Menneskene — hvorfor de handler slik som de gjør

Skyldes det arv? Miljø? Den frie vilje? eller Vet vi egentlig hva årsaken er?

«DET er slik jeg er! Jeg er født slik,» sier én til forsvar for sin gale handlemåte. Det er sant at arv påvirker et menneskes oppførsel. Bibelen sier angående dette: «Synden kom på grunn av ett menneske, og med den kom døden. Og døden rammet alle mennesker, fordi alle syndet.» — Rom. 5: 12.

«Det er det miljøet jeg lever i, som gjør det,» sier en annen til sitt forsvar. Ja, miljøet er også en faktor. Bibelen sier: «Den som omgås vismenn, blir vis, men dårers venn går det ille.» Og videre: «Ta ikke feil! ’Dårlig selskap ødelegger gode vaner’.» — Ordsp. 13: 20; 1. Kor. 15: 33.

Både nedarvede egenskaper og den innflytelse miljøet øver, er mektige faktorer som er med på å gjøre en person til den han er. Likevel kan en ikke skyve ansvaret for sine handlinger over på arv og miljø. Hvorfor ikke? Fordi vi mennesker er skapninger med en fri vilje. Vi leser derfor: «Så skal altså hver enkelt av oss avlegge regnskap for seg selv.» Mennesket ble ikke skapt som en robot, men med en egen, fri vilje, og det er også ansvarlig for hvordan det bruker den. — Rom. 14: 12.

Mennesket har evnen til å tilegne seg kunnskap og visdom og til å legge kjærlighet for dagen, og det er også utstyrt med rettferdighetssans. Det kan dessuten utføre et arbeid som gir livet mening. Men hos det falne menneske er disse mulighetene ikke fullt utviklet, og det er heller ikke den rette likevekt mellom dem. Følgelig blir dets behov ikke dekket, og det handler på en ufullkommen måte — som en bil hvis behov ikke blir dekket.

Akkurat som en liten stein i skoen eller et lite rusk i øyet blir gjenstand for vår oppmerksomhet, er det det gale folk gjør, som blir lagt merke til, og som skaper de store overskrifter. Vi er kanskje i form for øvrig, og folk gjør kanskje mye godt, men det er det som sjenerer en, og det gale som blir gjort, som blir viet oppmerksomhet. Vi spør derfor med de feil folk gjør, i tankene: Hvorfor handler folk slik som de gjør? Hva er det som driver dem?

Det dreier seg kanskje om mindre ting. Et behov blir kanskje ikke dekket, et ønske blir ikke oppfylt, det går kanskje ikke slik som en har tenkt, og på grunn av dårlig humør biter en kanskje andre av. Andre ganger dreier det seg om noe mer alvorlig. Diskriminering gjør kanskje at en person ikke blir godtatt eller anerkjent, eller at han blir nektet arbeid. Han blir skuffet og sint. Vreden stiger, og han gjør seg skyldig i en voldshandling. Grådighet, et sterkt begjær etter penger eller eiendeler, får mange til å behandle andre på en hensynsløs måte. Mennesker som bare er opptatt av sin egen person og sine egne ønsker, raner og røver, voldtar eller dreper bare for å tilfredsstille sine lyster. Organisasjoner og land med ærgjerrige menn i spissen setter i gang kriger og gjør seg skyldige i alle slags grusomheter, forgifter jorden med farlige kjemikalier og er årsak til at millioner blir rammet av hungersnød og farsotter eller en for tidlig død.

Hvorfor? Menneskene opptrer ikke lenger som skapninger som er dannet i Guds bilde. De lar seg ikke lenger lede av hans egenskaper. Kløften mellom menneskene og dyrene blir mindre, og i enkelte ekstreme tilfelle blir menneskene lik «dyr uten fornuft, som av naturen er bestemt til å fanges og gå til grunne». (2. Pet. 2: 12) Menneskene bruker de guddommelige egenskaper feilaktig. De bruker kunnskapen på en ond måte, for å øke sin egen makt, noe som skaper korrupsjon og ødeleggelse. Visdommen blir til verdslig dårskap. Rettferdigheten blir hard og grusom. Kjærligheten blir rettet innover, mot ens egen person. Egenskaper som skulle kunne utrette mye godt, blir fordreid, slik at menneskene gjør seg skyldige i langt større ondskap enn «dyr uten fornuft».

Menneskene er omgitt av vold — det forekommer på gaten i byene, i bøker, i teaterforestillinger og filmer, ja, kanskje til og med i deres egen stue. Helt fra barnsben blir deres sinn gjennom fjernsynet fôret med mord og andre voldshandlinger. En undersøkelse viser at i en alder av 14 år har et barn i en amerikansk gjennomsnittsfamilie sett 11 000 mord på TV. En komité som arbeider under Kongressen i USA, undersøkte hvordan det forholder seg med vold på skolene, og kom med denne uttalelsen, som er av historisk betydning: «Det ble drept flere barn på skolene, ofte under kamper med andre elever hvor det ble gjort bruk av skytevåpen, mellom 1970 og 1973 enn det ble drept soldater i Vietnamkrigen.»

Utviklingslærens tilhengere forsikrer oss om at alt dette er naturlig. Aggresjon er nedarvet, sier de. Det er noe som er blitt videreført til oss gjennom våre forfedre blant dyrene. Det er ikke riktig, hevder andre vitenskapsmenn. Antropologen Ashley Montagu skriver:

«Det finnes mange samfunn som på ingen måte legger en aggressiv oppførsel for dagen, men som i bemerkelsesverdig utstrekning legger vekt på ikkevold og samarbeid. Som eksempel kan nevnes tasadeiene på Mindanao, todaene i det sørlige India, tahitiene, hadzaene i Tanzania, ifalukene i stillehavsområdet, yamisene i den vestlige delen av Stillehavet, samene, arapeshene og forene på Ny-Guinea. . . .

Når vi antropologer studerer slike ikke-aggressive samfunn nærmere, legger vi merke til at det hovedsakelig er ved den måten de oppdrar barna på, at de skaper samarbeidsvillige, ikkevoldelige personligheter. Barna blir vist stor kjærlighet og omsorg. Helt fra spedbarnsstadiet er de praktisk talt aldri uten fysisk kontakt med en eller annen som enten omfavner dem eller går rundt og bærer på dem.

Både en aggressiv og en ikke-aggressiv opptreden skyldes opplæring. Ethvert samfunn skaffer til veie et mønster som viser hvilke former for opptreden det foretrekker — et mønster som stadig påvirker individets opptreden. I Amerika blir barna stilt overfor de mest aggressive former for mønster, og så lurer vi på hvorfor det blir begått så mange voldshandlinger der.»

Dr. John Lind oppfordrer foreldre til å begynne å vogge barna og synge voggesanger for dem igjen, ettersom dette «framskynder hjernens utvikling». Tidsskriftet Psychology Today for desember 1979 sa at «i de perioder som er av betydning for hjernens vekst, resulterer berøvelse av visse former for følelsesmessig kontakt — for eksempel det at moren ikke berører eller vogger barnet — i en ufullstendig utvikling av eller skader på de nervesystemer som kontrollerer de kjærlige følelser». «Ettersom de samme systemer påvirker de hjernesentrer som er knyttet til voldelige tendenser,» fortsatte artikkelen, «kan barn som er blitt forsømt, som voksne få problemer med å holde voldelige tendenser under kontroll.»

Dr. Richard Restak påpeker følgende i sin bok The Brain: the Last Frontier (1979): Undersøkelser har «frembrakt tydelige beviser for at det sensoriske felt er det område i hjernen som i første rekke har med følelsene å gjøre», og det at dette området enten blir ødelagt eller stimulert, har innvirkning på en persons atferd. Stimulering ved hjelp av elektrisitet kan fremkalle enten glede eller vrede. «Den ikke fullt utviklede hjerne er avhengig av følelsesmessig stimulering hvis den skal vokse normalt,» og «når et barn blir vogget eller omfavnet, går det impulser til lillehjernen som stimulerer dens utvikling». Dette er viktig, for lillehjernen kontrollerer alle bevegelser, og hvis den blir berøvet disse behagelige impulsene, går dette ut over synapsene eller forbindelsene mellom nervecellene, og hjernen utvikles ikke normalt. Dette kan resultere i en impulsiv, ukontrollert, voldsom personlighet.

De foregående to avsnittene viser at det ikke bare er arv og miljø og det mønster for opptreden som samfunnet setter, som påvirker vår handlemåte, men at også den behandling vi får som hjelpeløse spedbarn, påvirker hjernens utvikling, vår følelsesmessige tilstand og de handlinger som blir en følge av disse faktorer.

Men det er enda en faktor som gjør seg gjeldende — en faktor som mange ikke gjør regning med ganske enkelt fordi de ikke engang vil innrømme at den eksisterer. Tidsskriftet The Wall Street Journal gjør imidlertid det. I en lederartikkel i nummeret for 28. oktober 1977 med tittelen «Terroristimpulsen» tar det opp årsaken til voldshandlingene og tendensen til å la sin vrede få fritt avløp. Samfunnet må ta ansvaret for denne tendensen, men utgiverne av bladet kommer inn på hva årsaken kan være til de «dype og irrasjonelle impulser» i mennesket som «det onde appellerer til». I den siste setningen i artikkelen sies det: «Du er mindre nær sannheten om du legger skylden på samfunnet, enn om du legger skylden på Satan.»

Bibelen omtaler Satan som «denne verdens gud», identifiserer «ondskapens åndehær i himmelrommet» som menneskenes virkelige fiende og erklærer ve over jorden og begrunner det på denne måten: «For djevelen er kommet ned til dere, og hans vrede er stor, fordi han vet at han bare har en kort tid igjen.» (2. Kor. 4: 4; Ef. 6: 12; Åp. 12: 12) Satan var årsak til det problem som oppstod i Eden, for det var han som fristet Eva, slik at hun sluttet å handle som en som var skapt i Guds bilde. Han er fremdeles en mektig kraft og påvirker menneskene til å følge en tankeløs, ufornuftig handlemåte og ty til voldshandlinger.

Det er således mange faktorer som forklarer hvorfor menneskene handler slik som de gjør. Arv, miljø, den frie vilje, behov som ikke blir dekket — alt dette påvirker deres handlemåte. Hjernens utvikling i den tidlige barndom spiller en viktig rolle. Det er imidlertid fortsatt mye menneskene ikke vet om hjernen. Den er ofte blitt omtalt som det mest forunderlige i vårt forunderlige univers. I tillegg til det som er nevnt ovenfor, kommer Satans innflytelse.

Vet vi så virkelig hvorfor menneskene handler slik som de gjør? Vi vet en del om det. Men det er mye vi ikke vet. Vi vet imidlertid hva som er den viktigste grunnen til det, og det er at ingen av oss på en fullkommen måte gjenspeiler Guds bilde.

[Bilde på side 10]

Barnas sinn blir på et tidlig tidspunkt påvirket av mord og andre voldshandlinger som de ser på TV

[Bilde på side 10]

Omfavnelser og voggeviser bidrar til at barnets hjerne vokser