Hva Bibelen sier

Bør de kristne våke over de døde?

HELT siden gammel tid har det over hele verden vært vanlig å våke over de døde, å holde likvake. I noen land er det i dag sjelden at en våker over de døde før begravelsen, men i andre land er det en skikk som blir praktisert i forskjellige former.

Hva er det som ligger bak denne skikken? Hvor har den sin opprinnelse? Bør de kristne våke over de døde?

Hensikten med å våke

Ifølge et oppslagsverk fikk denne skikken «antagelig sin begynnelse fordi folk trodde at hvis et lik ble overlatt til seg selv før begravelsen, kunne det bli besatt av onde ånder». Det er imidlertid også blitt hevdet at denne skikken, som går ut på at venner og naboer samles for å holde likvake hele natten, har sin opprinnelse i den overtroiske frykten for å «tilbringe natten alene sammen med et lik».

The Encyclopædia Britannica sier angående det å våke over de døde: «Når det gjelder denne skikken i England, ser det ut til at den er eldre enn kristendommen, og at den til å begynne med hovedsakelig var en keltisk skikk. Den skriver seg uten tvil fra overtro, frykten for at onde ånder ville skade eller til og med fjerne liket. . . . Etter at kristendommen var innført, ble det også framsagt bønner under en slik likvake. Liket ble vanligvis plassert under bordet med et fat med salt på brystet, og på bordet sto det brennevin til dem som våket. Disse private våkenettene utartet snart til drikkeorgier. I og med reformasjonen og da det som følge av den ble slutt med å framsi bønner for de døde, forsvant den skikk å ’våke’ i England, men den ble fortsatt holdt ved like i Irland.»

Noen skikker i vår tid

Den skikk å våke over de døde blir praktisert på forskjellige måter og varierer betraktelig fra én del av verden til en annen. I visse latinamerikanske land er det slik at hvis den døde er et barn, blir liket plassert i en stol og kledd som en engel. Venner og slektninger tror at barnets «udødelige sjel» flyr rett til himmelen. De våker kanskje hele natten, men det hersker en tilsynelatende munter stemning, og det blir kanskje sendt opp fyrverkeri og sunget lystige sanger til musikkakkompagnement. Det blir dessuten servert mat og likeledes alkohol.

Blant medlemmer av kristenhetens trossamfunn i Vest-Afrika er det ikke spesielt frykten for onde ånder som får folk til å våke over de døde. Det er vanligvis slik at venner og slektninger ønsker å dele den nærmeste families sorg og vise den avdøde en siste hyllest. Det er imidlertid sjelden det hersker en sørgmodig stemning, og det blir servert mat og drikke. Det hender at folk som nesten ikke kjenner den avdøde, deltar i en slik likvake og forsyner seg av mat og drikke på andres bekostning. På den annen side er det naturligvis uten tvil mange som har edle motiver for å være til stede ved slike anledninger, selv om det kan gå temmelig støyende for seg og det kan forekomme slagsmål.

I noen stammer har det under slike likvaker vært gjort forsøk på å kommunisere med overnaturlige krefter, og det har forekommet spåing. Det har også hendt at et fat med «medisin» er blitt plassert under liket, og noen mener at den som anvender denne «medisinen», vil bli i stand til å se syner. Noen har gjort bruk av den til å helbrede sår som de har tilføyd seg selv på lepper og kinn. Og det har i denne forbindelse inntruffet visse ting’ som synes å ha vært forårsaket av okkulte krefter.

En må vurdere situasjonen

Det er tydelig at det å våke over de døde ikke har en kristen opprinnelse. Denne skikken er ofte blitt forbundet med overtro. Hvis det på et bestemt sted knytter seg forskjellige overtroiske oppfatninger til en skikk som blir kalt å ’våke over de døde’,’ kan de kristne som bor der, neppe delta i en slik skikk. Åndelig lys og sannheten fra Gud har frigjort dem fra overtro og falsk tilbedelse, og de har ingen likegyldig innstilling til denne friheten. — Sal. 43: 3; Joh. 8: 32.

Hvis likvake noen steder er forbundet med overdreven drikking, har gudfryktige mennesker god grunn til å holde seg borte. Den kristne apostelen Paulus, som tilba Jehova Gud, skrev til sine kristne brødre: «La oss leve sømmelig som ved høylys dag; ikke i festing og fyll.» — Rom. 13: 13.

Hvis det blir drevet med spåing og gjort forsøk på å kommunisere med ånder ved en likvake, har de kristne enda en grunn til å holde seg borte. «Utøvelse av spiritisme» er en av de «kjødets gjerninger» som resulterer i at de som fortsetter å praktisere slik okkultisme, ikke får arve Guds rike. (Gal. 5: 19—21, NW) Til Jehovas folk i gammel tid ble det uttrykkelig sagt: «Ingen må . . . spørre gjenferd og spådomsånder til råds eller søke råd hos de døde.» — 5. Mos. 18: 11, 12.

Men hva med den frykt for de døde som får noen til å våke over en avdød? Denne frykten er ugrunnet, for Bibelen viser at mennesket ikke har en udødelig sjel. Vi får tvert imot vite at «de døde vet slett ingen ting. I dødsriket [menneskehetens felles grav], som du går til, er det verken arbeid eller plan, verken kunnskap eller visdom». (Fork. 9: 5, 10) Et annet sted sier Guds Ord: «Den sjel som synder, den skal dø.» (Esek. 18: 20, GN) Selv ikke et tilsynelatende uskyldig barn er noen unntagelse, for alle mennesker har arvet synd og død fra det første menneske, Adam. (1. Kong. 8: 46; Rom. 5: 12) Et dødt barn har derfor ingen «udødelig sjel» som straks flyr til himmelen for å bli en engel. Englene i himmelen er dessuten ikke mennesker som har avgått ved døden, men er skapt som engler. — Kol. 1: 15—17; Hebr. 1: 7.

De kristne frykter derfor ikke de døde og føler seg heller ikke tilskyndt til å våke over de døde. De ’sørger heller ikke som de andre, de som er uten håp’. (1. Tess. 4: 13) De er naturligvis bedrøvet når en av deres nærmeste dør. Jesus Kristus, som var et fullkomment menneske da han var på jorden, var også bedrøvet og gråt fordi hans venn Lasarus var død. Men nettopp ved den anledningen oppreiste Jesus Lasarus fra de døde og ga derved alle troende god grunn til å håpe på en oppstandelse av dem som er i Guds erindring, — Joh. 11: 30—44; Apg. 24: 15.

Hjelp til dem som sørger

Der hvor det å ’våke over de døde’ er forbundet med ubibelske skikker og oppfatninger, vil de kristne på ingen måte delta i slike lokale skikker. Men sett at skikken på stedet bare omfatter det å besøke de etterlatte i deres hjem eller der hvor begravelsen skal foregå.

Det kan hende at døden inntreffer på et tidspunkt da det ikke er mulig straks å fjerne den døde. Under slike forhold vil en kristen kanskje finne det på sin plass å tilbringe natten hos slektningene mens liket fortsatt befinner seg i huset. Så lenge det i denne forbindelse ikke blir praktisert noe som er ubibelsk, kan det ifølge Bibelen ikke reises noen innvendinger mot at en kristen besøker de etterlatte, gir uttrykk for sin deltagelse, tilbyr dem hjelp og holder fram «den trøst som skriftene gir». — Rom. 15: 4; Job 29: 25; Joh. 5: 28, 29.