Livet i Kalahari

Av «Våkn opp’»s korrespondent i Sør-Afrika

«DER hvor vannet har tørket inn» — det er virkelig et passende navn på en ørken. Noen mener at tswana-ordet Kgalagadi eller Kalahari betyr nettopp det.

Når en hører ordet «ørken», tenker en uvilkårlig på et øde landområde. Men denne beskrivelsen passer ikke på Kalahari, som omfatter et stort område i den nordlige delen av Kapp-provinsen i Sør-Afrika, den østlige delen av Sørvest-Afrika og den sentrale og vestlige delen av Botswana.

Noen deler av dette området er flate og sandrike og bevokst med busker, store tornetrær og gress. Andre steder, for eksempel i den delen som ligger i Sørvest-Afrika, er det mil etter mil med bølgende sanddyner og mer eller mindre den samme slags vegetasjon. Noen av sanddynene er over 30 meter høye. I motsetning til sanddynene i den namibiske ørken på vestkysten av Sørvest-Afrika, som er spisse og uregelmessige, har disse form av langstrakte rygger som minner om kjempemessige bølger. Dynene ligger mellom 100 og 300 skritt fra hverandre, og de flate strekningene mellom dem kalles «gater».

Når en kjører gjennom noen deler av Kalahari, ofte over tørre elveleier, har en følelsen av at en befinner seg i et viltreservat. Foruten mus, gekkoer og mungoer, som hele tiden hopper eller springer foran bilen, kan en plutselig støte på en liten ørkenrev eller en sjakal, et par geparder eller en liten flokk elghjorter eller andre antiloper. Av og til kan en støte på en rekke strutser. En bør ikke bli overrasket om en av dem holder følge med en bil som kjører i bortimot 60 kilometer i timen. Det finnes også leoparder og løver i Kalahari.

Forkynnelse i Kalahari

De Jehovas vitner som holder til i dette området, finner størst glede i å dele Bibelens sannheter med andre. Befolkningen er vanligvis svært gjestfri og har høy aktelse for Bibelen. Når et av Jehovas vitner arbeider fra hus til hus, hender det ofte at han blir værende en time eller to i et hus for å drøfte Bibelen med dem som bor der. Selv om det kanskje blir en heftig diskusjon over et bibelsk emne mellom vitnet og dem han besøker, er det vanlig at de innbyr ham til å spise sammen med seg hvis han har kommet omtrent på den tiden da de skal spise. Under måltidet snakker de vennlig sammen om generelle ting. Men etterpå tar de opp det emnet de forlot, og fortsetter diskusjonen.

Å komme seg rundt til disse farmene er ikke noen enkel sak. Husene ligger ofte mellom 15 og 25 kilometer fra hverandre, og en farm er som oftest på cirka 50 kvadratkilometer. Reisen må foregå over sanddynene. Det finnes ikke noen skikkelige veier, bare de sporene andre kjøretøyer har etterlatt seg. Ofte rekker en ikke å besøke mer enn tre — fire farmer på en dag.

Landbruk i Kalahari

Hva slags landbruk er det egentlig folk driver i dette regafattige området? De fleste oppdretter kveg og sauer. En spesielt innbringende inntektskilde er salget av karakulsaueskinn. De krushårete karakullammene blir slaktet noen timer etter fødselen. Skinnene gir et verdifullt pelsverk, persianer, som det blir sydd kåper, hatter og lignende av.

Et stort problem i dette området er hvordan en skal få nok vann til mennesker og dyr. Vanligvis blir det gravd borehull over 300 meter ned i sanden. Vindmøller eller motordrevne pumper trekker vannet opp.

De tilpasser seg livet i ørkenen

Det skulle være overflødig å nevne at menneskene her må tilpasse seg ørkenlivet. Da farmerne først flyttet inn i Kalahari, bodde de ofte i midlertidige bølgeblikkskur. Disse var uutholdelig varme om dagen og ubehagelig kalde om natten. Men menneskene vente seg til å leve under slike forhold. Mange farmere har imidlertid nå bygd seg store, fine hus, som mangler få moderne bekvemmeligheter. De ser noe malplassert ut i disse omgivelsene.

Livet i ørkenen byr også på problemer for husdyrene. Når geitene kommer hjem fra beitet, hender det at de kommer krypende på forknærne i stedet for å gå på hovene. Hvorfor? Ettersom dyrene aldri går på hardt underlag, blir ikke hovene deres nedslitt, og de vokser følgelig slik at de til slutt blir for lange til at dyrene kan gå normalt. Kveg og sauer får det samme problemet. Farmerne må derfor klippe hovene fra tid til annen.

Eldre søyer er ofte ikke sterke nok til å gå den lange veien til beitet hver dag i den stekende solen. Det betyr at de må bli fôret hjemme. Det ville naturligvis bli svært dyrt å kjøpe fôr til dem. Hvordan blir dette problemet løst?

De forlatte reirene til en slags veverfugl inneholder gress med høy næringsverdi. Disse fuglene bygger de svære reirene sine i grenene på store trær. En hel mengde fugler holder til i disse reirene samtidig og flyr hele tiden inn og ut av de mange inngangene. Men etter en tid forlater de reirene og flytter til et nytt tre.

Oppfinnsomme bilførere

Det kan være et spørsmål om liv eller død å holde en bil i gang i sanden. Likevel er de som bor i Kalahari, ofte foruroligende likegyldige når det gjelder å ta med seg slike viktige ting som en jekk, reservehjul eller lappeutstyr. Samtidig legger de en forbausende oppfinnsomhet for dagen for å få bilen til å gå under usedvanlige forhold.

Første bud når en skal kjøre i sand, er at en må holde lufttrykket i dekkene godt under det normale. Det skader riktignok dekkene, men det gjør det mulig å kjøre i praktisk talt all slags sand uten å synke nedi.

Men hva skjer hvis et dekk punkterer? Å heve bilen ved hjelp av en vanlig jekk er praktisk talt umulig, ettersom jekken bare vil synke ned i sanden. Løsningen er alltid å ha med et plankestykke som en kan legge under jekken. Men Kalahari-farmeren er ikke rådløs selv om han ikke har husket å ta med et plankestykke. Han legger ganske enkelt en hard gjenstand, for eksempel en verktøykasse av stål, en trestubb eller en stein, under akselen ved det skadde hjulet og går så i gang med å skuffe vekk sanden under det. På denne måten kan han fjerne hjulet, enten for å reparere det eller for å bytte det ut med et reservehjul. Så skyver han så mye sand som mulig under hjulet igjen og skuffer vekk sanden under den faste gjenstanden som holdt akselen oppe. Nå står bilen på hjulene igjen.

Men sett at han verken har reservehjul eller lappeutstyr. Etter å ha tatt ut slangen på vanlig måte tar han tak i det punkterte stedet og klemmer det fast mellom tommelen og pekefingeren og trekker i det mens han holder resten av slangen med den andre hånden. Hvis han er så heldig å ha en annen med seg i bilen, kan denne andre da legge en snor eller en lærrem rundt den delen av slangen som er trukket ut, dra hardt til og knytte og vikle snoren eller remmen rundt den flere ganger. Den tilsynelatende mulige løsning å fylle det punkterte dekket med sand virker ganske enkelt ikke.

Når en bil ikke vil starte, kommer Kalaharifarmerens oppfinnsomhet snart til nytte. Det er helt umulig å skyve bilen i gang. En mann som hadde dette problemet, hevet det ene bakhjulet på samme måte som han ville ha gjort hvis bilen hadde punktert. Så slo han på tenningen og satte bilen i høyeste gir. Nå måtte han bare ta godt tak i det bakhjulet som hang i luften, og dreie det kraftig. Snart var motoren i gang.

Å tyde spor

De som bor her i ørkenen, har en egen evne til å tyde spor. En eldre farmer stanset for å undersøke noen dyrespor og fortalte så gjestene sine at det var sjakalspor. Etter å ha studert dem litt nøyere sa han at det var to dyr, en hann og en hunn, og at hunnen snart kom til å føde. Gjestene lo. Men farmeren resonnerte med dem og sa: «Se her! Det er to sett spor, og det ene er stort og det andre lite. Det er rimelig å trekke den slutning at det er en hann og en hunn som løper sammen.» Gjestene måtte innrømme det. «Men hvis dere nå ser her enda en gang,» sa farmeren videre, «så ser dere at de minste sporene er dypere. Det betyr at det minste dyret, tydeligvis hunnen, er en god del tyngre enn det største, og det er bare naturlig hvis hunnen skal ha unger.» Og ganske riktig! Tre dager etter at farmeren hadde sett dette sporet, fant han sjakalhunnen med tre nyfødte unger.

Tips om hvordan en overlever

Kalahari-farmerne blir forbauset når de får høre om folk som forviller seg og så blir funnet i bilen helt utmattet på grunn av den veldige heten og sterk tørst. «Kan du tenke deg at noen nesten dør av tørst når radiatoren i bilen er full av vann,» sier de. En må naturligvis vite med sikkerhet at vannet ikke inneholder noen giftig frostvæske.

Det beste en kan gjøre for å beskytte seg mot varmen midt på dagen, er å legge seg under bilen og ikke sitte inne i den. Men hvorfor kan en ikke like godt sette seg under et skyggefullt tre, hvis en finner et? Fordi en da risikerer å bli stukket av giftige midder.

En bør aldri gå særlig langt i solsteken. Det er bedre å sove om dagen og gå om kvelden og om natten. Når en går om natten, vil en lysende stjerne vise vei.

Minner

De fleste som har besøkt Kalahari, ser tilbake på opplevelsen med lengsel. De kan aldri glemme de skarpe kontrastene — de brennende hete dagene, de kalde nettene og de enorme strekningene med gresskledde sanddyner, som tilsynelatende er helt øde, men hvor det ikke desto mindre er et yrende og høyst variert liv.

Når solen går ned og varmen etter hvert avtar, kommer det en følelse av ubeskrivelig fred over en. Solnedgangene er storslagne. Himmelen veksler mellom alle nyanser av rødt, oransje og purpur. Det gjennomtrengende «klækk- klækk-klækk»-ropet fra en gekko får svar fra tusen andre gekkoer. Hele luften blir fylt av ropene deres. Sauebreking, kurauting og de hese ropene fra trappefugler som viser sine flygekunster, fullender symfonien.

Ja, livet i Kalahari har sine utfordringer og sine gleder. Denne ørkenen er så visst ikke noe kjedelig, dødt område. Den utgjør et fascinerende område hvor det yrer av liv.

[Bilde på side 13]

Forlatte fuglereir tjener som føde for eldre karakulsøyer, som ikke klarer å gå den lange veien til beitet hver dag