Den største gaven du kan gi ditt barn: deg selv!

DEN lille gutten er glad og opprømt. Han venter utålmodig på at det skal bli lørdag. Hans far har lovt å ta ham med i zoologisk hage! Hele uken har han bare drømt om denne dagen — han har sett for seg selene stryke gjennom vannet, han har kastet peanøtter inn i snabelen til de store elefantene som rager høyt over hodet på ham, og han har grøsset over løvenes brøl når dyrepasseren kom for å fôre dem. Han kan nesten ikke vente!

Tiden snegler seg av sted, men endelig er det lørdag. Så sier faren til ham: «Det har kommet noe i veien. Vi får ikke tid til å gå i zoologisk hage.» Gutten sitter i et rom fullt av kostbare leker, sønderknust og med tårer i øynene og føler seg sviktet.

Årene går. Gutten er nå voksen og gift og har selv en sønn. Han har lovt å ta sønnen med i zoologisk hage, men når dagen kommer, sier han til ham: «Det har kommet noe i veien. Vi får ikke tid til å gå i zoologisk hage.» Idet han går, sier han til seg selv at han må huske å kjøpe en leke til gutten, og så begynner han å tenke på den andre saken som har dukket opp.

Det går flere år. Nå er han gammel, bor alene og er ensom. Men i dag har hans voksne sønn lovt å komme på besøk. Hans øyne stråler av forventning. Så ringer telefonen. Det er sønnen, som sier: «Det har kommet noe i veien. Jeg får ikke tid til å besøke deg.» Langsomt legger den gamle mannen røret på igjen. Lyset har sloknet i øynene. Han tar en avis og holder den opp foran seg, men øynene er fuktige, og han ser ingenting. Tankene hans går tilbake i tiden. Han husker andre ganger for lenge siden og hører ordene fra før: «Det har kommet noe i veien. Vi har ikke tid.»

Foreldre må ha tid til sine barn. Det er ikke nok å gi dem materielle ting. Barn kan nok ha glede av leker, men de går i stykker, eller barna blir trett av dem. Jo mer de får, jo mer vil de ha, og de får etter hvert et materialistisk syn på livet. Det barn virkelig har behov for, er kjærlighet, og den beste måten du kan vise din kjærlighet på, er å gi av deg selv.

I noen land kan en se biler som har en plakat med denne teksten bak på støtfangeren: «Har du gitt barnet ditt en klem i dag?» En psykiater i Florida sier: «Barn som ikke blir omfavnet nok, kan vokse opp og bli tilbakeholdende, reservert eller fjerne. . . . Fysisk kontakt mellom foreldre og barn under barnets oppvekst er så viktig at det har hendt at barn som ikke fikk noen kjærtegn i sitt første leveår, ikke har overlevd.»

På en konferanse ble det fortalt om en avdeling på et sykehus hvor det lå foreldreløse spedbarn. Sengene på avdelingen stod oppstilt i en lang rekke, og spedbarna som lå i dem, ble syke, og noen av dem døde, med unntagelse av det barnet som lå i den siste sengen i rekken. Det barnet som lå i den sengen, greide seg alltid bra. Legen som hadde ansvaret for denne avdelingen, forstod ikke dette. Barnepleierskene tok seg av alle på samme måte. Alle fikk mat, ble badet og holdt varme — det ble ikke gjort noen forskjell på dem. Alle barna hadde imidlertid helseproblemer, og noen av dem døde — med unntagelse av det barnet som lå i den siste sengen. Etter hvert som tiden gikk og nye spedbarn ble brakt inn, var historien alltid den samme.

Etter at legen hadde undersøkt alt han kunne komme på, bestemte han seg til slutt for å holde vakt hele natten uten at noen så ham. Pleierskene kom inn, barna fikk mat til rette tid, og alle ble stelt på samme måte. Ved midnattstid kom rengjøringshjelpen inn. Hun la seg på kne og vasket gulvet fra den ene enden av stuen til den andre. Så reiste hun seg, strakte på seg og gned sin trette rygg. Så gikk hun bort til den siste sengen. Hun bøyde seg over sengen, tok opp barnet og gikk litt omkring på gulvet mens hun snakket til det, strøk det, kjælte med det og vogget det i armene sine. Til slutt la hun det tilbake i sengen og fortsatte med arbeidet sitt.

Legen la ikke noen betydning i dette. Rengjøringshjelpen hadde bare tilfeldigvis stanset ved den sengen. Ikke desto mindre holdt han også vakt neste natt, og det samme inntraff. Også den neste natt, og den neste. Hver natt rettet rengjøringshjelpen seg opp på det samme stedet, og hver natt var det det spedbarnet som lå i den siste sengen, som hun snakket til, strøk, kjælte med og viste kjærlighet. Og barnet trivdes.

Barn som var blitt foreldreløse på grunn av krig, og som ble brakt til De forente stater for å bli adoptert, led av mange forskjellige sykdommer, men det de led mest av, var motløshet. Rapporten angående dette lyder:

«De alvorsfulle barna, som er blitt foreldreløse på grunn av krig, berører, griper fatt i og klamrer seg til [sine ledsagere]. De lider av de ’foreldreløses syndrom’. . . . Selv noen av de større barna ble båret som småbarn ut av bussene som brakte dem hit tirsdag fra Travis Air Force Base. De stirret ut i luften og slynget sine tynne armer og ben rundt ledsagerne. ’Det eksisterer et tydelig og grunnleggende behov som ikke kan tilfredsstilles ved et klapp på hodet eller en ridetur på kneet,’ sa Stalcup [den ansvarlige legen]. ’Det er et faktum at barn trenger kjærlighet for å kunne vokse opp, ikke bare mat og vann.’»

Og hvis de ikke vokser i følelsesmessig henseende, kan de bli reservert, uvennlige og avsporet og til og med voldsomme. Det har hendt at barn har tatt livet av sine egne foreldre. Det at de ikke får gaver i form av leker, vil ikke forårsake dette, men det at de ikke blir vist kjærlighet, kan gjøre det.

Dr. James Dobson skrev ikke bare om behovet for kjærlighet, men også om behovet for noe som er blitt et kontroversielt spørsmål, nemlig tukt. Han sa:

«Det er min faste overbevisning at det sunneste miljø for barn innebærer den rette likevekt i hjemmet mellom to viktige ting: Kjærlighet og en fast hånd. Når dette blir gjennomført på rette måte, vet barnet at det blir elsket uten forbehold, og at foreldrene virkelig verdsetter det som en menneskelig skapning. Men det lærer også at foreldrenes kjærlighet tvinger dem til å undervise og veilede det — og kanskje tukte det når det nekter å adlyde. . . .

De oppfatninger jeg har gitt uttrykk for i denne redegjørelsen, er ikke eksperimentelle eller spekulative, og jeg kan heller ikke påstå at de utelukkende er mine egne. De representerer en form for barneoppdragelse som har eksistert i 2000 år som en del av den jøde-kristne arv. De er ikke basert på dunkle, teoretiske antagelser, men snarere på praktiske virkninger. Som Jack London sa: ’Den beste rettesnor for hva som helst bør være: Virker det?’ Kjærlig, voksent lederskap virker, når det blir anvendt på rette måte!»

Lenge før Jack London kom med denne rettesnor, sa Jesus Kristus: «Visdommen blir rettferdiggjort ved sine gjerninger.» (Matt. 11: 19, NW) Noen psykologer har i vår tid gjort seg til talsmenn for den oppfatning at foreldre bør gi avkall på sin myndighet og la barna få lov til å gjøre som de vil. I avslutningen på sin artikkel sier dr. Dobson angående denne tendensen: «Jeg håper amerikanerne ikke vil gi avkall på sin rike arv av verdier for å følge dem som gjør seg til talsmenn for behavioristisk nonsens, særlig når det gjelder barna våre.»

Hvis du unnlater å gi ditt barn av deg selv, oppfatter det dette som ensbetydende med at det er uønsket. All verdens leker kan ikke erstatte en kjærlig far eller mor, en som foruten å gi gaver og sørge for det materielle også gir av seg selv. Selve familiekretsen er viktig for et barns åndelige utvikling. Dette var noe en forstod i det gamle Israel. Barnet var der uløselig knyttet til familien. Det fikk undervisning hjemme, lærte et yrke ved å arbeide sammen med foreldrene og fikk avkobling innenfor en voksende familie.

I dagens samfunn er det i mange deler av verden en tilbøyelighet til å dekke barnas behov utenfor familien. De blir sendt av sted for å gå på skolen, sendt av sted for å gå på søndagsskole, sendt av sted til en sommerleir, sendt av sted til en kino og sendt av sted for å arbeide. Når så foreldrene skal ut, må barna ofte bli hjemme sammen med en barnevakt. De blir revet bort fra familiekjernen og driver på en måte omkring ute i periferien. De kommer til å føle, selv om det bare er i underbevisstheten, at de ikke virkelig hører til i familien. De føler seg forsømt og uønsket. De føler at ingen er glad i dem, og at de er omgitt av en fiendtlig verden av voksne.

Det er forståelig at slike barn blir bitre og forsøker å la sin skuffelse gå ut over dem som de mener har forsømt å gi dem den kjærlighet de fortjener, eller over samfunnet i sin alminnelighet. De mister respekten for sine foreldre og ofte også for andre voksne. Det oppstår en generasjonskløft som blir større og større. Barna rømmer kanskje hjemmefra og søker inn til storbyene, hvor de blir stilt overfor kriminalitet, narkotikamisbruk, prostitusjon og andre problemer som de er sørgelig dårlig rustet til å hamle opp med.

Nøkkelen til løsningen på problemet ligger i at familiemedlemmene viser hverandre kjærlighet, helt fra barnet blir født. Hvis alle voksne levde etter de prinsipper som blir holdt fram i Bibelen, ville de problemer som oppstår i forbindelse med barn, bli betraktelig redusert.

Ingen barn ville lide under at hjemmet deres ble oppløst på grunn av separasjon og skilsmisse, hvis alle ektepar fulgte den bibelske formaningen i 1. Korinter 7: 10, 11: «Til dem som er gift, har jeg dette påbudet . . . En kvinne skal ikke skille seg fra sin mann. . . . Og en mann skal ikke skille seg fra sin kone.»

Ingen barn ville bli forsømt eller mishandlet av en fordrukken far eller mor hvis foreldrene fulgte den bibelske formaningen i Efeserne 5: 18 og Romerne 13: 13: «Drikk dere ikke fulle på vin; det fører til utskeielser.» «La oss leve sømmelig som ved høylys dag; ikke i festing og fyll, hor og utskeielser, i strid og misunnelse.»

Ingen barn ville bli mishandlet og slått hvis foreldrene fulgte det rådet som blir gitt i Kolosserne 3: 21 og Titus 2: 4: «Dere fedre skal ikke behandle barna slik at de blir forbitret og mister motet.» «[Lær] de unge kvinnene å elske mann og barn.»

Ingen barn ville føle at voksne ikke er interessert i dem, hvis foreldrene fulgte rådet i 5. Mosebok 11: 19: «La barna lære dem [Guds prinsipper] ved at du taler om dem når du sitter hjemme og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp.»

Ingen barn ville heller føle at de var uønsket, eller at ingen var glad i dem, hvis de voksne fulgte Jesu eksempel i Markus 10: 14, 16: «La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke! . . . Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem.»

Og hvor annerledes ville det ikke være i verden hvis alle fulgte den regel som Kristus Jesus framsatte i Matteus 7: 12: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem»!

Jehova Gud har vist at han elsker menneskene. «Så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» — Joh. 3: 16.

Jesus har vist sin kjærlighet ved å gi sitt liv. «Menneskesønnen [er ikke] kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.» — Matt. 20: 28.

Da den oppstandne Jesus Kristus hadde fart opp til himmelen, gav han den kristne menighet «gaver i form av mennesker». — Ef. 4: 8, NW.

Jehova Gud gav sin enbårne Sønn. Jesus gav seg selv. Han gav også mennesker som gaver som skulle tjene hans menighet. Uansett hvor travelt Jesus hadde det, uansett hvor viktig hans oppdrag var, hadde han alltid tid til å beskjeftige seg med barn.a Dere foreldre, etterlign disse eksempler hva det å gi angår. Gi barna av dere selv. Gi av deres kjærlighet. Gi av deres tid. Vær forsiktig med å si: «Jeg har ikke tid.» Hvis dere sår disse ordene, kan det hende at dere kommer til å høste dem. Det er viktig å sørge for å ha tid, ikke bare den ene dagen i året som verden setter til side for å gi gaver, men hver dag.

Husk at den viktigste gaven du kan gi ditt barn, er deg selv!

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 6]

«De alvorsfulle barna, som er blitt foreldreløse på grunn av krig, berører, griper fatt i og klamrer seg til [sine ledsagere].»

[Uthevet tekst på side 7]

«Visdommen blir rettferdiggjort ved sine gjerninger.»

[Uthevet tekst på side 8]

«Dere fedre skal ikke behandle barna slik at de blir forbitret og mister motet.»

[Uthevet tekst på side 8]

«Vær forsiktig med å si: ’Jeg har ikke tid.’»