«Den hellige skarabé» som ble gjødselspreder

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Sør-Afrika

MILLIONER av biller finnes overalt i et stort antall arter. Men hvilke andre insekter har mer interessant og uvanlig historie enn skarabéen eller gjødselbillen?

I det gamle Egypt vanket denne skapningen i den aller høyeste sosietet, og det latinske navnet dens er Scarabaeus sacer eller «den hellige skarabé». Den er også kjent som «pilletrilleren». For egypterne var den et symbol på gjenfødelse og evig liv. Gjødselkulen dens ble sammenlignet med solen. En mente at hornene eller de skarpe utvekstene på forsiden av kroppen forestilte solgudens stråler, mens de 30 kroppsdelene forestilte månedens 30 dager. I Egypt trodde folk derfor at solguden betraktet skarabéen som hellig. Det er til og med blitt funnet balsamerte skarabéer. I British Museum står et kjempemessig skarabé-bilde i granitt, antageligvis fra Heliopolis.

Skarabéen er også ofte blitt avbildet på gamle egyptiske malerier. Det finnes mange skulpturer av den, og det finnes fremstillinger av den i form av signeter, og på mange av dem er det inngravert kongelige navn og opplysninger om den gamle egyptiske kongeslekt.

Et uvanlig kosthold

Skarabé- eller gjødselbillefamilien er meget stor. Det er etter sigende mer enn 20 000 arter, og de finnes i de fleste deler av verden. Som navnet «gjødselbille» antyder, lever den stort sett av gjødsel. I Sør-Afrika lever den av ekskrementer fra kuer, sauer, hester og andre dyr. Det er som et gammelt ordtak sier: «Smak og behag kan ikke diskuteres.»

Billens hode er formet som et øsekar, og munn og snute vender nedover. Kjeven er hard og hornaktig, og følehornene har ytterst minst tre skovllignende, flate ledd, som ligger over hverandre. Når billen lukter mat, strekker den disse følehornene ut og værer i luften for å forvisse seg om hvilken retning lukten kommer fra. Så piler den av sted for å kunne ta fatt på arbeidet.

Billekroppen er godt egnet til det uvanlige arbeidet den er opptatt med. Den er kort og rund og har læraktige dekkvinger. Den har seks ben, og de to forbena egner seg godt til å grave med, ettersom de er korte og meget sterke. Det midterste paret er lengre, men også robuste, og bakbena er svakt krummet — det er de som griper om gjødselkulen.

Etter å ha funnet noe fersk gjødsel begynner billen å arbeide. Den arbeider hardt og hurtig. Etter en kort stund har den laget en kule på størrelse med en klinkekule, og enkelte arter fortsetter til den blir omtrent så stor som et eple, og ruller den deretter med bakbena til et sted hvor det er lett å grave. Så graver den et hull, og kulen som den gjemmer i det, tjener som matforråd. Ettersom ekskrementer kan overføre sykdommer, inneholde skadelige parasitter og virke tiltrekkende på fluer, er det arbeidet som vår lille venn utfører ute i terrenget, et verdifullt rengjøringsarbeid. Mange slike gjødsellagre blir ikke brukt, og det fører til at jorden blir gjødslet. Vår lille venn arbeider på denne måten som «gjødselspreder». Bøndene synes godt om ham!

Gjødselbillene i Australia har hatt behov for hjelp. Før de européiske nybyggerne brakte kyr og sauer med seg, hadde disse gjødselbillene alltid ernært seg av kenguruenes ekskrementer. De er ikke i stand til å gjøre det av med de store rukene som millioner av kyr etterlater seg. Derfor er forskjellige arter av gjødselbiller blitt importert fra Sør-Afrika, og de har hjulpet til med å fjerne de millioner av tonn med gjødsel som kuene har etterlatt seg hvert år i Australia.

Selv om gjødselbillen ikke lenger har forbindelse med de finere kretser av «guder» og kongelige personer, er den fortsatt opptatt med sitt mer jordnære arbeid. Dette arbeidet er virkelig til stor nytte, og det var jo nettopp for å utføre det at den ble skapt.