Vatikanet stadfester læren om et brennende helvete

AV «VÅKN OPP!S» KORRESPONDENT I FRANKRIKE

«BESTEMT påminnelse fra Vatikanet.» «Tilbake til helvete.» «Har helvete fusket?» «Kirkens lære om livet etter døden må vernes — kristne bekymret.»

Dette er bare noen få av de overskrifter som en kunne lese i aviser og blad i forbindelse med det brevet om helvete som Kongregasjonen for troens lære sendte ut fra Vatikanet i fjor. Det ble behørig godkjent av pave Johannes Paul II.

Dette offisielle brevet minnet alle katolske prelater og teologer om «behovet for fullkommen troskap mot troens grunnleggende sannheter». Blant disse læresetningene var læren om at «sjelen» lever videre etter døden, «de rettferdiges salighet» og «de fortaptes straff», i «helvete» i all evighet.

Dagsavisen Le Monde i Paris kommenterte dette dokumentet, fra Vatikanet, som er godkjent av paven. Avisen skrev: «Den romerske kongregasjon kommer med en påminnelse om at en slik straff i helvete er virkelig, og om at den varer ’evig’. Dette dogmet er utvilsomt det dogmet som skaper de fleste problemer for det moderne sinn. . . . Av alle dogmer er dette det mest nedslående og usannsynlige. Den romerske kongregasjon, som har erstattet Sanctum Officium, har brutalt minnet oss om det uten noen kommentarer og uten å gjøre seg den minste anstrengelse for å forklare det.»

«Kaldt helvete» i de senere år

Denne brutale påminnelsen om at ’helvete er virkelig’, var årsak til stor overraskelse og bekymring for oppriktige katolikker. Hvorfor? Fordi i en del år nå har det katolske presteskap ikke snakket særlig høyt om helvete. Det franske ukentlige nyhetsmagasinet L’Express understreket dette da det skrev:

«Helvete har kommet tilbake i nyhetene igjen, etter at det mer eller mindre med hensikt er blitt glemt i mange år. . . . Det er så å si nytt stoff. Det har gått 30 år siden helvete ble forkynt i kirkene. Det samme er tilfelle med himmelen og skjærsilden. Den nye generasjon av katolikker har lært lite eller ingenting om det evige liv.»

Presteskapet i den katolske kirke har vendt kappen etter vinden. Vitenskapens og teknologiens fremskritt, slutten på den gamle tids kolonialisme, den økende vekt som blir lagt på menneskerettigheter og utdannelse for den alminnelige befolkning — alt dette gjorde at det ble hensiktsmessig for prestene å forkynne mer om livet her og nå enn om livet etter døden, særlig helvete.

Det ble moderne blant prestene og de velutdannede katolikker i slike katolske land som Frankrike å betone læren om helvete mindre, å «avkjøle» helvete. De bortforklarte det hele ved å si at det er ingen som fortsatt tror at Gud piner mennesker for evig i bokstavelig ild. I stedet ble det sagt at de som går fortapt, fører evige lidelser over seg selv ved at de for alltid berøver seg selv muligheten til å være nær Gud.

Denne oppfatning av et «kaldt» helvete kommer også til uttrykk i katolske oppslagsverk som er utgitt i de senere år. Oppslagsverket A Catholic Dictionary sier for eksempel:

«Teologer inndeler de fortaptes straff i tap og følelse. Den førstnevnte av disse formene for straff antydes i vår Herres ord ’gå fra meg, dere som er forbannet’ og består i at de blir berøvet muligheten til å se Gud. . . . Det er de fortaptes viten om denne lykksalighet, som de har forspilt, som forårsaker deres største lidelser.»

Pave Paul VI hadde imidlertid allerede i 1968 begynt å varme opp dette «kjølige» helvete. I sin personlige trosbekjennelse, som han offentliggjorde i 1968, hevdet han at syndere som fortsetter å forkaste Guds kjærlighet, «skal gå bort i den uslokkelige ild». Og nå påminner dette brevet av nyere dato, som er godkjent av pave Johannes Paul II, katolikker om at helvete fortsatt er et sted som en i høy grad må frykte.

Middelaldersk skremmemiddel eller dogme som fortsatt er gyldig?

«La alt håp fare, dere som trer inn her.» Denne innskriften stod over helvetes porter i Dantes Inferno (helvete). Dette diktverket fra det 14. århundre beskriver helvete som en dyp sjakt som i ni kretser går ned mot jordens sentrum, hvor Satan bor. Hver krets representerer en høyere grad av lidelse og straff.

Denne italienske dikteren, som levde i middelalderen, laget et fantasibilde i ord av det katolske dogmet som var aktuelt den gang, og som hadde vært det helt siden romerkirkens tidligste tider. Kunstnere opp gjennom århundrene har også laget fremstillinger av de fryktelige lidelsene i helvete. Dommedagsmalerier kan en se i mange katolske kirker og i museer over hele verden. Det mest berømte er sannsynligvis Michelangelos kjempemessige freske i Det sixtinske kapell i Vatikanet. Det sies at denne fresken skremte vettet av Paul III, en av de pavene som hadde gitt Michelangelo i oppdrag å lage maleriet.

Skremmende er også de mange romanske og gotiske katedralportaler som er utsmykket med skulpturer. De millioner av turister som besøker Paris, grøsser for eksempel når de stirrer på de fryktinngytende dommedagsscenene som er hogd ut i stein over midtportalen på Notre Dame-katedralen. Det er hevet over tvil at disse forskjellige kunstverkene fremstiller uutholdelig fysisk pine bokstavelig talt.

Til dette vil den moderne, velutdannede katolikk si: «Jo, det er riktig, men disse kunstneriske fremstillingene viser bare at helvetesdogmet ble brukt i middelalderen for å skremme ’enkle sjeler’ til å tjene Gud. I vår tid vet opplyste katolikker at disse dommedagsscenene symboliserer den åndelige pine de fortapte som er borte fra Gud, lider.»

Men denne forklaringen setter den katolske kirke i et dilemma. Hvis alle disse kunstverkene som skildrer helvete, fremstiller det på en gal måte, hvorfor ble da det mest berømte av dem, som befinner seg midt i Vatikanet, bestilt av to paver (Clemens VII og Paul III)? Hvis de på den annen side gir et sant bilde av det offisielle kirkelige dogmet, hvorfor har da katolske prester fått lov til å snakke så lite om en så viktig læresetning i så lang tid? Oppriktige katolikker lurer på dette.

Er ’åndelig pine’ noe bedre?

Noe annet mange oppriktige katolikker lurer på, er om den «kjølige» versjonen av helveteslæren, som begrenser lidelsene til åndelige kvaler som skyldes at en for alltid må være borte fra Gud, er i harmoni med Guds kjærlighet. Den franske religiøse skribenten Henri Fesquet skrev i Le Monde: «Er den Gud som de kristne tilber, en torturist? . . . Er Gud sadistisk? Er han mer opptatt av tilfredsstillelsen over å bli adlydt enn av sine egensindige skapningers lidelser?»

Bladet L’Express kom med denne interessante kommentaren: «Ingen flere heksegryter. Men helvete fortsetter. Det hevdes at det er ’en tilstand som mennesket bringer seg selv i ved å forkaste Gud’. Helvete er isolasjon. . . . Selv i jordiske fengsler betraktes sensorisk deprivasjon som den verste form for tortur.» «Det helvete som moderne teologer beskriver, er like grusomt som det helvete kunstnere i middelalderen skildret.»

I henhold til A Catholic Dictionary skal den katolske «Sankt» Augustin ha sagt at tapets pine er «så stor en straff at ingen pine som vi kjenner, kan sammenlignes med den».

Vi kan derfor spørre: Er det noen forbedring i forhold til læren om det klassiske «ild og svovel»-helvete å si at syndere som ikke angrer, vil bli straffet for evig ved en uopphørlig, åndelig pine? Mange oppriktige katolikker er snare til å innrømme at moralsk sett er åndelig tortur like satanisk som fysisk tortur. Begge former for straff er uforenelig med Bibelens beskrivelse av en rettferdig og kjærlig Gud.

Den artikkelen i L’Express som vi siterte fra ovenfor, stilte spørsmålet: «’Hvordan kan en Gud som er god, la sine skapninger lide evig?’ Det er et grunnleggende problem. Teologer svarer at paradoksalt nok er helvete den ytterste konsekvens av at Gud elsker menneskenes frihet.» Lyder det logisk?

Hva sier Bibelen?

Det er interessant å legge merke til noe annet som Henri Fesquet sa i sin artikkel «Har helvete fusket?», som stod i Le Monde etter at Vatikanet stadfestet helvetesdogmet på nytt. Han sa: «Skal en tro at helvete finnes, og at det ikke er tomt, må en overvinne mange hindringer. Den første er helt opplagt hvorvidt menneskene lever videre etter døden.» Ja, hvis det ikke finnes noen immateriell sjel som lever videre etter døden, faller grunnlaget for slike læresetninger som læren om limbus, skjærsilden og helvete bort på grunn av mangel på sjeler som kan oppholde seg på disse stedene.

Hva sier Bibelen? La noen lærde katolikker besvare dette spørsmålet:

«Et skille mellom legemet og sjelen er ingen steder klart uttrykt i Bibelen.» — Dictionnaire de la Bible, redigert av F. Vigouroux.

«Begrepet ’sjel’ i betydningen en rent åndelig, immateriell virkelighet, atskilt fra ’legemet’, . . . finnes ikke i Bibelen.» — Georges Auzou, professor i De hellige skrifter ved seminaret i Rouen i Frankrike.

Bibelen sier klart og tydelig: «Den sjel som synder, den skal dø.» (Esek. 18: 4, 20, GN) Dette viser ikke bare at menneskesjelen ikke har iboende udødelighet, men det viser også at straffen for synder som stadig gjentas, ikke er pine (enten fysisk eller åndelig), men døden. Bibelen sier videre: «Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er det evige liv.» (Rom. 6: 23, Erik Gunnes’ overs.) Evig liv eller evig død — det er dette Gud lar sine skapninger få velge mellom. — Joh. 3: 16, 36; 5. Mos. 30: 19, 20.

De hebraiske og greske ordene som feilaktig er oversatt med «helvete» i noen bibeloversettelser, betyr enten menneskehetens felles grav (hebraisk: sheol; gresk: hádes), som det vil finne sted en oppstandelse fra, eller evig tilintetgjørelse (gresk: ge’enna).a Enhver som er ærlig, og som leser Bibelen nøye, vil bli overbevist om at den «evige ild» som er gjort i stand for Djevelen, for hans engler og for onde mennesker (Matt. 25: 41, 46), er et symbol på tilintetgjørelse, «den annen død», som det ikke vil bli noen oppstandelse fra. — Åp. 20: 9, 10; 21: 8.

«Gud er kjærlighet.» (1. Joh. 4: 8) Dogmet om evig pine i helvete gir et fullstendig feilaktig bilde av den rettferdige og kjærlige Gud som sanne kristne tilber. De som tilber den sanne Gud, blir drevet av kjærlighet, ikke av en sykelig frykt. (1. Joh. 4: 16—19) Når Vatikanet stadfester den ubibelske læren om et brennende helvete, bringer det virkelig vanære over Gud.

[Fotnote]

[Bilde på side 26]

Detalj fra Michelangelos dommedagsfreske i Det sixtinske kapell

[Bilde på side 27]

Skulptur som fremstiller dommedag. Katedralen i Reims i Frankrike