Søken etter kunnskap
DA JEG hadde reist verden rundt noen ganger og sett hvilken sørgelig forfatning mange mennesker befinner seg i, hadde jeg kommet til at religion var noe ulogisk og forvirrende. Men jeg hadde et sterkt ønske om å tilegne meg kunnskap og forstand. Jeg syntes at det var så mange kjensgjerninger som vitnet om at det finnes en Gud, men samtidig var det også andre faktorer som tydet på at det ikke finnes noen Gud.
Jeg immigrerte til New Zealand, giftet meg og fikk meg arbeid i radioen og senere i fjernsynet. Jeg spesialiserte meg på dokumentarprogrammer. På denne måten fikk jeg til en viss grad tilfredsstilt min hunger etter kunnskap. Jeg brukte utallige timer til å foreta undersøkelser på bibliotekene og i avisenes arkiver. Så begynte jeg å studere filosofi ved universitetet, dels med tanke på å bli forfremmet på arbeidsplassen og dels fordi jeg mente at filosofien ville gi meg større kunnskap.
Jeg var fascinert helt fra begynnelsen av. De kunnskaper filosofien ville gi meg, syntes å være uendelige. I enkelte ordbøker ble filosofi definert som «kunnskapen om alle tings årsaker og lover». Jeg likte å sette meg inn i hvordan filosofien gransket menneskenes måter å resonnere på, for jeg mente at menneskenes feilaktige tenkemåte var roten til verdens problemer.
Men hva er sannhet?
New Zealand har en vakker og storslått natur, og en dag ble jeg så grepet av skaperverkets skjønnhet at jeg følte meg tilskyndt til å lovprise Skaperen. Jeg bad Gud om å få det privilegium å lære ham å kjenne.
Et par uker senere kom en liten gutt, et av Jehovas vitner, og tilbød meg bladene Vakttårnet og Våkn opp! Jeg hadde aldri sett disse bladene før og aldri hørt om Jehovas vitner før, men jeg hadde truffet mange selvrettferdige, uvitende og dogmatiske mennesker som hadde prøvd å prakke på meg sine absurde, selvmotsigende religiøse oppfatninger. Jeg tok ikke imot bladene. Men to uker senere kom gutten tilbake med to nye blad. Denne gangen hadde han med seg sin far, som fikk i gang en samtale med meg.
For å få en rask slutt på samtalen stilte jeg ham fire av de vanskeligste spørsmål som jeg pleide å stille prester og teologer. Min erfaring hadde lært meg at disse spørsmålene var nok til å gjøre religiøse mennesker fullstendig målløse. Men denne mannen ble så visst ikke målløs. Han besvarte spørsmålene mine — i hvert fall tre av dem — ut fra Bibelen, som han hadde med seg. Jeg ble så forbauset at jeg gikk med på å snakke med ham igjen, skjønt jeg gjorde ikke regning med at han ville fortsette å holde seg på et så høyt nivå.
I mellomtiden fortsatte jeg mine studier ved universitetet. Noe av det jeg var mest opptatt av, var å prøve å fastslå hva som var sannhet.
Hva er sannhet? Jeg fant nesten like mange svar på dette grunnleggende spørsmålet som det finnes filosofer.
Empirismen (erfaringsfilosofien) hevdet: «Hvis du vil vite hvordan universet er, er den eneste rette måten å finne det ut på å gå og se etter selv, å samle sammen kjensgjerninger som kommer til deg gjennom sansene dine.» Rasjonalismen (fornuftsfilosofien) hevdet det stikk motsatte, nemlig at fornuften eller selve tenkningen er den endelige autoritet når sannheten skal fastslås. Eksistensialismen gikk imot denne oppfatningen og hevdet at viljen er viktigere enn fornuften. «Gud eksisterer ikke,» sa Kierkegaard. «Han er evig.» Pragmatismen hevdet at «et utsagn er sant hvis det er nyttig for oss å følge det og tro på det». Wittgenstein mente at hans språks grenser satte grenser for hans verden, og at han derfor ikke kunne vite mer enn det ord kunne overbringe. Descartes’ intuisjonisme gikk ut på at en bare kan tilegne seg teoretisk kunnskap gjennom intuisjon i tilknytning til innlysende sannheter, og at en som har et klart og oppmerksomt sinn, ville få følelsen av å ha et forvirret begrep om tingene hvis det han undersøkte, ikke var sant.
På dette tidspunkt hadde jeg et fullstendig forvirret begrep om sannheten. Jeg hadde kommet fram til én grunnsannhet som så ut til å være den eneste pålitelige, den som blir uttrykt i den kartesiske sats: «Jeg tenker, altså er jeg.» Var det mulig å vite noe mer enn det? Ettersom alle oppfatninger så nær som det vi tenker, er sanseoppfatninger, kunne en spørre: Var det mulig å få kunnskap om den ytre verden? Synet, hørselen, følesansen, smakssansen og luktesansen var alle sammen i siste instans elektriske impulser i hjernen. Kunne den ytre verden være min egen oppfinnelse?
Noe lys begynner å trenge igjennom
På dette tidspunkt hadde min kone og jeg noe motvillig gått med på å studere Bibelen sammen med to av Jehovas vitner. Når det gjaldt sannheten, viste de oss en uttalelse av Jesus Kristus som var så enkel at mitt første inntrykk var at han uttrykte seg svært svevende. Han sa i en bønn til Gud: «Ditt ord er sannhet.» — Joh. 17: 17.
Da jeg studerte koherensteorien, kom jeg over den tanke at sannheten i siste instans ligger utenfor menneskenes rekkevidde, ettersom alle ting er innbyrdes forbundet med hverandre i en slik grad at vi ikke kan gjøre oss noe håp om å tilegne oss så mye kunnskap. Teorien sa: «Formodentlig finnes det, ideelt sett, én inngående og altomfattende sannhet — ingen vurderinger vi kan foreta, kan være så inngående, så våre vurderinger må i beste fall bare være delvis sanne — fragmenter av et uoppnåelig hele som alene vil svare til virkeligheten.» Hvor kan en finne en slik altomfattende sannhet, om det ikke er i sinnet til Skaperen, han som sitter inne med all kunnskap?
Det var en fascinerende tanke, men kunne den bevises? Den eneste måten å finne ut det på var å sette kunnskap som gav seg ut for å komme fra denne Skaper, på prøve. Ettersom Bibelen gav seg ut for å være kunnskap fra Skaperen, måtte det være bra å sette Bibelen på prøve.
En tid hadde jeg vaklet ubesluttsom mellom to filosofiske standpunkter, nemlig optimismen, som sier at universet stadig blir bedre, og pessimismen, som mener at verden og livet i bunn og grunn er onde. Det ble framholdt vektige argumenter til støtte for begge teoriene, og det så ut til at den eneste måten å forklare dette paradokset på var å godta Augustins høyst utilfredsstillende konklusjon — at alt i universet er godt, selv det som tilsynelatende er ondt.
Men enda en gang gav Bibelen en logisk forklaring på problemer som har opptatt verdens største filosofer: Hvis Gud er god og allmektig, hvordan kan da det onde eksistere? Jehovas vitner viste oss at det er en ond skapning (Satan) som nå hersker over jorden, og at den høyeste Gud, Jehova, har gitt ham tillatelse til å gjøre det i en begrenset tid for at et universelt stridsspørsmål skal bli avgjort. — Job 1: 7—12; Joh. 12: 31; 14: 30; Åp. 12: 9.
Hvorfor er det en slik utbredt misnøye med de styrende?
Filosofien har også mye å si om hvordan et godt styre bør være. Platon mente at det store flertall av folket ikke var eksperter på å styre, og at ikke folket, men filosofene, burde styre. John Stuart Mill sa at prøven på et godt styre var i hvilken grad det fremmer den generelle mentale framgang i samfunnet, og i hvilken grad det organiserer den verdi som allerede finnes i samfunnet.
Enhver tenkelig form for styre er blitt lansert, for så i tur og orden å bli revet ned av den neste filosofen. I betraktning av at verdens kloke hoder hadde beskjeftiget seg med dette problemet i mange hundre år, forekom det meg at vi nå burde ha kommet fram til en styreform som var nær det fullkomne. Men i dag er det større misnøye med verdens styre og stell enn noen gang før.
Bibelen påpekte de faktiske forhold ved å komme med bare to erklæringer: 1) At mennesket ikke er i stand til å styre seg selv (Jer. 10: 23), og 2) at den allmektige Gud, uansett hva menneskene foretar seg, allerede har avgjort menneskenes framtid hva dette angår, ved å opprette sin egen regjering. (Dan. 2: 44) Jeg syntes at jeg hadde tilegnet meg mye mer kunnskap etter to — tre timers bibelstudium enn etter måneders fordyping i menneskelig filosofi.
Jeg hadde imidlertid bundet meg til å fullføre dette året ved universitetet, så jeg fortsatte mine studier der.
Hvilke moralnormer?
Jeg hadde håpet at jeg skulle komme til klarhet i spørsmålet om moral. Men som når det gjaldt andre spørsmål, viste det seg at etter studiene var jeg mindre overbevist om noe som hadde med moral å gjøre, enn før.
Formal etikk går ifølge Kants moralske lov ut på dette: «Du skal bare handle slik at du kan ville at den maksimen du handler etter, skal kunne bli en generell lov.» Men som andre filosofer påpekte, ville to tilfeldig valgte personers individuelle iakttagelser og erfaringer i livet sannsynligvis være forskjellige, og deres slutninger med hensyn til hva som bør bli en generell lov, vil også være forskjellige. Hvis vi så tenker på hvor mange mennesker det er på jorden, forstår vi at det ville føre til et moralsk kaos.
Aristoteles godtok slaveri i sin moralfilosofi, for, sa han, noen mennesker er «av naturen» slaver. Utilitarianismen hevder at alle handlinger må avgjøres av «to suverene herrer» — smerte og lyst. Det som var forbundet med lyst, var godt; det som var forbundet med smerte, var ondt. Dette var naturligvis en overdrevent forenklet fremstilling. Senere filosofer begynte derfor å tale om «opphøyde lyster og mindre opphøyde lyster». Det å velge moralnormer ble med andre ord som å handle på et supermarked. En rekke små lystopplevelser kan aldri, uansett hvor mange de er, måle seg med én stor lystopplevelse. Hvis nå en uskyldig mann blir kastet i fengsel og det medfører stor smerte for ham, mens hele samfunnet oppnår dobbelt så stor glede på grunn av denne urettferdigheten, da vil det være moralsk riktig å kaste ham i fengsel, ifølge denne filosofiske retningen.
Men det måtte da finnes et mer opphøyd grunnlag for moral enn menneskers smerte eller lyst! Ut fra Bibelen fikk jeg vite at Gud gjorde det klart for det første menneskepar at han er den som avgjør hva som er godt, og hva som er ondt. Han er den som fastsetter moralnormene, og vårt liv er avhengig av at vi følger dem. Hvis vi ikke gjør det, vil det bety døden for oss. (1. Mos. 2: 15—17) Det var jo slik det måtte være. Jeg ble også gjort oppmerksom på den gylne regel, som Jesus kom med: «Som dere vil at andre skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem.» Dette er en svært enkel uttalelse, men når en virkelig tenker over hva den innebærer, er den full av visdom når det gjelder moral. For en vakker filosofi! — Luk. 6: 31.
Den høyeste visdom
Mitt filosofiske studium nærmet seg nå slutten. Jeg hadde ikke kommet til den konklusjon at alt det filosofene har sagt, er noe sprøyt, men jeg hadde innsett at det må mer til enn intellektuelle evner for å oppnå sann visdom. Gud, kilden til den «altomfattende sannhet», har ikke åpenbart all sin kunnskap for oss mennesker.
Mennesker kan kanskje rent tilfeldig tilegne seg visse sannheter uavhengig av Gud, men en meget vis mann i oldtiden, Salomo, sa: «Frykt for Herren [Jehova, NW] er opphav til kunnskap.» (Ordsp. 1: 7) De fleste filosofer, hvor godt utrustet de enn måtte være intellektuelt, viser ingen interesse for Jehova, og han er følgelig heller ikke interessert i deres søken etter kunnskap. Ja, Jesus Kristus sa til sine etterfølgere at Gud i virkeligheten skjuler kunnskap for slike mennesker. (Matt. 11: 25) Apostelen Paulus sa at deres verdslige visdom er uforstand i Guds øyne. — 1. Kor. 3: 19.
Selv enkelte filosofer innrømmer at de følger en nonsens-lov. Thomas Hobbes skrev en gang at en av de evner som kjennetegnet mennesket, var «absurditetens privilegium, som ingen levende skapning bortsett fra mennesket er underlagt. Og de mennesker som i høyest grad er underlagt dette, er de som bekjenner seg til filosofien». Men merkelig nok er det mange som foretrekker nonsens framfor sannhet. De ønsker ikke å bli krevd til regnskap av Gud for sine handlinger.
Jeg er enig med kong David, som sa at Jehovas lover, lovbud og dommer inneholder en slik overlegen visdom at de er verd langt mer enn gull. (Sal. 19: 7—11) — Innsendt av en av «Våkn opp!»s lesere i New Zealand.
[Uthevet tekst på side 21]
Hvis Gud er god og allmektig, hvordan kan da det onde eksistere?
[Uthevet tekst på side 22]
Hvorfor har menneskene ennå ikke klart å få i stand et styre som virkelig tilfredsstiller folket, i betraktning av at de har prøvd enhver tenkelig styreform?
[Uthevet tekst på side 23]
Finnes det ikke et mer opphøyd grunnlag for moral enn menneskers smerte og lyst?