Bibelen utsatt for et hensynsløst angrep
HVIS du skulle ødelegge en bok, hva kunne du da gjøre? Du kunne gjøre flere ting. Som en illustrasjon kan du tenke over hva du kunne gjøre for å ødelegge et glass rent vann. Du kunne 1) ta en stein og smadre det eller 2) ganske enkelt ha litt søle eller noe annet urent oppi vannet og derved forandre innholdet i glasset.
Et lignende tofoldig angrep truet med å tildele Bibelen dødsstøtet. Et voldsomt angrep mot selve boken ble kombinert med forsøk på å forfalske innholdet, å forandre på dens budskap. Et hvilket som helst av disse to forsøkene ville, hvis det lyktes, gjøre boken ubrukelig og vise at Gud ikke er i stand til å bevare sitt eget Ord.
Hvorfor?
Du synes kanskje at det er merkverdig at det er blitt øvd så sterk motstand mot Bibelen. Hvorfor skulle noen ønske å ødelegge den, i betraktning av at den lærer folk å vise kjærlighet og følge gode moralnormer? Dessuten var det ofte slik at de som øvde sterkest motstand mot Bibelen, hevdet at de var glad i den. Det er nesten som om en eller annen makt som står over menneskene, stod bak og manøvrerte det hele.
Det er nettopp dette Bibelen viser var tilfelle. Den forteller om en ond åndeskapning som ikke nøler med å ta noe middel i bruk for å hindre Guds Ord i å nå oppriktige menneskers hjerte. Det var uten tvil denne motstanderen av Gud, nemlig Satan Djevelen, som stod bak og ledet iverksettingen av planen om å undertrykke Bibelen. — 2. Kor. 4: 4.
Selvsagt kan det være at noen av våre lesere vil innvende mot en slik konklusjon. Men hva annet kan forklare den vedvarende kamp som pågikk i flere hundre år for å hindre alminnelige mennesker i å bruke Bibelen og gjøre den til en «levende kraft» i sitt liv? Ingen annen bok i historien er blitt utsatt for slike langvarige, kraftige angrep.
Brutalt angrepet i Romerriket
Selv om de kristne var blitt forfulgt av romerne i mange år, kom den første offensiven mot deres hellige skrifter i år 303 e. Kr. Da utstedte keiser Diokletian et dekret om at alle kristne bøker skulle utleveres og brennes. De som nektet å gjøre dette, ville bli drept! Dessverre ble store mengder av dyrebare bibelhåndskrifter brent i gatene. Det var imidlertid noen, for eksempel Felix av Thiabara (Afrika), som nektet å innlevere skriftene. Han sa: ’Det er bedre at jeg blir brent, enn at de guddommelige skrifter blir det.’ Han betalte med sitt liv.
I nesten et tiår fikk denne villskap fritt spillerom i kampen mot Bibelen. Likevel kunne ikke hele det mektige Romerriket ødelegge denne boken. Avskrifter av den ble omhyggelig skjult inntil forfølgelsen tok slutt. Men dette var ikke noe mot det som skulle komme til å skje.
En levende bok blant de første kristne
De første kristne bevarte Bibelen som en levende bok ved at de gjorde utstrakt bruk av den på sine religiøse møter og hjemme. Noen jøder som senere ble kristne, ble rost for at «de gransket skriftene daglig». På et senere tidspunkt, i det annet århundre, oppfordret Irenaeus alle til å «lese skriftene omhyggelig». Og Clemens Alexandrinus foreslo at alle «leste i skriftene før måltidene». — Apg. 17: 11; 1. Tim. 4: 13; 2. Tim. 3: 15.
Alle ble oppfordret til å skaffe seg sine egne avskrifter. Velstående kristne gav til og med avskrifter av skriftene i gave til andre. Det gjorde for eksempel en ved navn Pamphilus, som Evsebios sa dette, om:
«Han var også alltid rede til å dele ut avskrifter av de hellige skrifter, ikke bare med tanke på lesing, men også for at privatpersoner skulle kunne beholde dem. Dette gjaldt ikke bare menn, men også kvinner som han forstod var interessert i å lese dem. Han laget således mange avskrifter, slik at han kunne forære dem bort i form av gaver.»
Ikke desto mindre fant det etter hvert sted en utvikling som hadde en skadelig virkning på den innflytelse Bibelen øvde på livet til dem som hevdet at de trodde på den.
Religiøst frafall avsier nesten dødsdommen over Bibelen
Apostelen Paulus forutsa at det skulle finne sted en apostasi, et frafall, fra den sanne kristendom, og at det skulle framstå et «lovløshetens menneske», en gruppe som ville opphøye seg selv. (2. Tess. 2: 3, 4, NTM) Han viste at dette «lovløshetens menneske» skulle få sin begynnelse med noen eldste eller tilsynsmenn («biskoper», norsk katolsk overs.) som skulle «stå fram og fare med vrang lære for å trekke disiplene med seg». — Apg. 20: 28—30.
Etter Jesu trofaste apostlers død kom falske etterfølgere av Kristus, «ugress», til syne, slik som det var profetert. (Matt. 13: 24—30, 36—43) Noen dannet splittende grupper og fordreide betydningen av Skriften. (2. Pet. 3: 16) Enkelte ville kanskje betrakte dette som noe av mindre betydning, men det fikk ødeleggende virkninger.
«De hellige skrifter, som gir oss tro, forløperen for kunnskap, kan ikke være til noen nytte for dere med mindre dere forstår dem på rette måte,» sa Augustinus, en kirkefader i det fjerde århundre. Og Origenes sa i sitt verk De Principiis:
«Ettersom kirkens lære, som ble overlevert på en ordnet måte gjennom flere ledd fra apostlene, og som forkynnes i kirkene den dag i dag, fortsatt er bevart, skal den alene godtas som sannhet. Den avviker ikke i noen henseender fra kirkelig og apostolisk tradisjon.»
«Kirkens lære» og «kirkelig og apostolisk tradisjon» ble stilt på samme nivå som Bibelen for å forhindre kjetteri eller religiøse villfarelser.
Samtidig ble det lagt stor vekt på kirkens seremonier og ritualer. Det ble hevdet at kirkemedlemmene ville ha større utbytte av disse enn av å bli forvirret ved å granske «dybdene i Den hellige skrift». Storslåtte kirkebygninger med fremstillinger av bibelske scener på veggene og med billedstøtter av bibelske personer ble betraktet som ’de uvitendes bøker’.
Noen religiøse ledere, for eksempel Khrysostomos på 300-tallet, var fortsatt forkjempere for at alle skulle lese Bibelen personlig. Men terningen var kastet! Folk i sin alminnelighet så ikke lenger betydningen av å lese og studere Bibelen personlig. Noen imøtegikk Khrysostomos på denne måten:
«Vi er ikke munker. Jeg må vie mine forretninger oppmerksomhet; jeg driver handelsvirksomhet; jeg må forsørge kone og barn og tjenestefolk; kort sagt er jeg et av verdens mennesker; det er ikke min oppgave å lese Bibelen; det er en oppgave som påhviler dem som har forsaket verden, og som ofrer seg for å leve som eneboere høyt oppe i fjellene.»
Den oppfatning at det å lese i og studere Bibelen bare var noe for prestene og for intellektuelle med høyere utdannelse, ble gradvis alminnelig utbredt.
En hellig levning fra fortiden?
Med tiden ble Bibelen oversatt til latin, den vanlige manns språk. Religiøse autoriteter bestemte at latin skulle betraktes som et hellig språk. Bibelen skulle fortsatt ha latinsk språkdrakt. Men senere inntraff gradvis en forandring, og få alminnelige mennesker kunne lese latin. Mange var nå ikke lenger villige til å anstrenge seg for å forstå Bibelen. De syntes ganske enkelt det var lettere bare å ha ærbødighet for den. Bibelen ble brukt på en overtroisk måte. Hvis en person skulle ta fatt på en viktig eller farlig oppgave, åpnet han Bibelen og betraktet det første han fikk øye på, som et guddommelig budskap til ham. Det ble laget praktfulle eksemplarer av Bibelen, skrevet på purpurfarget pergament med bokstaver i sølv og gull. Dessverre ble disse bøkene bare utstillingsgjenstander som det sjelden ble lest i. Ja, Bibelen ble langsomt en «hellig levning fra fortiden», i stedet for å være en levende, betydningsfull bok.
Du forstår sikkert at Bibelen var i fare. Selv noen av prestene kunne ikke lenger lese Bibelen på latin. Det som skjedde med noen såkalte hellige skrifter i det gamle Roma, illustrerer det som kunne ha skjedd med Bibelen. Oppslagsverket New Catholic Encyclopedia forklarer:
«I flere hundre år ble visse gamle hellige skrifter tatt vare på i det gamle Roma, også når prestene ikke lenger forstod dem.» (Uthevet av oss)
Ingen kunne lese dem. Hellige og høyt aktet — men døde! Kunne Bibelen ha blitt rammet av den samme skjebne?
Oversettelser til det alminnelige folks språk
Selv om den romersk-katolske kirke laget oversettelser til folkemålet i mange hundre år, var ikke disse beregnet på flertallet. Angående den innstilling kirkelige autoriteter hadde i middelalderen, sier boken The Lollard Bible:
«Hvis oversettelsen ble laget for en konge eller en eller annen opphøyd person, eller hvis den ble laget av en enslig student og forble en hellig, men praktisk talt ubrukt bok i et kongelig bibliotek eller klosterbibliotek, hadde en ingen innvendinger mot en slik oversettelse. Men hvis oversettelsen ble brukt for å utbre kunnskap om Bibelen blant lekfolket, ville den straks bli forbudt.»
En slik oversettelse ble ikke laget før på 1100-tallet. Og da den var et faktum, begynte tingene å skje!
Valdenserne i Frankrike
I de vakre dalene i Sør-Frankrike bodde medlemmene av en religiøs gruppe som ble omtalt som valdenserne. Kort tid før 1180 betalte et fremtredende medlem av denne gruppen, Petrus Valdes, to prester for å oversette deler av Bibelen til folkespråket. De som leste denne oversettelsen, foretok virkelige forandringer i sitt liv. Selv en av deres bitreste fiender innrømmet at det var en slående kontrast mellom den måten de oppførte seg på, og den måten folket i sin alminnelighet oppførte seg på. Han sa:
’Kjetterne [valdenserne] er kjent for sin oppførsel og for det de sier; de er veloppdragne og beskjedne. De kommer aldri med usannheter og farer heller ikke med svik. De er ærbare, måteholdne og nøkterne, og de avholder seg fra vredesutbrudd.’
Fordi de selv leste i Bibelen, ble de fylt av nidkjærhet og drog to og to fra det ene stedet til det andre og leste for folk fra Bibelen og underviste dem i den. De var så nidkjære at det fortelles at en av dem «svømte over en elv en vinternatt for å oppsøke [en person] og undervise ham». Det de hadde funnet i Skriften, var blitt en «levende kraft» for dem!
Fylt av entusiasme drog de til Roma for å få pave Alexander III’s offisielle tillatelse til å bruke sin bibeloversettelse når de underviste andre. De ble nektet slik tillatelse! Walter Map, en av de religiøse dignitarene som var til stede på det tredje Laterankonsil, som ble holdt da, utbrøt:
«Å gi Ordet til de ulærde er som å kaste perler for svin!»
Tenk på det! Å gjøre det mulig for alminnelige mennesker å lese Bibelen på et språk de kunne forstå, ble betraktet som det samme som å «kaste perler for svin»!
Pave Innocens III satte i gang et korstog for å utrydde kjetterne. Rapporter fra dem som tok ledelsen i korstoget, viser at hundrevis av menn, kvinner og barn ble slaktet på en grusom måte. Avskrifter av Bibelen som de hadde, ble brent. Grunnen var, som en inkvisitor eller religiøs forhørsdommer den gang uttrykte det:
«De har oversatt Det gamle og Det nye testamente til folkemålet, og således lærer de seg det og lærer det videre. Jeg har hørt og sett en ulærd bonde som framsa Jobs bok, ord for ord. Jeg bar også sett mange som kunne hele Det nye testamente på fingrene.»
Bibelen blir spredt på folkets språk
Ilden og sverdet fikk valdenserne til å flykte til andre land. Kort tid deretter ble det laget oversettelser av Bibelen som alminnelige mennesker kunne lese, i Spania, Italia, Tyskland og andre land. Der de ble offentliggjort, ble de vanligvis rammet av forbud og streng forfølgelse. Flere offisielle forbud mot Bibelen er gjengitt på foregående side. Overtredelse av disse religiøse og verdslige lover ble ofte straffet med døden ved brenning!
I England fullførte John Wiclif og hans medarbeidere omkring 1382 den første fullstendige oversettelse av Bibelen til engelsk. Men mange alminnelige mennesker kunne ikke lese. Derfor organiserte han en gruppe menn som ble kalt lollardene, som skulle dra rundt og lese Bibelen for folk.
Sjokkerende forfølgelse
Disse «bibelmennene», som de av og til ble kalt, vakte mye røre. De religiøse lederne i England reagerte ved å sette i gang en utrolig forfølgelse. I 1401 het det i en uttalelse fra det engelske parlamentet at enhver som eide Bibelen på morsmålet, skulle «føres opp på en høyde og brennes mens folk ser på, for at en slik straff kan slå andre med frykt».
Ja, dette fremkalte virkelig en slik frykt! En som eide en engelsk bibel, var redd for at han ville bli mistenkt på grunn av det, og han sa at «han ville heller brenne bøkene sine, enn at bøkene skulle brenne ham». Likevel var det mange som ikke så lett lot seg avskrekke fra å lese Guds Ord. Hundrevis av dem ble brent levende fordi de ganske enkelt, som rettsprotokollene viser, «var i besittelse av en bestemt liten bok på engelsk». Ofte ble disse menneskene brent «med sine lærdomsbøker [Bibelen] bundet om halsen».
Denne forfølgelsen raste i det ene landet etter det andre. I noen land ble hele landsbyer massakrert, landsbyer der folk fortsatte å lese Bibelen på morsmålet. Ingen kunne stole på sine naboer eller sine arbeidere. Nei, folk kunne ikke engang stole på sine egne barn, for under trusel om strenge represalier ble alle oppfordret til å melde fra hvis de så at noen leste i Bibelen på sitt eget språk. Det skulle ikke være nødvendig å si at det var mange som satt og leste i Bibelen om natten for å unngå å bli oppdaget.
Hva ville du ha gjort under slike forhold? Ville du ha verdsatt budskapet i Bibelen så høyt at du ville ha risikert livet for å lese i den?
Likevel ble bibler som var oversatt til folkemålet, ødelagt raskere enn de kunne bli fremstilt, ettersom det måtte lages avskrifter av dem for hånd. Denne vanskelige oppgaven bidrog også til at Bibelen ble svært kostbar, så kostbar at det var helt umulig for andre enn velstående mennesker å skaffe seg et eksemplar av den. En komplett tysk bibel skal ha kostet 70 florentinske gullgylden. Den gang kunne en kjøpe en fet stut for én eller to gylden. En bibel hadde altså samme verdi som en hel buskap! Enkelte fattige personer gav til og med ’et høylass for noen kapitler av Jakob eller Paulus på engelsk’, ifølge historikeren John Fox.
Det så ut til at Bibelen langsomt ville dø ut som en «levende kraft» blant folk i sin alminnelighet. Men da situasjonen virket helt håpløs, så en ny oppfinnelse dagens lys, en oppfinnelse som førte store forandringer med seg.
Trykkpresser med løse typer
Da trykkpressen ble tatt i bruk, kunne en lage bibler raskere enn de ble ødelagt. Det hevdes at den første boken som ble trykt på denne måten, var Bibelen på latin. Snart begynte imidlertid pressene å trykke eksemplarer av Bibelen på datidens språk.
Fordi Bibelen nå kunne bli masseprodusert, ble prisen pr. eksemplar så lav at en vanlig mann hadde råd til å skaffe seg sin egen bibel. Martin Luther og William Tyndale, som oversatte Bibelen fra grunnspråkene, og ikke bare fra latin, gjorde den lettere å lese. Tyndale brukte ord som selv ’gutten bak plogen’ kunne forstå. I stedet for ordet «charity» (gammelt, høytidelig engelsk ord som blant annet betyr «kjærlighet») brukte han «love» («kjærlighet»), i stedet for «church» («kirke») brukte han «congregation» («menighet»), og i stedet for «penance» («bot») brukte han «repentance» («anger»). Dette bidrog til å gjøre Bibelen levende for «mannen i gata».
Kampen mot slike bibler var imidlertid langtfra over. I flere tiår etter 1456, det år da Bibelen begynte å bli fremstilt på trykkpressen, pågikk det i realiteten en krig for å ødelegge eksemplarer av den på morsmålet. Eksemplarer av Tyndales bibeloversettelse ble brent så raskt som de ble konfiskert av biskopen av London. Han var så besluttet på å ødelegge alle eksemplarer av Tyndales oversettelse at han betalte for å få tak i dem, slik at han kunne brenne dem! Ved én anledning solgte Tyndale noen mangelfulle eksemplarer til ham gjennom en venn og brukte pengene til å fullføre sitt arbeid med å revidere den. Dette førte til at et stort antall eksemplarer av hans oversettelse fant veien til England!
Tyndale ble jaget som et dyr i flere år. Til slutt ble han forrådt og tatt til fange. Hans innsats kostet ham livet. Han ble kvalt og brent på bålet.
Hvorfor det var motstand mot oversettelser
Synes du det er vanskelig å forstå hvorfor mange religiøse embetsmenn var imot at Bibelen ble oversatt til det alminnelige folks språk? Det var ikke det at alle disse var direkte motstandere av Bibelen. Noen av dem holdt den høyt i akt og ære. De fryktet med urette at uvedkommende ville lage feilaktige oversettelser og således misbruke Guds Ord. De ønsket å beskytte Bibelen mot å bli «vanhelliget» ved unøyaktige oversettelser til folkespråket, som stadig er i utvikling, ved å bevare den i det opphøyde, stabile språket, latin.
Hvorfor laget de så ikke en «autorisert» oversettelse? Med tiden gjorde de det. Omkring 1527 ble en tysk utgave utgitt av Emser, og i 1582 ble den engelske Rheims-utgaven av Det nye testamente utgitt. Den romersk-katolske embetsmannen Geiler av Kaysersberg (i Tyskland) sa omkring år 1500 som en forklaring på hvorfor det gikk så langsomt med oversettelsesarbeidet:
«Det er farlig å gi barna kniver for at de skal skjære brødet selv, for da kan de komme til å skjære seg. Den hellige skrift, som inneholder Guds brød, bør likeledes leses og forklares av dem som allerede har et stort mål av kunnskap og erfaring, og som vil framholde den ubestridelige betydningen. De uerfarne kan lett ta skade av det de leser. . . . Hvis du ønsker å lese i Bibelen, må du derfor vokte deg så du ikke farer vill.»
Men var frykten for at den ulærde leser kunne ’fare vill’, den eneste grunnen til at en ikke oppmuntret folk til å lese i Bibelen? Nei, den kjente katolske lærde Erasmus oppgav andre grunner. Han sa:
«En kvinne som er opptatt med å lese de hellige skrifter, forsømmer sine huslige plikter, . . . og kanskje ikke soldaten vil dra like raskt ut i strid! Hvilken fare ville ikke det utgjøre! . . . På mange steder i de hellige skrifter blir presters og fyrsters laster refset, og hvis folket skulle lese dette, ville de knurre mot dem som er satt over dem.»
Uansett hva grunnen var, ble resultatet at muligheten for å la Bibelen virke som en «levende kraft» i alminnelige menneskers liv nesten ikke var til stede. Hvis slike holdninger var blitt holdt i hevd, ville Bibelen virkelig ha blitt en «hellig levning fra fortiden», uansett hvor god meningen kan ha vært.
Hvor takknemlige kan vi ikke være for at noen svært gudfryktige menns innsats og oppfinnelsen av trykkpressen gjorde det mulig å utgi Bibelen på et levende språk, slik at den ble tilgjengelig for alminnelige mennesker! Dessuten ble ikke prisen høyere enn at de fleste kunne skaffe seg et eksemplar. Bibelen hadde virkelig stått imot et ytterst hensynsløst angrep.
Men hva med den andre angrepsmetoden — det å foreta endringer i innholdet? Søle kan ødelegge et glass rent vann. Hvordan klarte Bibelen seg da den ble angrepet på denne listige måten?
[Uthevet tekst på side 8]
Hva kan forklare den vedvarende kamp som har pågått i flere hundre år for å hindre alminnelige mennesker i å skaffe seg en bibel?
[Uthevet tekst på side 13]
Hva ville du ha gjort hvis ditt liv stod i fare fordi du leste Bibelen?
[Uthevet tekst på side 13]
’Uerfarne mennesker kan lett ta skade av å lese i Bibelen,’ sa en kirkelig embetsmann. Men Erasmus sa rett ut: «På mange steder i de hellige skrifter blir presters og fyrsters laster refset, og hvis folket skulle lese dette, ville de knurre mot dem som er satt over dem.»
[Ramme på side 10]
BIBELEN FORBUDT
«Ingen skal være i besittelse av Det gamle eller Det nye testamentes bøker på romanske folkemål.» — JAKOB I, KONGE AV ARAGON (SPANIA), A. D. 1223
«Lekfolk skal ikke ha hellige bøker, dessuten forbyr vi lekfolk å eie Det gamle eller Det nye testamentes bøker.» — RELIGIØS SYNODE I TOULOUSE (FRANKRIKE), A. D. 1229
’Derfor befaler vi strengt alle erkebiskoper, biskoper og alle prester og alle hertuger, fyrster og så videre å assistere de omtalte inkvisitorene og konfiskere alle bøker som er skrevet på folkemålet. Alle disse bøker skal tas fra alle sekulære personer, hovedsakelig fra lekfolk (særlig ettersom det er forbudt, i henhold til kirkeloven for lekfolk av begge kjønn å lese hvilken som helst bok av de hellige skrifter skrevet på folkemålet).’ — KARL IV, TYSK KEISER, A. D. 1369
[Bilde på side 8]
Den romerske keiser utstedte et dekret om at bibler skulle konfiskeres og brennes
[Bilde på side 9]
Etter hvert ble det å lese i Bibelen betraktet som noe bare prestene skulle gjøre
[Bilde på side 9]
Praktfulle, kostbare bibler ble laget, men de ble behandlet som om de var «hellige levninger fra fortiden»
[Bilde på side 12]
Embetsmenn bestemte at enhver som eide en bibel på folkemålet, skulle brennes til døde