«Det er bare du og jeg, mamma»
Barn av enslige foreldre: Kan de overvinne problemene? Hvordan kan de bidra til å skape et lykkelig hjem?
«MIN far reiste fra oss, og mor har vært svært syk. Hun er bedre nå, men vi har det ikke bra. Vi trenger en far, for det er bare så vidt vi greier oss. Av og til har vi lite eller ikke noe å spise, fordi det meste av pengene går med til å betale regninger og til reparasjoner i huset. Jeg liker ikke å se mamma være så ensom. Hvordan kommer det til å gå med oss? Vi er redde.»
Dette brevet kom som et nødrop fra en 14 år gammel gutt som er et av de millioner av barn som blir oppdratt av enslige foreldre.
Hvis du ikke selv har opplevd en slik situasjon, kan du ikke fullt ut forstå hvilket sjokk det er for et barn når den ene av foreldrene plutselig er borte — kanskje for alltid. Mange barn mister den ene av foreldrene på grunn av dødsfall, men i de aller fleste tilfellene skjer det fordi den ene av ektefellene forlater hjemmet, eller fordi foreldrene blir separert og skilt. Det er blitt anslått at 40 prosent av alle amerikanske barn kommer til å tilbringe en del av livet i en familie hvor den ene av foreldrene er borte. Her i landet er det 100 000 barn som har alene-foreldre. Over hele verden blir denne situasjonen stadig verre.
For en ungdom er det en virkelig utfordring å overvinne problemene i en slik situasjon, som en tenåring beskrev som «en mur av skuffelse, smerte og engstelse». Hva kan han eller hun gjøre for å finne seg til rette i den nye situasjonen? Er det alltid den enslige farens eller morens skyld hvis det går dårlig med barnet? Hvor stor kontroll har en slik ungdom over sin egen skjebne? Følgende opplevelser fra virkeligheten kan kanskje hjelpe deg til å finne svarene på disse spørsmålene.
Hva kan gjøre saken verre?
«Hvis jeg ikke får lov til det, flytter jeg bort til far — han vil gi meg lov!» sa en tenåring da hans mor tuktet ham. Det er ikke uvanlig at barn kommer med slike trusler. En 14 år gammel pike sa: «Jeg har også fått mer frihet. Pappa gir meg lov til mer enn mamma gjorde. . . . Mødre forsøker ofte å oppdra deg på den måten de mener er best, mens fedre vil la deg få være slik som du selv vil være.» Det er naturligvis ikke alltid tilfelle at det forholder seg slik.
Men er det å ’få være slik som en selv vil være’, noe som bringer virkelig tilfredshet? Mange ungdommer vil nok uten å tenke svare ja på dette. Det gjorde en 16 år gammel gutt som senere fikk erfare noe annet.
Denne guttens foreldre ble skilt, og moren fikk foreldremyndigheten over ham og hans bror. Denne kristne moren inntok en bestemt holdning og satte opp «husregler», som blant annet fastsatte et bestemt tidspunkt guttene skulle være hjemme på om kvelden, og hun forlangte at de adlød. Men 16-åringen mente at moren var for streng. Han ville ha mer frihet, så han drog sin vei. Han flyttet inn hos faren, som straks overøste ham med gaver — en ny bil, et nytt ur og andre ting. Nå hadde han frihet. Men det varte ikke lenge før den nyvunne friheten medførte problemer.
De moralprinsippene som han tidligere hadde satt høyt, ble glemt. Hans seksuelle utskeielser førte til et voldsomt slagsmål med en kamerat som ble sjalu. Han reiste hjemmefra flere ganger på grunn av den spente situasjonen hjemme hos faren, som nå hadde giftet seg på nytt. For å komme bort fra alt dette så hurtig som mulig inngikk han et forhastet ekteskap, og sammen med sin unge kone levde han et liv med stadig festing. Nesten hver kveld gikk de på bar. Han opplevde virkelig å ’få være slik som han selv ville være.
En kveld mens han satt på en bar, begynte han å tenke alvorlig over situasjonen og det han var blitt. «Hva er det jeg gjør med livet mitt; hva er det som skjer med meg; hva skal dette ende med?» tenkte han. Snart forlot hans kone ham. Alt styrtet i grus for ham. Han ble imidlertid klar over hvor han kunne finne trygghet, og vendte tilbake til sin mors hjem. Han var nå villig til å følge de reglene som tidligere hadde irritert ham. Han forstod at de var til beste for ham. Han erkjente heldigvis sannheten i det bibelske ordspråket (29: 15): «En gutt som får gjøre som han vil, fører skam over sin mor.»
Ekte sønner og døtre
En 16 år gammel pike i Bogotá i Colombia viste seg å være en ekte datter. Hennes far forlot hjemmet da hun var tre år. Uten materiell støtte fra mannen strevde moren med å dekke lille Yvonnes fysiske og følelsesmessige behov samtidig som hun forsøkte å lære henne å følge kristne prinsipper. Da piken var 13 år gammel, blev hun lam på grunn av sykdom, men under morens pleie kom hun seg. Da hun var 16, dukket faren plutselig opp. Han var nå en framgangsrik forretningsmann.
Han traff straks rettslige tiltak for å få foreldremyndigheten over datteren. Yvonne og hennes mor måtte møte i retten, hvor faren kom med denne anklagen mot sin tidligere kone: «Hun har forsømt min datter og hennes utdannelse.»
«Hvor var min far da jeg var syk og trengte legebehandling?» svarte Yvonne mildt. Hun tenkte på de moralprinsippene hennes mor hadde lært henne, og sa videre: «Min mor har gitt meg den beste utdannelsen jeg kunne ha fått.»
«Men jeg ønsker å gi min datter alt det hun trenger for å kunne leve et lykkelig liv,» sa faren. Han tilføyde: «Hun kan få en fullstendig universitetsutdannelse i det fag hun måtte ønske, pene klær, selskaper, venner — alt hun trenger for å gjøre suksess. Og jeg har de midlene som skal til for å betale for det.»
Det var litt av et tilbud! Moren kunne på ingen måte konkurrere med dette. «Tenk på hva du nekter din datter!» snerret dommeren mens hans stirret på den hjelpeløse moren.
«Yvonne er en stor pike nå. Hun kan selv treffe sitt valg,» svarte moren. «Hvis hun ønsker å flytte hjem til sin far, skal jeg ikke hindre henne i det.»
Uten å nøle tok Yvonne til orde: «Jeg setter pris på det du ønsker å gjøre for meg, far, men jeg lever allerede et lykkelig liv sammen med mor. Jeg har alt hva jeg trenger i materiell henseende.» Hun tenkte så på den livsgjerning hun hadde valgt, nemlig å bruke all sin tid til å hjelpe andre i åndelig henseende, og sa: «Men noe som langt overgår det materielle, er at jeg nå har funnet en virkelig mening med livet. Dette er noe som ikke kan kjøpes for penger.» Med tårer i øynene omfavnet moren datteren, mens faren frafalt sitt krav og stormet ut av rettssalen.
Etter en dødsulykke i Detroit i Michigan i USA ble en kristen kvinne enke og alene om å ta seg av tre piker i tenårene. En av disse pikene er fullstendig hjelpeløs på grunn av lammelse.
Hvordan ville du føle det hvis du måtte mate en 18-åring, skifte bleier på henne, bade henne og kle henne av og på og transportere henne fram og tilbake til religiøse møter? Det er ingen lett oppgave, og faren hadde tidligere vært en stor hjelp for moren. Måtte hun nå få en institusjon til å ta seg av henne?
«Vi skal ta oss av henne, mamma,» sa de andre døtrene. Og det gjorde de. «Jeg har vært i stand til å beholde henne hjemme på grunn av de to andre barnas hjelp,» sa moren.
Det er mange andre eksempler på at barn av enslige foreldre har tatt seg av forskjellige gjøremål i huset og virkelig støttet moren eller faren. Det er ikke bare de enslige foreldrene som har gagn av dette, men som den ledende barnepsykologen dr. Lee Salk forteller, er det også til gagn for barnet. Han sier: «Noen enslige foreldre har oppnådd svært gode resultater. . . . De sier for eksempel: ’Jeg har så mye jeg skal ha gjort i dag, så det ville være en stor hjelp hvis du kunne dekke bordet når du kommer fra skolen. Og kanskje du også kan gå i butikken og kjøpe tomater, egg og brød. Det vil gjøre det mye lettere for meg når jeg kommer hjem.’ Barn liker å gjøre slike ting. Det får dem til å føle at de betyr noe. Det gir dem stor selvrespekt å kunne utføre noe som blir verdsatt, og som kan bidra til å gjøre det litt lettere for den enslige moren eller faren.» Både barnet og familien oppnår på den måten en bedre tilværelse.
De unge liker ikke å bli behandlet som småbarn. Selv om de kanskje er unge av år, liker de fleste barn å føle at de begynner å tenke som voksne.
Barn av enslige foreldre utvikler seg ofte hurtigere i følelsesmessig henseende enn barn som bor sammen med begge foreldrene. Hvorfor er det ofte slik? I en artikkel som het «Skilsmisse: Den positive siden», sier skribenten Jane Adams: «Skilsmissebarn blir tvunget til å være selvstendige — ett menneske kan rett og slett ikke være så oppmerksom, tilgjengelig og hjelpsom som to. . . . Jeg vet at begge barna mine — som er i begynnelsen av tenårene — kan tilberede et ganske godt og næringsrikt måltid. De kan begge hjelpe til med å få det hjemmet vi deler, til å fungere knirkefritt, og de kan utføre forskjellige oppgaver, for eksempel tørke støv, vaske og stryke sine egne klær og sette inn en ny vindusrute. De rydder opp og gjør rent etter seg fordi de må — det er ingen andre som gjør det.»
Enslige foreldre kan ha særlig god hjelp av barna etter hvert som de blir mer modne i sin tenkemåte. Det var for eksempel en kristen kvinne som ble skilt, og som måtte oppdra fem gutter og en pike. Det ble sørget for henne i økonomisk henseende, men hun fikk likevel problemer på andre områder. «Jeg ble mer lemfeldig med barna fordi jeg følte at jeg måtte konkurrere med deres far, som hadde samværsrett. Jeg ville ikke miste dem,» sa hun.
Men en av sønnene hennes gjorde henne målløs en dag da han sa: «Du skjemmer bort ungene, mamma! Bare se hvordan de oppfører seg — de trenger ’ris’. Du må være bestemt. Du må la et ja bety ja og et nei bety nei.» Dette voksne rådet ble straks fulgt, og hvilken forskjell skapte det ikke i dette hjemmet! — Ordsp. 22: 15; Jak. 5: 12.
Ungdommer som ’legger av det barnslige’ ved å bli modne i sin tenkemåte og oppførsel, ser alltid senere i livet tilbake på dette med takknemlighet. En gutt var fire år da faren døde. Det var økonomisk vanskelige tider, og mange lurte på hvordan moren skulle greie å oppdra 11 barn alene. — 1. Kor. 13: 11.
Slektninger kom og var forberedt på å skille barna for å kunne ta seg av dem. «Nei,» sa moren litt stolt, «vi vil alle være sammen, selv om vi må sulte sammen!»
«Jeg ser tilbake på denne opplevelsen i mitt liv,» skrev han som den gang var fire år, men som er voksen i dag, «og jeg forstår at dette var noe av det mest betydningsfulle jeg noen gang har opplevd. Som en familie begynte vi å arbeide sammen, slik at vi kunne overleve.»
Til å begynne med lagde de smørbrød og snacks som de fikk tillatelse til å selge på jernbanestasjoner. Til slutt åpnet moren en liten restaurant. Den tidligere omtalte sønnen sa: «Jeg husker godt den gang da det var slik at når noen kom inn i restauranten og bestilte et smørbrød med egg, ble jeg sendt ut bakdøren til kjøpmannen for å kjøpe ett egg.»
Nå har denne kristne mannen ikke bare oppnådd gode resultater i oppdragelsen av sine egne barn, men han har også grunnlagt en forretningskjede som er et millionforetagende. Han skrev: «Jeg takker Gud for en slik vidunderlig mor.»
Kan gjøre seg gjeldende ved sin egen ferd
De foregående eksempler viser tydelig at barn som har enslige foreldre, ikke behøver å bli hjelpeløse offer for sine vanskelige omstendigheter. Selv om tapet av en av foreldrene uten tvil kan ha og har en sterk innvirkning på et barns liv, er mange unge enige i det som sies i ordspråket (20: 11): «Gutten viser alt ved sin ferd [ikke ved sine foreldres status] om hans liv blir rent og rett.»
Et såkalt oppløst hjem behøver ikke å ødelegge et barns liv. De unge som bestreber seg på å hjelpe sine enslige foreldre, og som reagerer positivt på en rett moralsk veiledning og tukt fra en slik enslig far eller mor, kan oppnå et lykkelig liv. De vil ikke bare få selvrespekt, men de vil også oppnå en fred i sinnet som så mange unge mangler i dag. De kan på den måten bidra til å skape et godt familieliv. Ved sine handlinger kan de virkelig si: «Det er bare du og jeg, mamma — men sammen kan vi leve et rikt og meningsfylt liv.»