Liv etter døden — et sikkert håp
ENKELTE setter sitt håp til at legevitenskapen skal kunne bringe de døde tilbake til livet. De spør kanskje: Når folk som har segnet om i en snødrive eller druknet i en iskald elv, er blitt gjenopplivet etter at de har vært «døde» i flere timer, skulle ikke da en som er blitt dypfryst, kunne bli gjenopplivet selv etter mange år? De funn som er blitt gjort innen en ny vitenskap som kalles kryobiologi, har fått enkelte til å innta en optimistisk holdning.
Kryobiologi er studiet av de virkninger svært lave temperaturer har på celler eller organismer. Hjernen på en katt som hadde vært dypfryst i seks måneder i en temperatur på minus 19 grader celsius, virket normalt tre timer etter at den var blitt tint opp. Og det er nå vanlig at hud, hornhinner, nervevev og bensubstans av mennesker blir dypfryst for eventuelt å kunne brukes på et senere tidspunkt. Noen gjør nå forberedelser med tanke på å kunne høste gagn av nye helbredelsesmetoder og midler mot aldring som en håper vitenskapen senere skal finne fram til. Hvordan gjør de det?
De har ordnet det slik at deres kropp blir dypfryst når de dør, i håp om at de kan bli ført tilbake til livet når en har funnet fram til et middel mot den sykdommen som førte til at de døde. Dette kalles kryonikk. Mange er allerede blitt dypfryst. Og bare i området rundt San Francisco-bukta i California har minst 45 ytterligere skrevet under på at de vil bli dypfryst.
Kroppen til en person som skal fryses ned, blir forbundet med en hjerte-lunge-maskin før en fullstendig biologisk død inntrer. På den måten vil det være oksygen som sirkulerer i blodet. Kroppen blir så gradvis nedkjølt, og blodet blir erstattet med en frysevæske. Kroppen blir deretter lagt i en kryogenbeholder som fylles med flytende nitrogen og kjøles ned til en temperatur på under minus 195 grader celsius. Prosessen er svært kostbar, og vedlikeholdet er like kostbart. Men mange er villige til å betale det det koster, i håp om at legevitenskapen med tiden lærer å løse sykdommens og aldringsprosessens gåte, slik at de kan bli gjenopplivet og leve for evig.
Men hvor velfundert er et slikt håp om å kunne vende tilbake til livet? Ettersom menneskene ikke nå er i stand til å gjenopplive døde som er dypfryst, kan en spørre seg hvilket pålitelig grunnlag det finnes for å tro at de vil kunne gjøre det senere.
Døde mennesker kan imidlertid bli oppreist, enten de har vært dypfryst eller ikke. Det har skjedd før, og mange hundre mennesker har vært øyenvitner til det.
Grunn til tillit
Ifølge Bibelen ble Jesus Kristus henrettet av religiøse motstandere. På den tredje dagen etter hans død ble han imidlertid oppreist. Den første dagen han var i live igjen, viste han seg, sier Bibelen, ved fem forskjellige anledninger for noen av sine disipler. (Matt. 28: 1—15; Joh. 20: 11—25; Luk. 24: 13—43) I løpet av de dagene som fulgte, viste han seg for dem ved flere anledninger, og ved én anledning viste han seg for hele 500 disipler! (Joh. 20: 26—29; 21: 1—19; 1. Kor. 15: 3—7) Hvilken virkning hadde dette?
Da Jesus ble drept, var hans disipler nedtrykt og sørgende. Men da de hadde fått tydelige beviser for at han var blitt oppreist, ble de overveldet av glede og fikk mot til å fortelle andre om denne enestående nyheten. De forkynte fryktløst hva som hadde skjedd, trass i den ondsinnete forfølgelse de religiøse motstanderne utsatte dem for. (Apg. 4: 1—3, 33; 17: 18) Tenk over følgende: Hvis Jesus ikke virkelig hadde oppstått, ville da hundrevis av mennesker ha risikert livet sitt — noen led til og med martyrdøden — for å forkynne dette budskapet? — Apg. 7: 55—59.
Men disse første Kristi disipler hadde enda flere beviser for at døde kunne vende tilbake til livet.
Andre oppstandelser
I den delen av de hellige skrifter som var tilgjengelig på deres tid, ble det fortalt om tre tilfelle da døde mennesker var blitt brakt tilbake til livet. (1. Kong. 17: 17—23; 2. Kong. 4: 17—37; 13: 20, 21) Disiplene hadde all grunn til å tro disse beretningene, for Jesus Kristus understreket gang på gang de hellige skrifters sannferdighet. Og han sa selv til sine etterfølgere: «Den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst.» (Joh. 5: 28, 29) Noen av hans etterfølgere hadde i virkeligheten vært øyenvitner til at Jesus hadde oppvekt døde ved tre anledninger, noe som ga hans ord kraft og styrket tilliten til hans løfte. — Luk. 7: 11—17; 8: 49—56; Joh. 11: 1—44.
Den siste av dem som Jesus oppreiste, oppreiste han kort tid før han selv døde. Jesus hadde forkynt i Perea, på den andre siden av Jordan-elven. Mens han var der, fikk han høre at hans kjære venn Lasarus, Marias og Martas bror, som bodde i Judea, var syk. To dager etter at han hadde fått høre det, sa han til sine disipler: «La oss dra tilbake til Judea.» Den bibelske beretningen sier:
«Da Jesus kom fram, fikk han vite at Lasarus alt hadde ligget fire dager i graven. Betania [Lasarus’ hjemby] ligger like ved Jerusalem, omtrent femten stadier fra byen, og mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren. . . .
Da nå Maria kom dit Jesus var, og fikk se ham, kastet hun seg ned for hans føtter og sa: ’Herre, hadde du vært her, var min bror ikke død.’
Da Jesus så at både hun og alle jødene som fulgte henne, gråt, ble han opprørt og rystet, og han sa: ’Hvor har dere lagt ham?’ . . .
Jesus ble igjen opprørt og gikk bort til graven. Det var en hule, og en stein var lagt foran den. Jesus sier: ’Ta steinen bort”
’Herre,’ sier Marta, den dødes søster, ’det lukter alt av ham; han har jo ligget i graven i fire dager.’
Jesus sier til henne: ’Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?’ Så tok de bort steinen. Og Jesus løftet blikket mot himmelen og sa: ’Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. Jeg visste at du alltid hører meg. Men jeg sier dette for folkets skyld som står omkring, så de skal tro at du har sendt meg.’ Så ropte han med høy røst: ’Lasarus, kom ut!’ Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et klede bundet over ansiktet. ’Løs ham, og la ham gå,’ sa Jesus.» — Joh. 11: 7—44.
Vi har virkelig all grunn til å tro at de døde kan bli oppreist. Det sier seg selv at han som fra begynnelsen av skapte menneskene — han som Jesus henvendte seg til i bønn — også er vis og mektig nok til å kunne oppreise de døde. Og det er ikke nødvendig å oppbevare legemene i frossen tilstand. Gud kan gi et menneske livet tilbake selv om dets kropp er i ferd med å gå i forråtnelse, slik som tilfellet var med Lasarus. Ja, selv om kroppen har gått fullstendig i oppløsning, kan han gjenskape en helt ny kropp og gi vedkommende livet tilbake.
Vi kan så spørre: Hvilken tilstand var Lasarus i i de fire dagene han var død og lå i graven? Andre døde mennesker er i den samme tilstand. Vi kan derfor lære noe av det Lasarus opplevde.
En bevisst tilværelse eller ikke?
Bibelen sier ikke noe om at Lasarus var i en bevisst tilstand noe annet sted i disse fire dagene. Hvis han hadde vært i himmelen, ville han ganske sikkert ha sagt noe om de mange vidunderlige, himmelske ting som menneskene er interessert i å få kjennskap til. Men han sa ingenting om det. Og hvis han virkelig hadde kommet til himmelen, ville det ikke da ha vært ukjærlig av hans venn Jesus plutselig å hente ham derfra og føre ham tilbake til livet på jorden igjen?
Grunnen til at Lasarus ikke fortalte om noen opplevelser fra disse fire dagene, er at han ikke opplevde noe. Han var uten bevissthet. Det var ikke noen del av ham som hadde overlevd og oppholdt seg et annet sted. Han var i dødsriket eller sheol, menneskehetens felles grav, hvor «det verken [er] arbeid eller plan, verken kunnskap eller visdom». Han var virkelig død, akkurat som Bibelen sier: «De døde vet slett ingen ting.» — Fork. 9: 5, 10.
Hvor enkel og tydelig er ikke Bibelens lære! Selve personen er en sjel, og når han dør, er han derfor en «død sjel». (4. Mos. 6: 6, NW) Han er ikke lenger i live; han er uten bevissthet. Men den allmektige Gud kan oppreise en slik person. Ja, han kan bringe ham tilbake til livet. Kristenhetens religionssamfunn har skapt stor forvirring ved å anta den hedenske læren om sjelens udødelighet. Et kjent protestantisk religiøst tidsskrift, Theology Today, pekte på denne forvirringen. Vi leser:
«Hvis sjelen allerede nyter en velsignet tilværelse i himmelen (eller allerede med rette stekes i helvete), hvilket behov er det da for noe mer? Hvilken hensikt ville Kristi gjenkomst eller en åndelig fornyelse av universet tjene? Denne motsigelse har plaget de kristne i alle århundrer.»
Og den katolske presten Ray T. Bosler sier:
«Hva skjer like etter døden og før den endelige oppstandelse? . . . Våre teologer er uenige seg imellom med hensyn til hvilken tilstand de hellige befinner seg i inntil den endelige oppstandelse finner sted. . . .
Våre liturgiske bønner ved begravelser gjenspeiler noe av denne uklarheten. Vi gleder oss over at våre døde allerede har fått del i noe av det liv oppstandelsen innebærer, og likevel ber vi om at de må bli oppreist på den siste dag. Alt vi kan gjøre, er ydmykt å innrømme at vi ikke vet hva som venter oss i dødsøyeblikket.»
Likevel inneholder Bibelen svaret på disse spørsmålene. Det er ingen grunn til at det skulle råde en slik forvirring og usikkerhet som den vi finner i kirkesamfunnene. Og tenk på den skade dette har forårsaket. Millioner av mennesker som tror at døden er en dør til et nytt liv, blir utsatt for å bli bedratt av onde ånder som gir seg ut for å være mennesker som har dødd. Rundt om på jorden finnes det mange mennesker som lever i frykt for det de tror er de dødes ånder.
Bibelens lære om oppstandelsen kan på den annen side være en kilde til håp og gi virkelig trøst og oppmuntring.
Et levende håp
Job, som utholdt store lidelser, og som stilte spørsmålet: ’Kan en som er død, få liv igjen?’ viste at han fant trøst i håpet om en oppstandelse, for han sa til Gud: ’Du skal rope og få svar.’ (Job 14: 14, 15) De første kristne ble også styrket ved dette håpet. Det ga dem mot, slik at de heller ville bli revet i hjel av sultne løver på de romerske arenaer enn å bryte Guds lov ved å delta i noe som innebar å tilbe keiseren.
Oppstandelseshåpet har også styrket de kristne i nyere tid. Kristne i Nazi-Tyskland valgte for eksempel å bli henrettet framfor å bryte Guds lov ved å støtte Hitlers djevelske krigsplaner. Se for eksempel på det siste brevet en kristen mann skrev til sin hustru, og legg merke til den styrke oppstandelseshåpet ga ham:
«Min kjære Erna!
Det er min siste aften. Dommen er blitt opplest for meg, og jeg har spist mitt siste måltid. Når du får dette brevet, vil mitt liv være endt. Vi vet at dødens brodd er fjernet, og at seieren over graven er vunnet. . . .
Jeg ser enda en gang inn i dine klare, strålende øyne og tørker bort det siste spor av sorg fra ditt hjerte; oppløft trass i smerten ditt hode og gled deg, ikke over døden, men over det liv Gud vil skjenke dem som elsker ham.
De inderligste hilsener i kjærlighet og sant vennskap fra din hengivne mann.»
En 13 år gammel tysk pike som led av den fryktede sykdommen leukemi, viste på lignende måte hvilken enestående kraft oppstandelseshåpet var i hennes liv. Overlegen sa om henne: «Jeg har aldri før i hele min praksis sett et slikt tilfelle — et barn som var så lykkelig etter å ha fått rede på at hun skulle dø.» Hva var grunnen til det? I et brev som hun selv hadde skrevet, og som ble lest opp i hennes begravelse, sa hun:
«Mitt store håp er ikke at jeg skal sveve omkring et eller annet sted i himmelen som en ånd. Nei, jeg skal hvile i graven til etter Harmageddon, og hvis den store Livgiver, Jehova, regner meg verdig til det, vil han gi meg en oppstandelse i virkelig kjøtt og blod som et menneske på en renset, paradisisk jord i glede og lykke. Dette er altså grunnen til at det ikke var vanskelig for meg å dø. Kan dere forstå dette?»
Kristne mennesker med en slik tro har i år kommet sammen til en rekke såkalte områdestevner verden over med mottoet «Et levende håp». Alle Jehovas vitner som overhodet hadde anledning til det, var til stede ved et av de stevner som ble holdt. De fikk der lære mer om ’håpet om evig liv, det som Gud, han som ikke kan lyve, har gitt løfte om fra evighet av’. — Tit. 1: 2.
Vi vil oppfordre deg til å sette deg i forbindelse med Jehovas vitner på ditt hjemsted. Du kan få vite hvor de kommer sammen til møter, ved å skrive til utgiverne av bladet Våkn opp!, som med glede vil sende deg adressen. Vi er overbevist om at du vil ha interesse av å drøfte Bibelens håp om en oppstandelse med dem.
[Uthevet tekst på side 14]
DØDE MENNESKER KAN BLI OPPREIST, ENTEN DE HAR VÆRT DYPFRYST ELLER IKKE. DET HAR SKJEDD FØR
[Uthevet tekst på side 16]
«DOMMEN ER BLITT OPPLEST FOR MEG, OG JEG HAR SPIST MITT SISTE MÅLTID»