Mitt første maratonløp

Ved 36 kilometer spurte jeg meg selv: «Hva gjør du her? Du må være gal!»

JEG begynte å løpe for å holde en venn med selskap. Jeg likte det ikke. Det var kaldt, og musklene mine var ømme. Så begynte jeg å like det! Jeg følte meg forfrisket, sov bedre, gikk ned i vekt, pustet lettere, og smertene i ryggen forsvant.

Jeg løp en gang iblant i omkring et år. Så begynte jeg å tenke på maratonløpet her i New York. Ville jeg klare det? Jeg visste at det ville bli hardt. Jeg tror det var det som gjorde det til en utfordring. Det ble lettere å løpe for hver kilometer. Til slutt, to og en halv måned før begivenheten, løp jeg 35 kilometer. Jeg visste at jeg kunne klare det, og jeg meldte meg på.

Den dagen løpet skulle gå av stabelen, stod jeg opp klokken halv seks, spiste en frokost som bestod av pannekaker, for å få karbohydrater, gjorde noen tøyningsøvelser, tok farvel med min kone og drog av gårde for å delta i løpet.

De første fire — fem kilometerne så jeg meg rundt og iakttok de andre løperne. Det var både unge og gamle, noen i flotte drakter, andre i avklipte dongeribukser. Langs gatene stod det to — tre rekker av mennesker. Noen kom med oppmuntrende tilrop. Andre holdt opp skilter med slike tekster som: «Vi er stolte av deg, pappa!» eller: «Du kan klare det, Bob!» En far og hans ti år gamle sønn løp sammen. «Hvorfor gjør du dette?» spurte jeg faren. «For å gjøre noe sammen med sønnen min.» De fullførte løpet sammen fire timer senere.

Da jeg passerte det skiltet som viste at 18 kilometer av strekningen var tilbakelagt, løp jeg lett — det gikk glatt, som en hyggetur en søndag formiddag. Foran meg kunne jeg se en mengde hoder som hoppet opp og ned, og det samme syn møtte meg når jeg så bakover — et hav av hoppende hoder. Ørene var fylt av lyden fra trampingen av tusener av sko. Jeg følte det som om jeg tilhørte en spesiell hær som skulle innta New York by.

Mesteparten av tiden tenkte jeg på det jeg hadde lest om å løpe lange distanser. Slapp av, pust riktig, overanstreng deg ikke, lytt til kroppen. Se opp for ujevnheter og huller i veien. Drikk vann før løpet og etter hver femte kilometer. Hvordan hjelper du en som har fått slag? Hvordan merker du når du holder på å få det selv? Jeg kom forbi en mann som hadde hoppet over to vannstasjoner. Han ble for varm, fikk krampe og klarte ikke å fullføre løpet.

Ved 32 kilometer føler mange det som om de renner hodet mot veggen. En føler det som om en ikke kan ta et skritt til. Musklene stivner, og en tror at en holder på å få krampe. Fra da av går det på viljestyrken. Jeg nådde dette punktet da jeg kom inn i Central Park, da jeg passerte 36-kilometerskiltet. Jeg spurte meg selv: «Hva gjør du her? Du må være gal!» Hver liten stigning ble som et fjell.

Jeg begynte å se etter min kones lille ansikt. Når jeg så det, ville jeg vite at mållinjen ikke var langt unna. En sykebil kom fra den motsatte retningen, og jeg tenkte: «Det kunne ha vært jeg som var inne i den.» Da var det noen som skrek til meg: «Du kan klare det!» og kastet en halv appelsin til meg. Langs hele veien hadde det stått mennesker i to — tre rekker, men nå dannet tilskuerne en massiv linje på fire — fem rekker, hvor alle kom med oppmuntrende tilrop, som om du var vinneren.

Jeg lå en time etter vinneren, men jeg fullførte løpet, og en følelse av tilfredshet gjennomstrømmet meg. Da jeg kom i mål, fikk jeg noe å drikke. Tiden min ble notert ned, og jeg fikk en medalje som viste at jeg hadde fullført løpet. Min hustru stod der og tok imot meg med en stor klem og et kyss og rene klær.

Da jeg lå hjemme i sengen i mørket og så opp i taket den kvelden, smilte jeg. Jeg hadde løpt og fullført det største maratonløpet i verden, og jeg var svært stolt.

Men det finnes et annet løp som jeg er langt mer stolt over å delta i. Apostelen Paulus sa om det løpet: «Vet dere ikke at de som er med i et løp på idrettsbanen, de løper alle sammen, men bare én vinner seiersprisen. Løp da slik at dere vinner den! En idrettsmann må nekte seg alt. Han gjør det for å vinne en krans som visner, vi for å vinne en krans som aldri visner. Jeg løper derfor ikke uten å ha et mål, og jeg er ikke lik en bokser som slår i løse luften.» — 1. Kor. 9: 24—26.

Jeg bruker én eller to timer i uken til å jogge, men som en Ordets tjener bruker jeg 50 timer i uken i et løp likt det Paulus snakket om. Maratonløpet krever utholdenhet i tre — fire timer; det kristne løp varer hele livet. «[La oss] holde ut i det løp som er lagt opp for oss,» sa Paulus. Et annet sted kom han med denne oppfordringen: ’Hold fast på livets ord, og jeg skal få den ros på Kristi dag at mitt strev og mitt livsverk ikke har vært forgjeves.’ — Hebr. 12: 1; Fil. 2: 16.

Kroppslig øving er til et visst gagn for meg, men jeg holder den alltid på den underordnede plass den bør innta, ettersom jeg er klar over at det å øve seg i gudsfrykt er langt mer gagnlig, fordi det fører til evig liv. (1. Tim. 4: 8) Jeg skulle ønske alle løpere var klar over det. — Innsendt.