden var jeg alvorlig redd for at jeg ville komme til å dø uten å vite hva livet dreide seg om i det hele tatt. Jeg var svært opptatt av verdensforholdene. Jeg visste at de ikke kunne fortsette å utvikle seg slik som de gjorde, for bestandig, og dette gjorde meg bare enda mer deprimert.
Hva er løsningen?
Én kveld satt min kone og jeg og snakket sammen i hagen bak huset. Vi hadde begge drukket en del og var svært nedtrykt på grunn av den situasjon verden befant seg i. Vi hadde undersøkt alt — okkultisme, østens religioner og reinkarnasjon. Jeg ville at vi skulle be sammen, noe vi aldri hadde gjort før. Vi kastet oss ned på alle fire i gresset mens tårene rant, og vi bønnfalt Gud om at han måtte høre oss.
Da jeg en kveld noen dager senere kom hjem fra kontoret, sa min kone at hun hadde begynt å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. «Hva sier du?» skrek jeg. «Du blir aldri kvitt dem. Er du ikke klar over at det eneste de er ute etter, er pengene våre? Finn på hva som helst, bare ikke det der.» Men av en eller annen grunn brydde ikke min kone seg om hva jeg sa når det gjaldt dette, og hun fortsatte å studere. Jeg ble rasende og gjorde det svært vanskelig for henne, men jeg hindret henne ikke fysisk sett i å studere.
Jeg var overbevist om at jeg kunne vise min kone at jeg visste mer om Bibelen enn vitnene gjorde. Merkelig nok trodde jeg dette, trass i at jeg aldri hadde lest igjennom Bibelen. Derfor sto jeg opp tidlig hver morgen for å lese i Bibelen, bare for å kunne lære henne. Imidlertid ble jeg sint og sjokkert da hun kunne vise meg noe i Bibelen som jeg hadde lest, men som jeg ikke hadde oppfattet i det hele tatt.
Spørsmålet om blod
En kveld da hun satt og leste i en rød bok, sa hun rolig: «Visste du at Gud sa til Noah at han skulle la dyrenes blod renne ut på bakken før de spiste dem?»
Jeg var straks i forsvarsposisjon og sa: «Ja, det er det jeg ikke liker ved disse menneskene; de tar ikke imot blodoverføringer.» Her var endelig et felt hvor de ikke kunne lære meg noe. Dette var noe jeg kunne utnytte fullt ut, for jeg mente at jeg visste alt om blod. Jeg var bitter og samtidig svært stolt. Dette visste min kone, og hun sa ikke et ord mer om saken.
Kort tid deretter ga hun meg en liste over væsker som kan benyttes i stedet for blod. Den kvinnen som studerte Bibelen sammen med min kone, hadde gitt henne denne listen over telefon, og nå spurte min kone meg om jeg kjente til disse. Dette gjorde meg virkelig opphisset — tanken på at de trodde at jeg ikke engang kjente til plasmavolumekspandere. På listen sto blant annet Ringers løsning, «hvitt blod». Hun som studerte Bibelen sammen med min kone, hadde neste gang de kom sammen for å studere, med seg en brosjyre med tittelen «Blod, legevitenskap og Guds lov». Min kone ba meg om å lese den. Neste morgen, da jeg satte meg ned for å lese Bibelen, tok jeg fram den lille brosjyren og leste hvert ord i den. Da jeg hadde gjort det, visste jeg at det var sannheten.
Jeg hadde aldri før sett det skriftstedet hvor det står: ’Hold dere borte fra blod.’ Jeg kjente heller ikke til Guds befaling til Noah om ikke å spise blod. (Apg. 15: 28, 29; 1. Mos. 9: 3, 4) Jeg hadde trodd at forbudet mot å innta blod bare var en del av den gamle jødiske lovpakt, som jeg visste ble opphevet i og med Jesu Kristi komme. Men når jeg nå leste hele kapittel 15 i Apostlenes gjerninger i Bibelen, kunne jeg ikke annet enn si meg enig med vitnene. Jeg hadde naturligvis i flere år kjent til hvilke farer som er forbundet med blodoverføringer — hemolytiske reaksjoner, overføring av uforlikelig blod og så videre. Jeg var også klar over at jeg hadde gitt unødvendige blodoverføringer på vårt sykehus, og jeg hadde opplevd at noen hadde fått hepatitt som følge av overføring av infisert blod.
En ny måte å leve på
Etter at jeg hadde lest den lille brosjyren, ønsket jeg å snakke med den kvinnen som studerte Bibelen sammen med min kone. Jeg ville gjerne finne ut om Gud noen gang kunne tilgi alt det gale jeg hadde gjort. Etter en tid begynte min kone og jeg å overvære bibelstudiet sammen. Vi oppfordret også alle våre venner til å komme. Noen ganger var det fullt av folk i stuen når studielederen kom. Seks måneder etter at jeg begynte å studere, symboliserte min kone og jeg vår innvielse til Jehova Gud ved å bli døpt i vann. De tre barna våre så på, og de var like glade som vi var.
Nitten år har gått siden jeg begynte min legepraksis, men det er først etter at jeg lærte Jehova å kjenne, at min familie og jeg har oppnådd sann glede og fred i livet. Mine kolleger på sykehuset skapte riktignok vanskeligheter da det gikk opp for dem at jeg kom til å bli et av Jehovas vitner. Men de fleste har forandret innstilling og respekterer min holdning, selv om jeg ikke vil gi blodoverføringer. En av de største gleder jeg har opplevd, var å oppdage at den kirurgen jeg først samarbeidet med da jeg begynte min legepraksis, og som jeg ikke hadde truffet på mange år, også var blitt et av Jehovas vitner og utførte store operasjoner uten blod.
I dag er vi en forent familie, som tjener den sanne Gud, Jehova, og forkynner om hans rike — den kommende verdensregjering. Jeg er en eldste i den kristne menighet vi tilhører, og vi gleder oss nå over de viktigere åndelige ting i livet. Vi er dypt takknemlige for de velsignelser Jehova Gud har gitt oss. Nå vet vi at det eneste blod som kan redde liv helt og fullt, er det blod som Kristus Jesus utøste som et gjenløsningsoffer. Det alene kan gi oss evig liv. (Ef. 1: 7) — Innsendt.