Sjøens levende «havfruer»

I JANUAR 1493 foretok Christofer Columbus en oppdagelsesreise i den nordvestlige delen av det som nå er Den dominikanske republikk. Plutselig fikk han øye på tre store sjødyr som beveget seg langsomt gjennom vannet i en elv. En antar at dette var ved bredden av den elven som i dag heter Rio Yaque del Norte.

Columbus’ begeistring over dette synet fikk skriveren hans til å skrive at admiralen «sa at han så tre havfruer . . . de var ikke så vakre som dem som er fremstilt på malerier, men de hadde noe som lignet et menneskelig ansikt». Skriveren sa også at Columbus tidligere hadde sett «havfruer» utenfor kysten av Vest-Afrika.

En utbredt oppfatning

Den gang var det vanlig at sjømenn fortalte fantasifulle beretninger om havfruer som de hevdet at de hadde sett. En lang rekke eventyr dreide seg om havfruer. I middelalderens Europa verserte det forskjellige historier om kvinner som var halvt mennesker og halvt fisker, og som giftet seg med menn og av den grunn lokket skip ut i ulykke, forårsaket oversvømmelser og andre ulykker.

Havfruene hadde etter sigende magiske, profetiske evner og levde angivelig lenge og var ifølge folketroen glad i musikk. Ve det dødelige menneske som fornærmet havfruer eller tok imot gaver av dem! De ville helt sikkert bli rammet av ulykke! En klippe ved elven Rhinen i nærheten av Sankt Goarshausen i Vest-Tyskland er for eksempel knyttet til den sagnomsuste havfruen Lorelei. I henhold til sagnet har hun druknet mange godtroende sjømenn på grunn av en ulykkelig kjærlighetshistorie.

Til og med så sent som på 1800-tallet var troen på havfruer så sterk at mange lot seg narre av skrøner. I 1842 tjente den berømte reklamemakeren P. T. Barnum en formue på å stille ut en utstoppet havfrue. På samme tid tjente et japansk selskap store penger på godtroende kunder ved å selge utstoppede havfruer som skulle være fanget av fiskere.

Hvor og når historier om havfruer fikk sin begynnelse, er innhyllet i mørke. Vi kan følge dem tilbake til antikken og finne dem i nesten alle lands folklore. Forskere har imidlertid sammenlignet enkeltheter i sagnene med visse sjøskapningers vaner, og de har trukket den slutning at havfruer kan være et fordreid bilde av dyr som mennesker har støtt på. En mener således nå at havfruesagnene er basert på overtroiske beskrivelser av det store, joviale pattedyret sjøkua.

Sjøkua har et menneskelig trekk som kan gjøre den berettiget til betegnelsen «havfrue». Hunnen ammer avkommet over vannet ved å holde det inntil brystet ved hjelp av forlemmene. Forestill deg det inntrykk noen sjømenn fikk da de på avstand så diende sjøkuer som lå og dubbet i vannet mens de holdt en kalv inntil brystet. De mente at det måtte være en havfrue.

Sjøkua har ellers få likhetstrekk med mennesket. Kroppen er teinformet, det vil si at den smalner av fra de store luffene ut mot det lille hodet. Sjøkua har tykk, gråaktig hud og en firskåren snute full av stri bust. Den kan bli fra to til fire og en halv meter lang og veie opptil 680 kilo.

Dette høres ikke akkurat ut som et bilde av en vakker møy, gjør det vel? Alle de romantiske forestillingene som er knyttet til sjøkuene, har imidlertid fått vitenskapsmennene til å ta hensyn til at de tidligere ble omtalt som havfruer, ved å kalle denne dyreordenen Sirenia. Betegnelsen skriver seg fra sirenene i den greske mytologi, et slags vesen som var halvt kvinne og halvt fugl, og som lokket sjømenn i døden med sin sang.

En liten familie

På grunn av alle de sjøkuer som er blitt sett opp gjennom tidene, skulle en tro at det fantes store mengder av dem i havet. Det var tilfelle tidligere. I begynnelsen av forrige århundre ble en kjempemessig flokk med sjøkuer som opptok en fem og en halv kilometer bred og to og en halv kilometer lang strekning, sett utenfor kysten av Australia. Slike mengder sjøkuer på ett sted finner en ikke lenger. Det finnes bare fire arter av ordenen Sirenia, og de er spredt i små grupper rundt om i tropiske egner.

Tre arter lever på isolerte øyer langs Florida-kysten i De forente stater, i Det karibiske hav, i Vest-Afrika og langs elven Amazonas. Disse sjøkuene er bedre kjent som manater eller manatider, et navn som skriver seg fra det indianske ordet manati, som betyr «bryst». På 1700-tallet var det tydeligvis svært mange manater i og omkring det som nå kalles Puerto Rico, for både en by og en elv har fått sitt navn etter dette dyret.

En glupende appetitt

Sjøkuene har omtrent alle slags vekster som finnes i sjøen, på menyen. Disse vegetarianerne benytter minst åtte timer hver dag på å tilfredsstille sin glupende appetitt på tang og ålegress og blad og stengler av andre sjøplanter. De spiser mellom 25 og 45 kilo daglig. Gjennomsnittlig spiser sjøkuene ett kilo for hvert tiende kilo av egen vekt.

Ingen vannplante kan føle seg trygg for sjøkuenes overlepper, som har kraftige muskler, slik at de kan rive løs godbitene. Det spiller ingen rolle om plantene vokser i saltvann eller i ferskvann, i eller under vannskorpa eller til og med på elvebredden, over vannet. Trass i at sjøkuene er så store, overvinner de ufortrødent forskjellige hindringer i sin leting etter mat. Hvis maten er nede på bunnen, fyller de lungene med luft og dykker for å få tak i den. De kan holde seg under vann i mellom fem og ti minutter. Ja, noen av dem, som har sterke lunger, klarer å holde seg under vann i 16 minutter.

Sjøkuenes spisevaner har vært til nytte for menneskene. I det sørlige Florida er manater blitt brukt til å renske dreneringskanaler for ugress. Hele 70 av disse ugressfjernerne ble hentet til Guyana for å renske vannveier som var blitt tette. Myndighetene i landet har regnet ut at manatene har spart dem for tusenvis av kroner. Noen grønnsakdyrkere i Xochimilco i Mexico befant seg i en kritisk situasjon da det begynte å vokse store mengder vannliljer i overrislingsanleggene deres. Problemet ble løst ved at et arbeidslag på 300 mann ble erstattet av fire manater.

Manater beiter ofte i grupper på mellom ti og 20 dyr, som beveger seg langsomt omkring mens de gresser på «enger» i sjøen på samme måte som kveg. Det er grunnen til at disse godmodige kjempene blir omtalt som sjøkuer. Når du ser hvor langsomt sjøkuene beveger seg, tror du kanskje at de er klossete. Men skinnet bedrar. Hvis du skremmer et av disse svære beistene, vil du se hvor raskt det reagerer ved å gjøre bruk av den kraftige finnen som bakkroppen ender i. Sjøkuene er ytterst følsomme overfor forstyrrelser, og de kan komme seg unna i en hastighet på mer enn 30 kilometer i timen, slik at de etterlater seg en gate av skummet, opprørt vann.

Langsom formering

Når sjøkuene samler seg i flokker, er det ikke alltid for å spise. Synet av en stor flokk kan også være et tegn på at en paringslek er i gang. Så snart hannene og hunnene har gruppert seg to og to, drar de til grunnere vann for å pare seg. Hunnens drektighetstid er på omkring 150 dager. Ved fødselen veier en kalv fra godt og vel ti kilo til i underkant av 30 kilo. Den kan være det eneste avkom kua får på tre år. Noen ganger blir det født tvillingkalver.

Det som kjennetegner oppfostringen av en kalv, er at moren tar seg spesielt godt av den, og at foreldrene samarbeider. Kalven blir født under vann, og den ville snart drukne hvis den ikke straks ble tatt opp til overflaten av vannet. Etter fødselen kan du se at moren forsiktig skyver eller trekker ungen opp, slik at den skal få frisk luft. En manat i et akvarium i Florida tok særlig godt vare på avkommet sitt. Hun hjalp ungen opp på ryggen sin og holdt den over vannet i 45 minutter. Så dukket hun under, men kom opp igjen med en gang. Hun dukket under og kom opp igjen mange ganger, men for hver gang ble hun lenger under vann etter hvert som ungen lærte seg å puste riktig. I et annet akvarium hjalp hannen til. Da kua ble trett av å lære opp kalven, kom hannen svømmende for å fortsette puste- og svømmeøvelsene med den nyfødte.

I vill tilstand holder kalvene seg til moren i omkring to år. De blir avvent når de veier omkring 180 kilo. Da svømmer de av gårde og bruker tiden til å spise og til å leke sammen med andre flokker, eller de drar på oppdagelsesreise alene. Sjøkuene opptrer i flokker bare i en viss utstrekning. Grupper oppløses regelmessig, men kommer senere sammen igjen etter at de enkelte har vært for seg selv en kort stund.

Når sjøkuer opptrer i større grupper, foretar de muntre krumspring som innbefatter en rekke forskjellige kroppsstillinger. Det hender ofte at to av disse digre dyrene ligger og flyter med hodene mot hverandre mens de gnir snutene mot hverandre. Av og til forekommer det at ett av disse dyrene svømmer ved siden av et annet og legger en av forlemmene over ryggen på den andre som et kjærlig klapp på skulderen. De liker til og med å holde på med å gi hverandre et slag, som om de leker sisten. I forbindelse med all denne munterhet forekommer ofte et helt kor av høylytt skriking og skråling. Vitenskapsmennene mener at det at sjøkuene berører hverandre og gir fra seg slike høye lyder, er deres måte å kommunisere på, siden de har dårlig hørsel og syn.

Hvis du skulle oppdage at du svømmer ved siden av en av disse fryktinngytende skapningene, har du ingen grunn til å bli redd. Sjøkuer er ufarlige. Om noen av dem skulle bli opphisset, er det vanligvis to okser som kappes om en kus gunst. Ja, det er faktisk slik at dykkere i Florida liker manatenes selskap, for de kjælne dyrene ruller seg ofte over på siden for å få menneskene til å klø dem på ryggen eller på magen. En manat i et akvarium likte så godt å bli vist oppmerksomhet at den gned nesen sin mot dyrepasserens nese.

Arter som er i fare

Manatenes rolige og selskapelige atferd har til en viss grad gått ut over deres ve og vel. De har ingen fiender i naturen som jakter på dem for å skaffe seg mat, men menneskelige jegere, sportsmenn og krypskyttere som ikke bryr seg om lover som er vedtatt med tanke på å bevare bestanden, gjør dype innhogg i den. Det forhold at sjøkuene holder til i flokker på grunt vann, gjør dem til et lett bytte for dem som driver rovdrift på dem for å få tak i kjøttet eller skinnet.

I tettbygde strøk med et rikt båtliv blir mange sjøkuer offer for propeller som dreper eller skader dem. Manater i farvannene i Florida har ofte store arr på ryggen som vitner om deres møte med motorbåter.

I enkelte land er det forbudt ved lov å ta livet av sjøkuer. De som bryter slike lover, blir idømt store bøter. Dette har hjulpet noe, for nå kan en igjen se en liten flokk manater i deler av Florida hvor sjøkuer ikke har vært å se på flere år. Men økologer frykter likevel for at disse fredsommelige, store dyrene kan bli utryddet fordi stadig flere mennesker bosetter seg i nærheten av deres naturlige tilholdssted.

Manatene passer kanskje ikke helt til det bilde av de skjønne havfruer som tidligere tiders sjømenn og kunstnere har gitt oss. Men de er noen enestående skapninger og bringer stor glede til dem som er så heldige å få se disse sjøens levende «havfruer».