Møte med Australias «latterfugl»

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Australia

I DENNE alvorlige tiden trenger folk å bli minnet om verdien av en god latter. I Australia er en så heldig å ha en slik påminner i den høyst spesielle sangen til latterfuglen, en av verdensdelens mest særegne innbyggere. Latterfuglen ble nylig kåret til Australias mest populære fugl. Denne fuglen, som er litt større enn en due, finnes ikke noe annet sted i verden, bortsett fra i zoologiske hager.

«Latteren» begynner ofte med at en ensom fugl gir fra seg en lav, kneggende lyd med nesten lukket nebb. Det ser ut til at denne første klukklatteren er et signal til de andre latterfuglene i nærheten, for de flyr straks til det tre hvor den første fuglen sitter. Deretter kaster alle i flokken hodet bakover, og et helt kor av lattersalver runger gjennom luften. Ettersom de enkelte fuglene «ler» i forskjellige tonearter og i forskjellig tempo, høres det nærmest ut som når en gruppe glade mennesker er samlet. De fleste som hører denne fuglen, synes at det høres fornøyelig ut med dens smittende «latter».

En kan høre denne «latteren» når som helst på døgnet, men særlig ved daggry eller i skumringen. Dette har gjort at fuglen også har fått navnet «nybyggerens klokke». Enkelte synes at «latteren» lyder mer som et eselskrik, og har derfor gitt fuglen navnet «det skrattende esel».

«Latteren»

Ifølge en ornitolog som i den senere tid har foretatt en del undersøkelser i forbindelse med latterfuglen, ser det ut til at «latteren» har noe med dens territorium å gjøre. Den markerer et tydelig avgrenset territorium på omkring 1,2 hektar pr. fugl. En «familie» på seks fugler kan således kontrollere et område på omkring sju hektar. Grensene til disse områdene fastsettes hvert år like før hekkingen begynner.

Latterfuglens «latter» representerer således i virkeligheten en alvorlig side ved fuglens liv. Den er en del av det advarselssystem fuglene bruker for å gjøre andre kjent med at de trenger seg inn på deres område. Denne muntlige advarselen forsterkes ofte av det mønster fuglene flyr i når de patruljerer grensene til sine territorier.

Familieliv

Familielivet er også viktig blant latterfuglene. De liker å bygge sine reir i et hull i et tre, og de bruker det samme hullet år etter år. Men det har også hendt at en har sett en latterfugl som trenger et nytt reirhull, fly ned fra en gren i nærheten og kjøre sitt korte, kraftige nebb inn i en termittue og langsomt meisle ut et passe stort hull. Tre — fire perlehvite egg, omtrent så store som dverghønseegg, blir siden lagt direkte i bunnen av reirhullet. Eggene legges i løpet av flere dager, og etter en rugingstid på vanligvis 26 dager blir de klekket ut.

Undersøkelser har vist at disse fuglene har et særegent familieliv. Enkelte fuglepar holder sammen hele livet, og de har ofte spesielle territorier, hvor det også bor andre fugler, slike som ikke hekker. Disse fuglene kalles «hjelpefugler». En skulle kanskje tro at disse hjelpefuglene ville forlate området når eggleggingen begynner, og opprette sine egne territorier. Men i stedet hjelper de fugleforeldrene både med å ruge og med å gi ungene mat og beskytte dem. I enkelte tilfelle har en sett fire fugler være travelt opptatt med å hjelpe fugleforeldrene og å sørge for ungene som om de skulle være deres egne. Hvis en av fugleforeldrene skulle dø, stepper en hjelpefugl inn og overtar rollen som far eller mor. Enkelte hjelpefugler er blitt værende i fire år før de har opprettet egne territorier. Både foreldrene og hjelpefuglene høster gagn av denne «familieordningen». Fugleforeldrene kan på denne måten få mer tid til overs til seg selv, og hjelpefuglene lærer seg å forsvare et territorium og får erfaring som familieforsørger.

Blant latterfuglene finner en et strengt kastevesen, hvor familiemedlemmene, både hekkefuglene og hjelpefuglene, kjenner sin plass i det sosiale mønster. I denne forbindelse legger de for dagen en noe aggressiv, men ikke voldspreget, oppførsel. To fugler kan gripe tak i nebbet på hverandre og kjempe og tumle om med hverandre som om det skulle være en brytekamp. Hunner konkurrerer bare med hunner og hanner bare med hanner. Voksne hekkefugler vinner alltid i disse styrkeprøvene, og dernest i rangordenen kommer de eldste hjelpefuglene. De yngste fuglene befinner seg lengst nede på rangstigen. De må vente til neste kull kommer, før de kan forbedre sin sosiale stilling.

Føde og kampen for å overleve

Selv om det kan høres ut som om latterfuglen ler, er det en svært alvorlig sak for den å forsvare det område hvor den henter sin føde. Latterfuglen ernærer seg av øgler, insekter, småfugler og deres egg, gnagere, kreps og frosker, foruten slanger og lignende dyr. Ettersom latterfuglen ikke har slike klør eller et slikt bøyd nebb som hauken og andre rovfugler, må den stole på de sterke nakkemusklene sine når den skal drepe og spise sitt bytte.

Latterfuglen står imidlertid selv i fare for å bli drept av rovdyr. Noe som hjelper den til å forsvare seg, er at den har en naturlig kamuflasjefarge. Hvis en hauk eller en annen rovfugl kommer flygende, stivner dessuten latterfuglen til, retter nebbet mot inntrengeren og vrir hele kroppen etter fiendefuglens flukt helt til den forsvinner. Denne forsvarsmetoden kalles «pinnestillingen», ettersom latterfuglen ser ut som en pinne for fuglen der oppe.

Det som først og fremst gjør latterfuglen populær, er imidlertid dens «latter». Men det er naturligvis ikke alle som liker den. Det er nå engang slik at ikke alle liker vekkeklokker. Og hvordan kan de som har fått sin gullfiskdam plyndret eller sine kyllinger eller andunger oppspist av denne fuglen, være noe særlig begeistret for den? Og hvem liker å bli vekt tidlig om morgenen av at denne fjærkledde fyren banker på vinduet med nebbet for å minne om at han vil ha frokost? Han er nemlig nokså frekk.

Til tross for denne mørke siden ved latterfuglens rykte kan den imidlertid lære oss mennesker noe. Selv om latterfuglen selv ikke har noen sans for humor (det er en vidunderlig gave som bare mennesket har fått), kan denne fuglen minne oss om at vi bør bruke denne sansen som vi har fått, og le en gang iblant.