«Boblen» — made in Germany
Jeg er tysk av fødsel, men tror nok jeg kan si at jeg etter hvert har fått internasjonalt ry og føler meg like hjemme hvor jeg enn ferdes i verden. Det er blitt fortalt mange vitser om meg på utallige språk, og det er til og med blitt laget film om meg.
Men nå begynner jeg å trekke på årene, og forholdene forandrer seg. Jeg er redd for at de aldri mer vil bli helt de samme igjen. Kan jeg få lov til å fortelle litt om meg selv?
Min fødsel
Som du kan se av illustrasjonen, er jeg slett ingen «boble», men en bil. Men mitt økenavn, «boble» blir, slik det vanligvis er tilfelle med økenavn, brukt nesten like mye som mitt virkelige navn. Opprinnelig fikk jeg navnet «Kraft durch Freude Wagen» (styrke-gjennom-gledebilen). Navnet skrev seg fra et populært slagord («styrke gjennom glede») som ble lansert av den regjering som hadde makten i Tyskland da jeg ble unnfanget. Litt av et navn å gi en bil! Senere ble jeg bedre kjent som Volkswagen, et innregistrert navn, som betyr «folkevogn».
Selv om tanken på å lage en slik bil hadde oppstått mye tidligere, var det først i 1934 at den tyske regjeringen gav oppfinneren og bilkonstruktøren Ferdinand Porsche i oppdrag å konstruere en. For å gjøre det mulig for alle å anskaffe seg en slik bil, gav regjeringen beskjed om at den ikke måtte koste mer enn 990 reichsmark. Det skulle være en bil for folket, en «folkevogn». En kan si at det var en tysk versjon av den kjente uttalelsen som den franske konge Henrik IV kom med i sin tid, om at ’hver bonde skulle kunne ha en høne i gryten om søndagen’.
De forberedelser som ble truffet før min fødsel, var både omfattende og detaljerte. Det ble ikke bare bygd en ny fabrikk, men det ble også planlagt å anlegge en helt ny by med et innbyggertall på 90 000! Hjørnesteinen til denne byen ble lagt den 1. juli 1938, omkring fem uker etter at arbeidet med å bygge den fabrikken hvor jeg skulle bli født, var påbegynt. Denne nye byen, som lå strategisk til, omkring midt i det tyske rike, hadde det nokså fantasiløse og merkelige navn «Styrke-gjennom-glede-bilens by». I dag heter byen Wolfsburg. Den er en moderne by med 130 000 innbyggere, og det er vanskelig å forestille seg at den bare er litt over 40 år gammel.
Så du skjønner at selv om jeg bare er en «boble», ble min fødsel grundigere planlagt og forberedt enn de fleste barns fødsel. Framtidsutsiktene mine var virkelig lovende.
Ulykken kommer
Den annen verdenskrig brøt ut og ødela manges framtidsutsikter, deriblant mine, i det minste for en tid. Jeg var neppe blitt født, før jeg ble forlatt til fordel for mer presserende saker. Hele det produksjonsapparat som var tilrettelagt for meg, ble nå omstilt til militære formål.
Denne forandring i begivenhetenes gang reiste faktisk tvil om lovligheten av min eksistens. Det ble kastet en skygge over min framtid, for jeg ble anklaget for å være delaktig i en gigantisk svindel. William L. Shirer, som har skrevet boken The Rise and Fall of the Third Reich, sier:
«Ettersom den private industri ikke kunne produsere en bil til 990 reichsmark, gav Hitler ordre til at staten skulle produsere den, og Arbeidsfronten fikk ansvaret for prosjektet. . . . Arbeidsfronten tilveiebrakte en kapital på 50 millioner mark, men dette utgjorde ikke den største del av finansieringen. Dr. Leys geniale plan gikk ut på at arbeiderne selv skulle skaffe til veie kapitalen gjennom forskuddsbetaling — fem mark i uken eller, hvis en arbeider mente at han hadde råd til det, ti til 15 mark i uken. Når det var blitt innbetalt 750 mark, fikk kjøperen et ordrenummer som gav ham rett til å få en bil så snart den kunne leveres. Men uheldigvis for arbeideren ble det ikke levert en eneste bil til noen kunde i det tredje rike! Tyske lønnsmottagere betalte inn millioner av mark, men har aldri fått refundert en eneste pfennig.»
Hvorvidt regjeringen med vitende og vilje gjorde dette for å skaffe penger til sine krigsforberedelser, slik noen hevder, eller ikke, er det et sørgelig faktum at anslagsvis 170 000 mennesker mistet pengene sine. Selv om det ikke var min skyld, er det et kapittel i min historie som jeg ikke er særlig stolt av. Jeg var fast bestemt på å komme over denne skammen, og — unnskyld at jeg sier det — jeg tror at det har lykkes ganske bra.
En ny fødsel
Da krigen sluttet, var over halvparten av fabrikkanleggene i Wolfsburg ødelagt. Ingen av okkupasjonsmaktene ønsket dem som krigsskadeerstatning. Som jeg senere fikk høre, mente alle de alliertes bilfabrikanter at jeg var for enkel og — jeg liker ikke uttrykket — for stygg til å bli tatt alvorlig.
Det endte imidlertid med at de britiske okkupasjonsstyrkene bestemte at fabrikken skulle gjenåpnes under tysk ledelse, og en sterkt forsinket produksjon av «folkevognen» begynte. Det var på det tidspunkt at amerikanerne og britene begynte å kalle meg «beetle» eller «bug» (bille), mens andre kalte meg «boblen», økenavn som har hengt ved meg siden. Og når jeg skal være ærlig, må jeg innrømme at det er en viss likhet. Men jeg er da ikke stygg, synes du vel?
Den første tiden var vanskelig, men det gikk framover. I 1945 ble det fremstilt under 2000 biler, men i begynnelsen av 1970-årene hadde produksjonen steget til godt over to millioner biler i året! Da vi nådde fram til 1974, var det blitt produsert nesten 18 millioner like «bobler», og de er alle sammen blitt utstyrt med et emblem på rattet som forestiller en ulv og et slott. Har du noen gang lurt på hvorfor de har dette merket? Det er fordi mitt fødested, Wolfsburg, betyr en «ulvs slott».
Ja, alle «bobler» ser like ut. Mitt utseende har ikke forandret seg stort i årenes løp, men dette betyr ikke at det ikke har skjedd visse tekniske forbedringer. Hver eneste en av de over 5000 delene som hver bil er satt sammen av, har på en eller annen måte gjennomgått forbedringer eller forandringer i årenes løp.
Det varte ikke lenge før det ble vanlig å se meg over hele Vest-Tyskland. Men det var også mange utlendinger som begynte å like meg, og i 1947 kunne du treffe meg i nabolandet Nederland. I 1949 krysset jeg Atlanteren for første gang og kom til De forente stater. Mange amerikanske soldater tok en «boble» med seg hjem da de var ferdige med sin tjeneste i Vest-Tyskland.
Min popularitet økte etter hvert som tendensen, for eksempel i De forente stater, gikk i retning av å anskaffe seg mindre, mer kompakte og økonomiske biler. Det ble eksportert flere og flere «bobler». Ja, i 1960 og 1970-årene hendte det flere ganger at to tredjedeler av hele årsproduksjonen gikk til eksport. Det ble bygd fabrikker i utlandet for å avlaste fabrikken i Wolfsburg og de fem andre fabrikkene som var blitt bygd i Vest-Tyskland i mellomtiden.
Jeg har opplevd mange ting som jeg setter stor pris på. For eksempel i 1955, da «boble» nummer én million rullet ut fra samlebåndet, eller da nummer 15 millioner fikk innta en hedersplass på Smithsonian Institution i Washington, D.C. Men høydepunktet inntraff den 17. februar 1972. Jeg hadde slått alle tiders produksjonsrekord, som lå på litt over 15 millioner biler, og som ble satt av den berømte Ford-bilen «Tin Lizzy» i 1927. Jeg var nå den nye champion, alle tiders mest populære bil! Jeg syntes nok jeg kunne si at jeg hadde gjort det bra.
Slutten på en æra
Mens tendensen i mange land fortsatte å gå i retning av mindre biler, begynte tendensen her i hjemlandet mitt å gå i motsatt retning. Etter hvert som tyskerne ble mer velstående — noe som jeg ironisk nok i høy grad hadde bidratt til — ville de ha større, kraftigere og mer komfortable biler. Jeg må innrømme at jeg ikke er den mest komfortable bilen i verden, og det at jeg er liten og lett, kan ha visse ulemper når det inntreffer en ulykke, eller når jeg blir kjørt under vanskelige forhold. Men finnes det noen bil som er fullkommen?
Den 19. januar 1978 var den sørgeligste dagen i mitt liv; det var den dagen da produksjonen av «bobler» i Vest-Tyskland opphørte. Fra da av ville det bare bli produsert mer avanserte modeller ved de seks fabrikkene til Volkswagen i Vest-Tyskland. Den siste «boblen» som ble produsert i Vest-Tyskland, vil aldri komme til å oppleve spenningen ved å rulle på landeveien, men vil være henvist til å tilbringe resten av livet sitt på museum. Jeg er imidlertid stolt over at den opprinnelige «boblen» fortsatt blir fremstilt på Volkswagen-fabrikkene i Mexico, Brasil, Nigeria og Sør-Afrika.
Denne forandringen i begivenhetenes utvikling setter den tysker som er glad i «boblen», i en paradoksal situasjon. Hvis han får lyst til å kjøpe en ny «boble» — som nå er nesten like mye et symbol på Vest-Tyskland som skinnbukser, ølkrus og gjøkur — blir han nødt til å importere en!
Du synes kanskje at jeg beklager meg litt for mye, men fremtredende personligheter har vel alltid en tendens til å leve i fortiden, da de hadde sin glansperiode. Kanskje jeg bare holder på å bli gammel og sentimental. Men hvem ønsker å bli kassert og glemt? Det er naturligvis fortsatt millioner av mitt slag som ruller på veiene i Vest-Tyskland og i over 140 land verden over. Selv om min glanstid er forbi, er jeg fortsatt nærværende og full av liv. Jeg gjør meg kanskje ikke så sterkt gjeldende som før, men én ting er sikkert: Det kommer til å vare lenge før noen glemmer «boblen». Min fødsel ble grundigere planlagt og forberedt enn de fleste barns fødsel.