Tredje del

Forbered familien

DET hender at et menneske vet på forhånd at det kommer til å dø om kort tid. Hva kan så gjøres for å forberede de andre i familien på dette?

For mange har det vært en hjelp at de har kunnet snakke naturlig om døden i hjemmet, allerede mens alle i familien har vært sunne og friske. Slik bør det være når en har den rette forståelse av hva døden er, og hvordan den kommer til å bli beseiret.

Familien kan derfor snakke sammen om døden når tragedier blir nevnt i nyhetene, eller når en venn eller slektning er død, alt etter hva som passer i det enkelte tilfelle. På denne måten blir familiens medlemmer, særlig de yngre, hjulpet til å være bedre forberedt på at noen av deres nærmeste kan komme til å falle bort.

Chicago-journalisten Jory Graham, som selv kjempet med kreft, sa: «Når en familie kan drøfte døden på en åpen og naturlig måte, skjer det noe vidunderlig med familien. Jeg har sett det om og om igjen. Når medlemmene virkelig er åpne overfor hverandre og interessert i hverandre og støtter hverandre, oppstår det et nært forhold som ikke ville ha oppstått på noen annen måte.»

En families opplevelse

En australsk familie på fem opplevde dette. Det ble oppdaget at moren hadde kreft, og hun fikk vite at hun bare hadde noen måneder igjen å leve. I den korte tiden før hun døde, gjorde hun sitt ytterste for å forberede familien. Hun ønsket spesielt å forberede den eldste datteren, som var 13 år, slik at hun kunne hjelpe til med oppdragelsen av sine to yngre søstre. Og hun gjorde dette på en svært realistisk måte. Den eldste datteren fortalte senere:

«Jeg husker med takknemlighet at mor selv fortalte oss at hun snart kom til å dø; det var ikke noe hysj-hysj. Hun forklarte på en rolig måte hvordan stillingen var, og tok så en rekke skritt for å hjelpe oss i denne situasjonen.

Fra da av laget jeg alle måltidene under hennes ledelse, til tross for at hun lå til sengs. Vi skrev oppskrifter sammen. Hun lærte meg til å bli flinkere til å bruke symaskinen, for hun visste at jeg kom til å ta over størsteparten av det som skulle sys. Vi satte opp en plan for rengjøring av huset, fordelte pliktene på de forskjellige og drøftet grunnleggende førstehjelp og forskjellige sikkerhetsforanstaltninger jeg måtte være oppmerksom på. Det at far stolte på at jeg ville klare det, ansporet meg til å gjøre mitt beste.

Seksten år etter at mor var død, fikk jeg dette brevet fra en av mine yngre søstre, som nå er gift og selv har tre barn. Hun skrev: ’Det er så hyggelig å ha to slike søstre som deg og Bev. Det er ikke noe som kan erstatte søstre som er glad i deg og forstår deg og er lojale mot deg. Tusen takk for at du er slik som du er. Jeg tror ikke at jeg noen gang har sagt dette før, og det er jeg lei for, men jeg vil takke deg for at du gjorde ditt beste for å oppdra Bev og meg og for å være i mors sted. Jeg innser nå at det må ha krevd mye kjærlighet og store anstrengelser og en god del selvoppofrelse av deg. Jeg har ofte tenkt på disse årene og bedt om at du må bli velsignet. Jeg vet at du er blitt det.’»

Stol på Guds løfte

Den eldste datteren fortsetter sin beretning: «Mor lot aldri følelsene løpe av med seg, men viste oss ved sitt eksempel at hun stolte helt og fullt på Bibelens løfte om en oppstandelse.

Da hun var død, gav far hver av oss et brev fra henne. I mitt stod det blant annet: ’Kjæreste Lynette. Jeg hadde lyst til å skrive dette brevet til deg for å takke deg for at du har vært en slik søt og kjærlig datter for meg. Det blir vanskelig for deg å være uten mor, men andre vil hjelpe til, og far vil ta godt vare på dere alle. Hjelp småsøstrene dine — jeg vet at du vil gjøre det — for de kommer til å støtte seg mer og mer til deg. Jeg vil takke deg, kjæreste piken min, for alt det du har gjort for meg, og for at du har vært slik en kjærlig, lydig liten pike og aldri gitt meg grunn til bekymring. Jeg ber om at Jehova må huske meg, og at vi alle vil møtes igjen i den nye verden. Mange kjærlige hilsener fra din mamma.’»

Denne moren næret ikke noen tvil med hensyn til framtiden da hun døde. Hun hadde tillit til at hun ville få liv igjen i Guds nye ordning. Og ved å ta visse praktiske skritt hjalp hun sine nærmeste til å være bedre forberedt.

[Uthevet tekst på side 11]

«Mor lot aldri følelsene løpe av med seg, men viste oss ved sitt eksempel at hun stolte helt og fullt på Bibelens løfte om en oppstandelse»