Behovet for en mening

Hvem trenger å finne en mening med livet? Ikke meitemarken eller ørnen, ikke ekornet eller hvalen. Det er mennesket alene blant jordens skapninger som stiller spørsmålet: Hva er meningen med livet? Hver eneste generasjon har lurt på dette spørsmålet. Hvis trangen til å finne meningen med livet ikke var medfødt hos mennesket, ville dette spørsmålet ikke ha opptatt det i alle århundrer

JORDEN virker stor for oss mennesker, men den er en liten planet som kretser rundt en middels stor stjerne som vi kaller solen. Vår sols diameter på 1,4 million kilometer høres imponerende ut inntil vi får vite at enkelte røde superstjerner har en diameter på 32 milliarder kilometer. Det tar lyset, som beveger seg med en hastighet på 300 000 kilometer i sekundet, åtte minutter å nå jorden, men det trenger 100 000 år for å krysse Melkeveien, som inneholder omkring 100 milliarder stjerner.

Enkelte astronomer antar at det finnes like mange galakser i verdensrommet som det finnes stjerner i Melkeveien. Radioteleskoper har registrert lys som skriver seg fra en kilde hele ti milliarder lysåra borte. Men ikke engang disse svimlende tallene kan gi oss et begrep om universets størrelse.

Verdensrommets ukjente utstrekning er ikke noe som opptar haren eller kakerlakken eller sjimpansen eller noe annet dyr. Men mennesket blir fylt av ærefrykt ved tanken på hvor kolossalt stort universet er. Kong David i Israel, som levde for lenge siden, kunne bare se mellom 2000 og 3000 stjerner på himmelen, men bare denne ørlille delen av universet fikk ham til å si til Jehova Gud: «Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske siden du kommer det i hu, et menneskebarn siden du tar deg av det?» — Sal. 8: 4, 5.

David følte seg som en dverg sammenlignet med noen få tusen stjerner. I betraktning av at vi vet at det finnes utallige millioner galakser, burde vi føle oss mikroskopisk små. Hvis jorden bare er som et støvfnugg i universet, av hvilken betydning er da de som bor på dette lille støvfnugget?

Det er ikke bare vår egen litenhet i et veldig univers, men også vår korte levetid i forhold til de tidsaldrer som har gått, som gjør det vanskelig for oss å tro at vårt liv har noen mening. Akkurat som dyrene ikke har noe begrep om universets utstrekning, har de heller ikke noe begrep om tiden, men Gud ’har lagt evigheten i menneskenes hjerter’; «han har gitt menneskene et begrep om fortid og framtid». (Fork. 3: 11, The New English Bible) Selv om vi mennesker vet at tiden er evig, er vi blitt gjort kjent med at vårt eget liv er svært kort.

Salmisten sier: «Menneskets dager er som gresset, mennesket er som blomsten på marken. Når vinden farer forbi, er den borte, stedet den stod på, vet ikke mer av den.» «Mennesket er som et vindpust, dets dager som en flyktende skygge.» Den kristne bibelskribenten Jakob istemmer: «Dere er jo bare en røk, som er synlig en kort stund og så blir borte.» — Sal. 103: 15, 16; 144: 4; Jak. 4: 14.

Hvis vårt liv er så kort og vi siden blir glemt, hvordan kan det da ha noen mening? Ønsket om å finne en mening med livet og utsikter til å fortsette å leve er likevel så sterkt at læresetningene om en udødelig sjel og om reinkarnasjon er noe menneskene med iver har antatt. Mange føler et behov for å etterlate seg noe av seg selv som gjør at de kan bli husket, for eksempel en bok, et maleri, et musikkstykke, en gave, et fond, ja, et eller annet som utgjør et påtagelig bevis for at de en gang har levd. Det ser ut til å hjelpe dem til å få en følelse av at deres liv tross alt har hatt en viss mening. Men selv de som på den måten har skapt seg et navn, blir etter hvert glemt, fordi de kommer i skyggen av framstående personer som lever nå. Når det gjelder slike forsøk på å forandre denne kjensgjerning, er det virkelig sant som det sies: «Se, alt er tomhet og jag etter vind.» — Fork. 1: 14.

Til tross for at mennesket er så lite i forhold til universet, og til tross for at det i så kort tid befinner seg på tidens strøm, har det imidlertid et behov for å føle at livet har en mening. Dette skyldes den måten det er skapt på. Det er et medfødt behov. Viktor Frankl, den psykiateren som utviklet logoterapien, som han definerer som meningsterapi, sier: «Menneskets søken etter mening er en primær kraft i dets liv.»

Hvordan kan behovet for å finne en mening med livet bli dekket? Den etterfølgende artikkelen kommer inn på noen av de krav som må oppfylles.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 5]

Hvis jorden bare er som et støvfnugg i universet, av hvilken betydning er da de som bor på dette lille støvfnugget?

[Uthevet tekst på side 5]

«Menneskets søken etter mening er en primær kraft i dets liv.»