«El Coquí» — den lille frosken i Puerto Rico

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Puerto Rico

ETTER at mennene hadde arbeidet en lang dag, var de trette, varme og våte av svette. Men de fortsatte å kutte sukkerrør idet de førte sine macheter med rytmiske bevegelser. Samtidig lyttet de etter en bestemt lyd. Til slutt hørte de den — den høye lyden som betydde slutten på nok en dags arbeid. Det var den gjennomtrengende lyden som den lille frosken coguí i Puerto Rico lager. Den begynner kvekkingen med «ko-ki! ko-ki!» Lyden fra coquíen var for mange år siden, før fagforeningenes dager, tegnet på at sukkerrørarbeidernes dag var slutt.

Disse små froskene er gjennomsnittlig 36 millimeter lange. Kroppen er ikke stort større enn en manns tommelfingernegl. Hodet, med de store, utstående øynene, er bredere enn kroppen. Øynene er alltid på vakt overfor ethvert insekt som er uforsiktig nok til å fly så nær at det kan bli en godbit.

Coquíen har ikke svømmeføtter slik som andre frosker, men lange tær som kan minne om fingrer. Huden forandrer seg fra lys til mørk for å passe til omgivelsene. Et annet trekk som er uvanlig hos frosker, er at den utvikler seg fra egg til embryo og så til frosk. Det finnes ikke noe rumpetrollstadium. Hunnen er en kjempe i forhold til hannen. Den legger vanligvis cirka 36 egg på et epifyttblad ved vannoverflaten i den nedre delen av bladet. Eggene danner en eggformet masse som er seks til åtte millimeter i diameter.

Om natten sitter coquíene og nyter sine egne harmoniske lyder. Det er bare hannene som kvekker. Noen ganger begynner de å kvekke melodiøst ganske svakt og går meget hurtig oppover skalaen «co-qui-qui-qui-qui-qui!» Når kvekkingen blir høyere, går den over i de vanlige to tonene «ko-ki! ko-ki!» Innbyggerne i Puerto Rico synes at denne kvekkingen utgjør en høyst behagelig taffelmusikk til kveldsmåltidene.

Én familie gledet seg særlig over den lille frosken når den om kveldene satt og kvekket i bromeliaplanten som hang på verandaen. Den var også til glede for utenlandske gjester. Folk forstyrret ofte dens privatliv ved å bøye ned et blad av planten for å kikke på den lille kroppen med den kraftige stemmen. En gang ble den betraktet da den satt på persiennen i vinduet. Den blåste seg opp til den var dobbelt så stor som normalt, og hele kroppen pulserte i takt med kvekkingen.

En kvinne som bor i en liten by, var faktisk vitne til en stor økning i en coquí-familie. En kveld så hun hunnen høyt oppe på veggen i kjøkkenet. Den mørkere og ganske vortete hunnen er ikke så pen som hannen. Om morgenen så kvinnen etter i det hullet som hannen hadde som bolig, og der ruget den på en mengde egg. Kveldene var stille nå, for når coquí-pappaen konsentrerer seg om sine plikter, kvekker den ikke.

Kvinnen fortsatte å holde øye med eggene, og hun fikk belønning for sin årvåkenhet. Hun la til slutt merke til at eggene ble overskylt med vann. Hannen sprøytet vann over dem gang på gang. Et av eggene så et øyeblikk ut til å snurre rundt. Hinnen gikk i stykker, og ut hoppet en knøttliten coquí, omtrent på størrelse med en vanlig maur, men med lange ben. Den knøttlille skapningen forsvant hurtig. Så begynte andre egg å klekkes ut. Til slutt var hele hullet en eneste røre, med egg som snurret rundt, og knøttsmå coquíer som pilte av gårde for å søke ly.

Med visse mellomrom fortsatte faren å sprøyte vann, tilsynelatende uten å bekymre seg om at avkommet flyktet. Da arbeidet var avsluttet, gikk den. Den kvekket ikke på flere kvelder. Men etter en ukes tid kom den kjente lyden fra den samme vinduskarmen som tidligere. Der satt den og presset fram de to kjærkomne tonene «ko-ki! ko-ki!»