De bor nord for polarsirkelen — og trives der!

«KOM SNART IGJEN!»

Denne oppfordringen stod på første side i Vadsø-avisen Finnmarken den 20. november 1979, og den var rettet til selveste solen.

Hvorfor?

Jo, for nettopp den dagen gikk solen ned under den sørlige horisonten i Vadsø, og en kunne ikke vente å se den igjen på en to måneders tid. Og i byer og fiskevær lenger nord, som for eksempel i Vardø, Båtsfjord, Berlevåg og Hammerfest, ville vinternatten vare enda lenger.

Når solen kommer tilbake etter sitt lange fravær, får den en hjertelig velkomst på disse stedene. I Kirkenes hender det at skolebarna går opp på et fjell i samlet tropp bare for å se på solen. I Vadsø, der solen viser seg 5—10 minutter gjennom en åpning i fjellet, får barna fri fra skolen, og hele byen har en festdag. Nordenfor, i Vardø, markeres gleden med en dundrende salutt fra Vardøhus festning.

«Nå går det den rette veien, mot sommeren,» sier folk — i januar.

Når solen ikke vil gå ned

Saken har jo absolutt en lysere side. Grunnen til all jubelen i Vadsø, når folk har fått et gløtt av solen en mørk januardag, er selvfølgelig at de vet at de om kort tid — fra mars til midten av september — vil få lange, lange dager, ja, fra midten av mai til slutten av juli vil ikke solen gå ned i det hele tatt.

De fleste mennesker her i verden lever jo rundt klodens midtbelte, og de får tempo og livsrytme regulert av en uendret rekke av soloppganger og solnedganger. Men nord for polarsirkelen — og også nede i Antarktis — finnes ingen slik uendret rytme året rundt.

I og med at jordaksen har en skråstilling i forhold til solen, vender Nordpolen mot solen seks måneder og ligger badet i et stadig dagslys, mens Sydpolen har en halvårig natt. Hvis du bodde på Nordpolen året rundt, ville du derfor få en seks måneders dag, fra 21. mars til 23. september. Men dessverre ville dagen bli fulgt av en seks måneders natt, med isende kulde og voldsomme snøstormer. Flytter vi ned til polarsirkelen, om lag 2600 kilometer sør for Nordpolen, opplever vi bare én dag i året da solen ikke går ned og — om vinteren — bare én dag da den ikke kommer opp over horisonten.

Brukbart klima

Det er faktisk ingen steder i hele verden hvor det bor så mange mennesker så nær Nordpolen som her i Norge. En tredjedel av Norge ligger nord for polarsirkelen, og denne tredjedelen ligger mellom breddegrader der vi finner tundraer, isøder og uveisomme breer på Grønland og i Canada, Alaska og Sibir.

Årsaken til at Norge utgjør et unntak, er selvfølgelig Golfstrømmen. Den følger hele norskekysten og gir oss et klima som ikke finnes noen andre steder som ligger så langt nord. Langs vår 19 200 kilometer lange kyst (fjorder og sund medregnet) har vi milde vintrer med isfrie havner.

Rundt regnet ti prosent av vår befolkning på fire millioner lever nord for polarsirkelen, i Nordland, Troms og Finnmark. Det er også på det rene at folk har levd i disse områdene i lange tider, for det er gjort funn som viser at fiskere og jegere var i virksomhet i det høye nord samtidig med at andre slo seg ned i de sørlige deler av landet. Og i dag er det jo ikke bare fiskere og jegere, men i like høy grad jordbrukere, gruvearbeidere, skipsbyggere og industriarbeidere som har skaffet seg et brukbart utkomme nord for polarsirkelen.

De fødte optimister?

En dansk dame som har bodd nordpå de siste 20 årene, mener at folk i det høye nord er de fødte optimister:

«’Blir det ikke noen sommer,’ sier man: ’Vi kan ennå få en fin høst.’ Slår høsten også feil, heter det: ’Vi får nok en mild, fin vinter.’ Når vi så er neddynget i snø, og stormen raser, sier man: ’I år får vi nok tidlig vår.’ Våren kommer, vi får snøstorm like til sankthans, og da sier finnmarkingen: ’Når sommeren kommer så seint, blir den nok varm og fin.’»

Optimister eller ei, folk i nord har vanligvis et lett lynne. De har lett for å slå en vits, og problemene blir ikke gjort større enn de er. Vanligvis er de åpne, vennlige og gjestfrie. Da en eldre borger av Vadsø ble spurt hvorfor han likte seg så godt nordpå, svarte han: «På grunn av miljøet, altså menneskene her. Og på grunn av naturen. Havet, fjellet, vidda — vi lever midt oppe i naturen, og det gir deg en fin følelse av frihet.»

En ung arbeider i en fiskebedrift sier det slik: «Ingenting er så fint som å sitte på fjellet ved et fiskevann. En ville jo kveles hvis det skulle være fullt av trær!» Og en annen: «Bo sørpå? Neitakk. Tenk, de har felles gjerde, men prater ikke med hverandre!»

«Lyset er en fryd for øyet»

Et skriftsted som bibelstudenter i Finnmark liker godt, er Forkynneren 11: 7: «Lyset er en fryd for øyet, synet av solen gjør godt.» Den praktfulle midnattsolen gjør godt for mer enn øynene — den har også helsemessig betydning.

«Når mørketiden nærmer seg, kommer folk og ber om sovemedisin,» sier dr. Tore Ask. «Mange har søvnvansker; de blir ikke naturlig trette i og med at kroppen ikke får noe signal om at det er tid for søvn. Det er mørkt hele tiden, og det blir forferdelig tungt å stå opp om morgenen. Mange føler nok også at det er tyngre å arbeide om dagen. Det er en belastning som kan føre til nervøse lidelser for dem som ikke er så sterke. På den annen side virker den lyse tiden slik at man bygger seg opp til å tåle mørketiden.»

Dr. Ask, som kom til Finnmark fra Sør-Norge i 1976, sier at naturen gav ham en fantastisk velkomst: «Jeg ble så stimulert av solen at jeg ikke følte trang til å gå og legge meg. Og sånn er det for alle. Folk har så mye å sysle med i de korte hektiske sommerukene — i hagen, i huset, med bilen eller med båten — og dermed jobber de ute i solen til langt over midnatt.»

Et lys som gir enda større fryd

Grethe (som er dansk), ektemannen Karl-Erik (som er svensk) og det norske ekteparet Åshild og Øivind har oppdaget at de åpne, vennlige og gjestfrie menneskene i Finnmark også reagerer positivt på et annet slags lys — det frydefulle budskapet fra Bibelen, som forteller at jorden snart skal forvandles til et paradis. De kom til Båtsfjord som heltidsforkynnere for Jehovas vitner januar 1975. Det ble opprettet en menighet der, og bare fem år senere bestod denne menigheten av 25 ivrige forkynnere av Bibelens sannheter.

«I tillegg til de 3000 innbyggerne i Båtsfjord omfatter distriktet vårt fiskevær som ligger 25, 50 og 70 kilometer herfra,» forteller Åshild. «Vinterstid blir veiene stengt, og da er vi avhengig av hurtigruta for å komme til Berlevåg. Vi reiser søndag kveld med hurtigruta, bruker hele mandagen til å forkynne og lede bibelstudier i Berlevåg og reiser så tilbake mandagskvelden.»

Om sommeren kan forkynnelsen være lettere:

«Vi var åtte forkynnere som brukte en sjark for å besøke folk som bodde på avsidesliggende, små steder i Vest-Finnmark. Solen skinte, og folk var i virksomhet. Da klokken var blitt ni om kvelden, var det enda noen hus som stod tilbake, og dermed fortsatte vi. Vi hadde hyggelige samtaler og var ikke ferdig med forkynnelsen før halv ett om natten!»

Jehovas vitner i Norge har nå 29 menigheter med i alt 570 forkynnere nord for polarsirkelen. Menigheten i Båtsfjord er den nest nordligste menighet Jehovas vitner har i verden. Den nordligste er selvfølgelig Hammerfest.

Grethe og Karl-Erik, som altså er fra Danmark og Sverige, har av og til snakket om å reise fra de golde fjellene på Varangerhalvøya og finne seg et varmere og bedre sted å bo på. «Vi kan se mange grunner for å dra sørover,» sier de, «men når praten så går om hvor vi skulle slå oss ned, blir det straks vanskeligere. Og til slutt blir vi gjerne likevel hengende ved en eller annen plass i Nord-Norge. Det er noe eget med denne landsdelen. Her er det bruk for oss. Vi har en praktfull natur, frihet og fred og en masse gjestfrie mennesker som er interessert i Bibelens sannheter. Så vi kommer nok fortsatt til å se fram til flere år med tidlig vår, varme somrer og korte, milde vintrer her oppe!»

[Ramme på side 27]

NÅR «STORKULINGEN» KOMMER

«Folk sørpå kan vel ofte ha et romantisert bilde av de forhold vi forkynner under,» sier en av Jehovas vitners heltidsforkynnere i Båtsfjord på Varangerhalvøya. «For det meste foregår forkynnelsen akkurat som sørpå, bare under hardere klimatiske forhold — og til mer gjestfrie mennesker.»

Og de harde klimatiske forholdene?

«Jo, det kan være så kraftig uvær enkelte ganger at alt blir lammet. I februar 1978 hadde vi en slik storm. Folk i Båtsfjord bruker forresten ikke ordet ’storm’ — de snakker bare om ’storkuling’. Det var kommet et tykt lag nysnø, så da stormen kom, ble det et kolossalt kov, samtidig med at det igjen begynte å snø. Folk måtte bli hvor de var. Noen hadde ikke kommet seg hjem fra butikkene og måtte overnatte der. Mange barn og en del foreldre var gått på skolen for å overvære en teaterforestilling, og de måtte være der om natten. Folk som var ute, måtte komme seg inn i nærmeste hus. Noen forkynnere var på frammøte og måtte bli der. Min mann og jeg var på et gjenbesøk og måtte ligge over der. Først ut på neste dag kunne vi komme oss hjem. Da var alt igjenføket, men snøen var så hardpakket at man kunne gå på den. Midt i gaten stakk noe mørkt opp — det var taket på en bil. Heldigvis omkom ingen i dette uværet, som brøt løs i løpet av ti minutter.»

[Bilde på side 25]

Solen går ikke ned på to og en halv måned