Det uønskede «båtfolket» i Asia

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Hongkong

FØRST er det bare en mørk prikk i horisonten. Men etter hvert som den kommer nærmere, kan marinepolitiet tydelig se at det er det de hadde regnet med. Enda en gang blir de vitne til en rystende episode, som ligner dem de har sett hundrevis av før. De ser et smalt, 60 fots, værbitt, båtlignende fartøy i en elendig forfatning som nærmer seg Hongkong. Hele 180 uønskede personer er stuet sammen på båten. De har kanskje vært om bord i fra to uker til over en måned med svært knappe vann- og matrasjoner. Nesten uten plass til å sette seg ned har de reist omkring 1000 kilometer over Sør-Kina-havet.

Det ustø fartøyet taues med stor forsiktighet til ankerplassen, hvor passasjerene vil vente på å få komme i land i myndighetenes havn. «Båtfolket» puster lettet ut i den sikre forvissning om at den verste tiden ligger bak dem. Men det de ikke vet, er at de har mange måneder foran seg med venting under langt fra ideelle forhold før de igjen har et sted som de kan kalle sitt hjem.

Hvem er disse ynkelige menneskene, og hva har de opplevd?

Flyktninger

Opp gjennom historien har uroligheter, kriger, nasjonalisme, fordommer og lignende problemer gjort mange til flyktninger. Noen har kanskje flyktet av selviske grunner, men i de fleste tilfelle har flyktningene vært offer for uheldige omstendigheter. Beregninger går ut på at det finnes over 11 millioner flyktninger i verden i dag.

Av de mer enn 300 000 flyktningene i Sørøst-Asia utgjør «båtfolket» majoriteten. Resten er for det meste kampucheanere som har flyktet fra krigssonen i Kampuchea til Thailand. Thailand har ikke hatt kapasitet nok til å ta imot dem på en skikkelig måte, og enkelte har bare byttet ut én slags nødssituasjon med en annen.

Men det som i særlig grad har rettet verdens oppmerksomhet mot flyktningeproblemet, er beretningene om det såkalte «båtfolket». «Båtfolket» er flyktninger fra Vietnam som har satt til havs med kurs for andre asiatiske havner i overfylte, ofte lite sjødyktige fartøyer av varierende form og størrelse. Noen av disse båtene satte kursen sørover og kom i havn i Malaysia, Indonesia, Thailand og til og med Australia. Andre seilte mer eller mindre langs kysten av Sør-Kina. De stoppet kanskje på øya Hainan for å skaffe seg nye vann- og matforsyninger og drog så videre til Macau og Hongkong. Slike reiser er fulle av farer.

I henhold til beregningene var det så mange som 70 prosent av dem som seilte sørover, som mistet livet på sjøen. Av dem som satte kursen mot Hongkong, kan det være at 40—50 prosent fikk en våt grav. Hva har tilskyndt disse menneskene til å ta fatt på en så farefull sjøreise?

Etter at Vietnamkrigen tok slutt, var det mange i sør som flyktet av frykt for represalier fra den nye regjeringen. Andre flyktet av selviske grunner. En antok at denne flukten fra landet ville vare relativt kort tid, og antallet flyktninger avtok faktisk etter hvert. Men den 23. desember 1978 fikk vi en forsmak på det som skulle komme. Båten «Huey Fong» anløp Hongkong. Den hadde nesten 3400 flyktninger om bord, og den tiltrakk seg verdens oppmerksomhet. I de månedene som fulgte, og særlig etter grensekrigen mellom Vietnam og Kina i februar 1979, var det titusenvis av personer av kinesisk herkomst som med fare for sitt liv begav seg ut på en ferd til et annet land.

Med unntak av uvesentlige detaljer var den historie de kinesiske flyktningene fortalte, den samme for alle. De fortalte at det pågikk en kampanje for å drive ut alle av kinesisk herkomst fra Vietnam. Over 200 000 flyktet over grensen til Kina før grensekrigen umuliggjorde flukt den veien. De kinesere som fortsatt befant seg i Vietnam, særlig nord i landet, hvor grensekrigen hadde funnet sted, fikk klar beskjed om å komme seg ut av landet. En mann fortalte: «Til å begynne med fikk vi besøk av politiet en gang i måneden, deretter hver uke og til slutt hver dag inntil vi begynte å gjøre oss i stand til å dra. Vi måtte selge våre eiendeler til lave priser til vietnamesere.» Først ble det betalt utreiseavgift for denne mannens familie, som drog med båt med Hongkong som mål. Mannen klarte å skrape sammen nok til at han kunne betale for sin egen utreise noen uker senere. Siden han kom til Hongkong, har han speidet håpefullt utover sjøen. Familien hans har aldri kommet.

Mange av de kineserne som fortsatt var i den nordlige delen av Vietnam, var arbeidere og hadde derfor ikke store muligheter til å spare. De sa at de betalte et forholdsvis lavt beløp i utreiseavgift og båtutgifter. Det beløp seg til omkring 3000 kroner pr. person. I hvilken grad pengeutpressere og/eller regjeringsrepresentanter var inne i bildet, er fortsatt et emne som diskuteres. Kinesere som ikke kjøpte seg ut av Vietnam, ble sendt til nye «økonomiske soner», som sies å være underutviklede områder hvor det verken er mat eller vann fra før. De får bare noen få redskaper og litt såkorn og får så beskjed om å starte på nytt der.

I sør var mange kinesere relativt velstående. Enten hadde de gullbarrer fra før, eller de kjøpte dem etter Vietnamkrigen. De sa at de betalte fra åtte til 15 unser gull (verdt mange tusen kroner) pr. voksen person for å få plass på en av båtene. Det ser ut til at de som betalte mer, fikk adgang til større fraktskip som foregav at de hadde plukket opp flyktningene på sjøen, men som egentlig var lasteskip med mennesker som last. «Huey Fong», som anløp Hongkong i desember 1978, var et slikt skip.

«Sardinskip»

Da «Huey Fong» ankom, ble det stanset rett utenfor Hongkongs territorialfarvann. Myndighetene holdt fast ved at skipet hadde meldt fra om at det først skulle anløpe Kaohsiung i Taiwan, og mente at skipet derfor burde seile videre til Taiwan. Skipet fikk imidlertid nye forsyninger, syke passasjerer fikk behandling, og noen ble til og med fraktet med helikopter til sykehus. De bortimot 3400 personene ønsket ikke å bli om bord lenger. Heller ikke ønsket de å dra til Taiwan, ettersom myndighetene der allerede hadde sagt at de ikke ville ta imot flyktningene under noen omstendigheter. Kapteinen sa at han følte seg truet av flyktningene og var redd for å flytte skipet. Situasjonen så ut til å være fastlåst.

Kapteinen og flyktningene hevdet at skipet hadde reddet flyktningene fra synkende båter. De bad derfor om tillatelse til å gå i land i Hongkong av humanitære grunner. Etter at diplomater og regjeringsrepresentanter hadde innledet forhandlinger, fikk «Huey Fong» lov til å gå inn i havnen. Etter en tid ble flyktningene plassert i overfylte, provisoriske flyktningeleirer.

Myndighetene begynte så en grundig etterforskning. Det kom fram mange uoverensstemmelser da en sammenlignet de beretningene som ble fortalt, med skipsdagboken. Etter en grundig undersøkelse fant en gull til en verdi av 65 millioner kroner skjult i skipet. I august 1979 ble kapteinen og mannskapet på «Huey Fong» stilt for retten. Det ble lagt fram overveldende beviser for at dette var et spekulasjonsforetagende på jakt etter gull som hadde brutt mange lover og satt liv i fare. Kapteinen og mannskapet ble idømt fengselsstraffer fordi de hadde vært med på det som ble omtalt som en «bedragets reise».

Et annet skip som kom til Hongkong, var «Skyluck». Det ankom den 7. februar 1979 med 2665 flyktninger om bord. Ettersom de sanitære forhold på skipet verken var bedre eller verre enn forholdene i de overfylte flyktningeleirene, fikk flyktningene ikke tillatelse til å gå i land. Mat og andre forsyninger ble sendt daglig til skipet, som lå for anker. Dette fortsatte i over fire måneder inntil den 29. juni, da flyktningens tålmodighet tok slutt. De tok da saken i sin egen hånd. De overtok kontrollen av skipet, kuttet ankerkjettingene og lot skipet drive inntil det grunnstøtte på en av de øyene som hører til Hongkong. På dette tidspunkt anbrakte myndighetene flyktningene i et tidligere fengsel som for anledningen ble gjort om til flyktningeleir.

Det er riktig at forskjellige lasteskip som trafikkerte regulære ruter mellom asiatiske havner, reddet flyktninger fra synkende båter og så fortsatte til sin neste havn. Men dette skapte problemer for rederiene, ettersom flyktningene vanligvis ikke får lov til å gå i land i slike havner, med mindre de har fått løfte om at de skal få bosette seg i skipets hjemland. Et skip kan således bli forsinket i en havn i flere dager og i noen tilfelle i flere uker. Avhengig av hvilken type skip det er, og av hvor stort det er, kan slike forsinkelser koste rederiet anslagsvis fra 25 000 kroner til 100 000 kroner pr. dag i tapte inntekter. En frykter at muligheten for å komme i en slik situasjon kan ha fått enkelte kapteiner til å unngå redningsaksjoner.

Grunn til bekymring

Situasjonen i Hongkong hjelper oss til å forstå noen av grunnene til at flyktningene ikke ble hilst uforbeholdent velkommen på de stedene de flyktet til. De forente nasjoners høykommissariat for flyktninger betalte regningen og organiserte hjelpearbeidet for flyktninger som hadde ankommet fram til slutten av 1978. Men da tusener av flyktninger begynte å strømme på i 1979, begynte Hongkong å betale mesteparten av regningen med litt hjelp fra velferdsorganisasjoner. Alle slags krisetiltak måtte treffes for å gi flyktningene et sted å bo med noenlunde ordentlige og hygieniske forhold.

Men Hongkong har et flateinnhold på bare 1012 kvadratkilometer. Av dette er det bare omkring en fjerdedel som egner seg for bymessig bebyggelse og jordbruk. Ved midten av 1978 bodde det allerede 4,7 millioner mennesker her, og byområdene hadde en folketetthet på nesten 26 000 personer pr. kvadratkilometer. Det sier seg selv at en plutselig strøm av flyktninger skapte grunn til alvorlig bekymring.

Noe som gjorde situasjonen enda mer alvorlig, var at den legale innvandringen fra Kina i de første fem månedene av 1979 gjennomsnittlig lå på nesten 10 000 personer i måneden. Dessuten strømmet titusenvis over grensen illegalt. Til sammen var det hver måned omkring 22 000 immigranter og flyktninger som ankom til kolonien legalt eller illegalt. Politiet, militæret og de sosiale tjenester ble belastet helt til det ytterste. Likevel var situasjonen slik som overskriftene i avisene fortalte: «De fortsetter å komme . . .»

Andre asiatiske land begynte å frykte de langvarige følger en slik strøm av flyktninger kunne få for landets økonomi og for det de kalte den «etniske balanse». Derfor begynte innbyggerne enkelte steder å kaste stein på båter med flyktninger som nærmet seg land. Noen flyktningebåter ble også tauet til havs igjen. Malaysia, som hadde flere enn 70 000 båtflyktninger å ta hånd om, begynte å gå til drastiske skritt, skritt som ble beskrevet som «desperate folks desperate aksjoner». Myndighetene begynte å reparere flyktningenes båter og tauet deretter mange av dem til havs igjen. Representanter for Macau, en liten portugisisk enklave som allerede var overfylt av immigranter fra Kina, sa at metningspunktet var nådd. Når båtene nådde fram til Macau, ville de derfor bli forsynt med mat, vann og medisiner og så bli tauet til havs igjen, mer eller mindre i retning av Hongkong, som ligger omkring 65 kilometer unna.

Myndighetene i Hongkong sa rosverdig nok at de av humanitære grunner ikke ville avvise «båtfolket». Offisielle representanter sa at det å avvise dem ville være det samme som å sende mange av dem i en våt grav. Men det var prekært behov for hjelp fra utlandet. I midten av 1979 brukte myndighetene omkring 250 000 kroner pr. dag på mat, klær og husly til de flyktningene som FN’s høykommissariat for flyktninger ikke tok hånd om i Hongkong.

Internasjonal unnsetning

Asiatiske land ble trukket inn i en hektisk aktivitet på diplomatisk hold i samarbeid med De forente nasjoner og forskjellige regjeringer i den hensikt å skaffe hjelp. De mente at rike land rettet for mye kritikk mot deres flyktningeleirer, og at for få av dem tilbød seg å hjelpe og å være mottagerland for flyktninger. Mange politiske ledere understreket hvor sterkt behovet var for å kalle sammen til en internasjonal flyktningekonferanse.

De forente nasjoners konferanse om flyktningeproblemet i Indokina ble således arrangert den 20. og 21. juli 1979. Representanter fra større land og fra sørøstasiatiske land, Vietnam innbefattet, var til stede. Konferansen førte til at Vietnam gikk med på å bremse på utvandringen, slik at den skulle foregå i ordnede, regulerte former. Dessuten gikk 26 land med på at 300 000 flyktninger fra Sørøst-Asia skulle få bosette seg i disse landene. Ifølge avisen South China Morning Post for 22. juli 1979 tilbød Kina seg å ta imot ytterligere 10 000 flyktninger i tillegg til de 250 000 som de allerede hadde. Dessuten tilbød de seg å bidra med fem millioner kroner til FN’s høykommissariat for flyktninger for å være med på å betale utgiftene til flyktningehjelpen.

Fra den 1. september 1979 overtok FN’s høykommissariat for flyktninger hele ansvaret for flyktningene i Hongkong. Det ble lovt at alle flyktningene i Asia skulle få et sted å bo i løpet av de etterfølgende 18 måneder. Planer er blitt lagt, og løfter er blitt gitt. Bare tiden vil vise hva som kommer til å bli gjort.

Nå ser det ut til at «båtfolket» må være tålmodig. De vil måtte holde ut under disse dårlige tilstandene inntil det blir deres tur til å få et sted å bo. Selv når de har flyttet til et annet land, kan det godt være at de vil bli møtt av språkbarriérer, fordommer, misforståelser og til og med direkte motstand fra innbyggerne på stedet. En prest i Hongkong oppsummerte på en god måte det mange mener om flyktningeproblemet. Han sa at det er «uløselig». Hvorfor sa han det?

Hvis en skulle finne en permanent løsning på flyktningeproblemet, ville en måtte gjøre slutt på all krig. Det ville bety at en måtte rydde griskhet og hat av veien. Likeledes måtte en oppheve nasjonale grenser som står i veien for at jordens ressurser kan bli utnyttet til gagn for hele menneskeheten. Ingen menneskelig regjering eller allianse av menneskelige regjeringer kan håpe på å oppnå dette.

Likevel er det nettopp dette Bibelen viser at menneskenes Skaper, Jehova Gud, vil utrette. Hvordan? Ved å fjerne fra jorden alle dem som fremmer hat og griskhet og hisser til krig. (Sal. 46: 10, 11; 1. Joh. 3: 15; 1. Kor. 6: 9, 10) Gud har truffet tiltak med tanke på en himmelsk regjering, som skal forene «folk og stammer med ulike språk, alle folkeslag». (Dan. 7: 13, 14) Når «båtfolket» får større bevegelsesfrihet utenfor flyktningeleirene, vil de få mulighet til å få dette sikre håp. Denne mulighet står også åpen for deg.

[Uthevet tekst på side 13]

’Av de flyktningene som satte kursen sørover fra Vietnam, mistet 70 prosent livet på havet. Av dem som satte kursen nordover, druknet 40—50 prosent.’

[Uthevet tekst på side 14]

«Det finnes over 11 millioner flyktninger i verden.»

[Uthevet tekst på side 14]

«Enkelte steder [begynte innbyggerne] å kaste stein på båter med flyktninger som nærmet seg land. Noen flyktningebåter ble også tauet til havs igjen.»

[Uthevet tekst på side 15]

’Omkring 22 000 immigranter og flyktninger ankom hver måned til Hongkong legalt eller illegalt.’

[Uthevet tekst på side 16]

’Flyktninger som blir plukket opp på havet, får vanligvis ikke lov til å gå i land hvor som helst, med mindre de har fått løfte om at de skal få lov til å bosette seg i skipets hjemland.’

[Uthevet tekst på side 16]

«Hvis en skulle finne en permanent løsning på flyktningeproblemet, ville en måtte gjøre slutt på all krig. Det ville bety at en måtte rydde griskhet og hat av veien. Likeledes måtte en oppheve nasjonale grenser som står i veien for at jordens ressurser kan bli utnyttet til gagn for hele menneskeheten.»