Det som kan gi livet den dypeste mening
«DET eneste tilstrekkelige grunnlag for moral er det som er basert på den dypeste mening med livet.» Dette hevder Rollo May, en fremtredende psykiater. Han spør hvor dette grunnlag og den dypeste mening med livet er å finne, og besvarer selv spørsmålet: «Grunnlaget er Guds natur. Guds prinsipper er de prinsipper som ligger til grunn for livet fra skapelsens begynnelse til slutten.»
«Mennesket står i et forhold til Gud,» fortsetter May. «Dette er så fundamentalt hos mennesket at det blir satt i forbindelse med dets skapelse, da det ble ’skapt i Guds bilde’.» Han påpeker også at menneskets ego og egenrådighet får det til å vike av fra det guddommelige bilde, noe som skaper indre konflikter, mentalt press og skyldfølelse. Dette minner oss om apostelen Paulus’ dilemma, som han gav uttrykk for på denne måten: «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, og det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. Jeg ulykkelige menneske!» (Rom. 7: 19, 24) Det som kommer fram her, er imidlertid at den dypeste mening med livet er å finne i et forhold til Jehova Gud.
Mennesket føler seg uendelig lite, ikke bare på grunn av verdensrommet og sin egen korte levetid, som vi tidligere har vært inne på, men også på grunn av alle de millioner av mennesker som finnes over hele jorden. «Jo større mengde, desto ’uverdigere’ er den enkelte,» sier C. G. Jung, en annen kjent psykiater. Han får «en overveldende følelse av egen litenhet og avmakt», og resultatet blir at han «ikke lenger ser meningen med sitt liv».
Men menneskemassene, som gjør et så overveldende inntrykk på enkeltindividet, er som ingenting sammenlignet med Gud. For ham er «folkene . . . som en dråpe i et spann, som støvgrann på vektskål . . . For Herren er alle folk som ingen ting». (Jes. 40: 15, 17) Dette ble skrevet over 2000 år før den moderne psykologi og dens sentrale skikkelse, Sigmund Freud, som ble født i 1856, så dagens lys.
For at vårt liv virkelig skal ha noen mening, må det være knyttet til Jehova Gud, universets Skaper. Mange i vår tid tviler imidlertid til og med på at det finnes en Gud, og de finner det derfor vanskelig å bringe seg selv i relasjon til en høyere makt. Det finnes ikke desto mindre uendelig mange beviser for Guds eksistens. Mange betrakter himmelen og jorden og er enige med apostelen Paulus, som sa: «Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har menneskene helt fra skapelsen av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger.» De kan også si med salmisten: «Himmelen forkynner Guds herlighet, hvelvingen forteller om hans henders verk.» — Rom. 1: 20; Sal. 19: 2.
Vitenskapsmennene er nå av den oppfatning at universet har hatt en begynnelse. Det første verset i Bibelen sier også det: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.» (1. Mos. 1: 1) Robert Jastrow skrev i sin bok God and the Astronomers:
«Vi ser nå de astronomiske vitnesbyrd som leder til et bibelsk syn på verdens opprinnelse. Detaljene varierer, men de vesentlige elementene i de astronomiske kjensgjerninger og den bibelske beretning i 1. Mosebok er de samme: Den rekke av begivenheter som ledet til mennesket, begynte plutselig og på et bestemt tidspunkt, i en oppblussing av lys og energi. Enkelte vitenskapsmenn liker ikke tanken på at verden oppstod på denne måten. . . . Men de siste kjensgjerninger gjør det praktisk talt sikkert at det virkelig fant sted et big bang for mange millioner år siden.»
I en matematisk avhandling om relativitet trakk den britiske teoretikeren Edward Milne denne konklusjonen: «Med hensyn til førsteårsaken til universet i forbindelse med ekspansjonen [The Big Bang] må leseren selv føye til den, men vårt bilde er ufullstendig uten Ham.»
I den amerikanske legeforenings tidsskrift, Journal of the American Medical Association, for 22. august 1977, side 899, stod det: «I dag vil i hvert fall 80 prosent av de vitenskapsmenn som er opptatt med biologi, sannsynligvis innrømme at biologien og livet blir regulert av en eller annen høyere makt.
Den enestående orden og lovmessighet som preger de forskjellige livsytringer og de grunnleggende prosesser i cellene og molekylene, er noe som i høy grad styrker troen på at det finnes en høyere makt.»
Denne store Førsteårsak, som har navnet Jehova, hadde en hensikt eller et mål da han skapte jorden: «Han . . . dannet jorden og gjorde den, han . . . grunnfestet den, han . . . skapte den [ikke] til å være øde, men dannet den til bolig for folk.» Da Adam ble satt i hagen, var det også en hensikt med det. Han skulle «dyrke og passe hagen». Til både Adam og Eva sa Gud: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen og alle dyr som det kryr av på jorden!» (Jes. 45: 18, EN; 1. Mos. 2: 15; 1: 28) «Jehova har gjort alt i samsvar med sin hensikt.» (Ordsp. 16: 4, NW) Dette er hans hensikt med menneskene, og hans hensikter slår aldri feil. — Jes. 46: 11.
Menneskene setter seg i dag mål som de arbeider henimot, og som får dem til å føle at deres liv er meningsfylt. Men har de mål de setter seg, varig verdi? Har deres liv en mening som vil bestå i tiden og i verdensrommet? Det som kan gi deres liv den dypeste mening, er villig å utføre det arbeid Jehova Gud har gitt menneskene — å ta seg av jorden, forskjønne den, på en kjærlig måte føre tilsyn med dyrene og lovprise Jehova mens de gleder seg over livet under Kristi Jesu rikes styre. Da vil de ikke lenger føle seg sønderknust på grunn av sin egen litenhet i forhold til universet, og deres tid vil ikke være begrenset. Alle vil være i harmoni med og fremme Guds hensikter med jorden. Hver enkelts liv vil ha mening, både for ham selv og for Gud. Og hvis du ønsker at ditt liv skal få den dypeste mening, en mening som ikke er begrenset av tiden, bør du sette deg som mål å oppnå evig liv på en paradisisk jord under Kristi rikes styre.
Det er en annen side ved et liv som er innviet til Gud, som gir det mening av universell betydning. Husker du de ordene som Job, en mann som levde for lenge siden, uttalte, og som ble sitert i den første artikkelen i denne serien? Husker du hvordan Job bittert klaget over hvor kort menneskets levetid er, og over hvor fylt den er av uro? Jobs dager ble virkelig fylt av uro på grunn av et stridsspørsmål som ble reist for flere tusen år siden av Satan Djevelen. Satan påstod at Jehova ikke kunne ha mennesker på jorden som ville bevare sin ulastelighet overfor ham under prøver.
Jehova hadde uten tvil dette stridsspørsmålet, som var blitt reist tidligere, i tankene da han ved en anledning spurte Satan: «La du merke til min tjener Job? Det fins ikke hans make på jorden. Han er en hederlig og rettskaffen mann, som frykter Gud og holder seg borte fra det som er ondt.» Satans svar var: ’Du har hegnet om ham på alle måter! Ta fra ham det han eier, så vil han forbanne deg midt i ansiktet!’ Satan fikk lov til å gjøre det, og senere fikk han til og med lov til å påføre Job en smertefull sykdom og pine og plage ham. Stridsspørsmålet mellom Gud og Satan var et universelt stridsspørsmål, for det ble drøftet foran englene i Jehova Guds himmelske rettssal. — Job 1: 6 til 2: 8.
Satan fikk lov til å gjøre alt han kunne for å få Job til å bryte sin ulastelighet overfor Gud, men hans forsøk mislyktes. Job utbrøt: «Så lenge jeg lever, skal jeg ikke oppgi min hederlige ferd [ulastelighet, NW].» Senere sa han: «[Gud] skal . . . skjønne at jeg er hel i min ferd.» Job beviste at Satan er en løgner, og at hans påstand var falsk. Og med disse ordene er det som om han gir uttrykk for et håp med hensyn til hele menneskeheten: «Jeg vet at min gjenløser lever; og som den siste skal han stå fram på jorden. Når det ikke er noe igjen av min hud, og mitt kjøtt er tæret bort, da skal jeg skue Gud.» — Job 27: 5; 31: 6; 19: 25—27.
Selv om mange har sviktet, har enkelte i århundrenes løp bevart sin ulastelighet overfor Gud og bevist at Satans påstand var falsk, og de har på den måten bidratt til at Jehovas navn er blitt opphøyd. Det er virkelig ikke noe som vil kunne gi livet større mening enn å vise både engler og mennesker at Satan løy da han sa at han kunne vende alle mennesker bort fra Gud, og derved støtte Skaperens sak.
Gjennom hele Forkynneren i Bibelen omtaler Salomo gjentatte ganger dette livet og dets verdslige gjerninger som tomhet. Ja, han taler om «de tomme dagene de lever som en skygge». (Fork. 6: 12) Ikke desto mindre oppfordret han unge mennesker til å huske sin Skaper og avsluttet med disse ordene: «Til sist kan det hele samles i dette: Frykt Gud, og hold hans bud! Det bør alle mennesker gjøre. For Gud skal dømme hver gjerning, holde dom over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt.» — Fork. 12: 13, 14.
Et liv i ulastelighet overfor Jehova Gud er ikke tomt, nytteløst eller meningsløst. Jehova, universets Skaper, er den som kan gi vårt liv den dypeste mening, og når vi har innviet vårt liv til ham og bevarer vår hengivenhet overfor ham, vil vi kunne oppnå evig liv, et liv som alltid har en mening.
[Uthevet tekst på side 11]
Jehova, universets Skaper, er den som kan gi vårt liv den dypeste mening, og når vi har innviet vårt liv til ham og bevarer vår hengivenhet overfor ham, vil vi kunne oppnå evig liv, et liv som alltid har en mening
[Ramme på side 10]
OGSÅ FREMTREDENDE PSYKIATERE HAR FØLT SEG FORPLIKTET TIL Å UNDERSTREKE BEHOVET FOR Å TRO PÅ GUD
C. G. Jung:
Den «tanke at det finnes et allmektig, guddommelig vesen, blir godtatt overalt, om ikke bevisst, så ubevisst. . . . Jeg anser det derfor for å være forstandigere bevisst å godta tanken om en Gud; hvis en ikke gjør det, er det noe annet som blir en gud, som regel noe som er svært upassende og dumt».
«Det individ som ikke er forankret i Gud, formår ikke på grunnlag av sin personlige vurdering å yte noen motstand mot verdens fysiske og moralske makt.»
«Religionen, som en ’omhyggelig iakttagelse av og hensyntagen til’ visse usynlige og ukontrollerbare faktorer, er en instinktiv holdning som er eiendommelig for mennesket, og hvis manifestasjoner lar seg følge gjennom hele åndshistorien.»
Angående sine pasienter som er over 35 år: «Det har ikke vært én som til syvende og sist ikke har hatt problemer med å finne et religiøst livssyn.»
Rollo May:
Om troen på Gud og hans barmhjertighet: «Da vil en person ha fått en følelse av sin egen litenhet og ubetydelighet i forhold til universets storhet og Guds hensikter med det. . . . Han vil kjenne at det finnes hensikter som har langt større dimensjoner enn det som har med hans lille verden å gjøre, og han vil bestrebe seg på å bringe seg selv i harmoni med dem. Han vil uten sentimentalitet bli klar over sin avhengighet av Gud.»
Om ateisme: «Sann religion, en fundamental overbevisning om meningen med livet, er noe et menneske ikke kan være uten hvis det skal kunne bevare en sunn personlighet. . . . Hva skjer med den mentale helse når denne mening, som religionen gir, ikke er til stede? Hvilken virkning har med andre ord ateismen på personligheten? . . . Jeg er blitt slått av den kjensgjerning at praktisk talt enhver rendyrket ateist som jeg har hatt å gjøre med, har vist umiskjennelige tegn på nevrotiske tendenser.»
[Bilde på sidene 8 og 9]
Vi virker kanskje mikroskopiske i forhold til det veldige univers, og vårt liv er kanskje bare som et flyktig øyeblikk på tidens endeløse strøm, men vi står i en særstilling på jorden, og vårt liv er involvert i det mest betydningsfulle stridsspørsmål i hele universet