Tredje del

Den elektriske kirke ryster amerikansk politikk

TALEREN holdt en glødende og dynamisk tale. Han holdt opp Bibelen foran en gruppe på 1000 prestefruer og sa: «Vi har løsningen på det politiske kaos i landet, på den økonomiske ruin, den moralske skam og svekkelsen av familien.»

Hva var så løsningen? «Vi må forene våre hjerter og hender og få dette landet på fote igjen . . . Vi må kreve en helomvending,» sa Texas-predikanten James Robison.

I et språk som ville appellere til mange oppriktige kristne, kom han med en skarp fordømmelse av abort. «Hvis de overlagte drapene på de ufødte i mors liv ikke er en vederstyggelighet, kan ikke menneskene bli funnet skyldige i noen som helst synd.»

På den andre kanten av landet var det samtidig en annen like veltalende taler som gav et fullsatt lokale av sine kolleger noen råd. «Hva kan dere gjøre fra prekestolen?» spurte han. «Dere kan få folk til å stemme. Dere kan forklare saken for dem. Og dere kan støtte kandidatene, akkurat der i kirken søndag formiddag.» I likhet med Robison, drev Jerry Falwell — superstar i den elektriske kirke — en energisk politisk kampanje.

Det er mange som hører på det disse predikantene sier. James Robisons ukentlige TV-program blir sendt ut over 100 fjernsynsstasjoner. Falwells show er enda mer populært. Hver uke når han mellom seks og 18 millioner mennesker gjennom nesten 400 fjernsynskanaler og 400 radiostasjoner.

Slike politisk konservative predikanter i den elektriske kirke var ivrige etter å påvirke velgerne i de amerikanske valgene i fjor høst. Kort tid før valgene begynte, talte noen av dem ved et «Orienteringsmøte for nasjonale anliggender» i Dallas i Texas, hvor det var 15 000 fundamentalister, hovedsakelig prester, til stede. Republikanernes presidentkandidat, Ronald Reagan, talte også til forsamlingen og roste den og sa: «Det religiøse Amerika er i ferd med å våkne opp. Kanskje akkurat i tide for landets skyld.» Han ble varmt hyllet.

Som kjent vant Reagan valget under det som er blitt kalt et «konservativt valgskred». Den religiøs-politiske gruppen «Moralsk majoritet» hevdet at den hadde en andel i denne seieren, og sa at den hadde registrert om lag fire millioner velgere under valgkampen. De fleste av disse hadde stemt på Reagan. Det er betegnende at mange av de senatorer som «Moralsk majoritet» og andre lignende grupper opponerte mot, mistet sitt mandat og måtte vike for forholdsvis ukjente politikere.

New York Times skrev om dette kappløpet mot senatet at «Moralsk majoritet, Den kristne stemme og andre konservative, kirkeorienterte grupper spilte en aktiv rolle med ’moralske bedømmelser’, som ble en belastning for de liberale. Uansett hvor mange kongressmedlemmer de bidrog til å få valgt, venter en at en fortsatt vil få merke virkningene av dem på grunn av det antall prester de skremte sterkt».

Én predikant var begeistret og kalte resultatene «den største dag for konservatismen og den amerikanske moral». Andre var mindre begeistret. De episkopale biskopene i Amerika sendte ut et hyrdebrev som fordømte den støtte predikantene gav politiske kandidater. Biskopene hevdet at en slik støtte «i Guds navn er en forvrengning av den kristne sannhet og en trusel mot den amerikanske religionsfrihet».

Andre prester er også bekymret over politikken i den elektriske kirke. En prest i Fort Worth hevdet at selv om en slik sammenkomst som «Orienteringsmøte for nasjonale anliggender» blir betegnet som upolitisk, «later det til at slike møter alltid blir forvandlet til et republikansk møte». Selv konservative politikere har gitt uttrykk for bekymring. En av Reagans assistenter sa at «dette ekteskapet mellom religion og politikk er det farligste, det uhyggeligste, jeg noen gang har sett».

De religiøse aktivistene tok seg ikke nær av hva disse kritikerne sa. Blant aktivistene var det for eksempel en som sa: «For 15 år siden var jeg motstander av det jeg gjør i dag, men nå er jeg overbevist om at dette landet er sykt i moralsk henseende og ikke selv vil kunne rette på dette hvis ikke vi blir involvert.»

Disse predikantene er raske til å påpeke det tilsynelatende hykleri som ble vist av liberale prester som aktivt demonstrerte mot Vietnamkrigen og mot kjernekraft, men som fordømmer en lignende aktivitet fra de konservatives side. «Ingen har noensinne beskyldt Kirkenes nasjonalråd for å blande religion og politikk,» sier en av dem og tilføyer at når han blir innblandet, heter det at «det er en krenkelse av skillet mellom kirke og stat».

Mot slutten av valgkampen var det tydelig at de amerikanske religiøse lederne var sterkt splittet. Liberale religiøse ledere hevdet at de konservative predikanter med urette antydet at folk som ikke var enig med dem, ikke var kristne. Kirkenes nasjonalråd, som var gjenstand for de konservatives vrede, uttalte at «det er ikke noe som kan kalles en spesiell ’kristen stemme’».

De konservative var på den annen side overbevist om at de hadde fått i oppdrag av Gud å snu landet i moralsk henseende, og at deres liberale medprester utgjorde en del av problemet. Da «Moralsk majoritet» kom til at en baptistprest som hadde sittet i Kongressen i 16 år, var for liberal, hjalp gruppen til med å organisere omkring 2000 frivillige som gikk fra dør til dør og støttet prestens motkandidat. «Det var bevegelsen Moralsk majoritet som svært stille, men høyst effektivt, dekket mitt distrikt som et telt,» innrømmet presten, som ble slått i primærvalget.

Det er ingen tvil om at mange av de politisk aktive predikantene i den elektriske kirke er svært bekymret over den tiltagende umoral i USA og verden for øvrig. De fleste av dem mener absolutt at et land som tolererer abort, ikke kan ha Guds godkjennelse. Enhver oppriktig kristen vil være enig i dette. De mener at en nasjonal mangel på interesse for Bibelen har bidratt til det moralske sammenbrudd vi ser i dag. I en preken i fjernsynet sa en av lederne: «Vi må alle studere Bibelen og lære å tro på Gud. Det er av livsviktig betydning at vi følger hans lære, slik at vi vil ha styrke til å kjempe mot de umoralske og blasfemiske krefter som overtar politikken og mediene.»

Ingen kristen vil benekte at vi må studere Bibelen og tro på Gud. Spørsmålet er imidlertid: Lærer Gud oss i Bibelen at vi skal «kjempe» for å få kontroll over politikken og mediene? Er det det budskap Guds Ord inneholder for vår generasjon?

Du husker kanskje at Jesus Kristus mer enn én gang hadde anledning til å utøve politisk makt, men aldri gjorde det. Da folk så at han kunne bespise dem mirakuløst, ville de gjøre ham til konge, for de tenkte uten tvil at det ville løse deres økonomiske problemer. Beretningen sier at «da folk så det tegnet som Jesus hadde gjort [ved å mette omkring 5000 med bare fem brød og to fisker], sa de: ’Dette er profeten som skal komme til verden!’ Jesus forstod at de ville komme og føre ham bort med makt for å gjøre ham til konge. Derfor gikk han fra dem opp i fjellet, han alene». — Joh. 6: 14, 15.

Jesus søkte ikke politisk makt; han løp fra den! Hvorfor skulle han ønske å bli trukket inn i den skitne politikken i Judea og Galilea? Som Jesus senere sa til Pontius Pilatus: «Mitt rike er ikke av denne verden.» (Joh. 18: 36) Hvis Jesu rike ikke var av denne verden da han var på jorden, kan en spørre: Er det nå av denne verden bare fordi han befinner seg i himmelen? Det ville ikke være en logisk slutning, ville det vel?

Jesus visste at han ikke kunne forbedre den korrupte politikken på hans tid, og han gjorde heller ikke noe forsøk på det. Han visste at hvis han var blitt en politisk messias som lovte befrielse fra romersk undertrykkelse, ville han bare ha blitt brukt av forskjellige interessegrupper, for eksempel de nasjonale, jødiske selotenes parti, og så ville han ha blitt kassert og glemt. Intet av dette ville ha brakt ære til hans Far, Jehova Gud.

Er det sannsynlig at Jesus er interessert i å forbedre den likså korrupte politikk vi har i dag? Eller er det mer sannsynlig at prester som går inn i politikken, utsetter seg for å bli brukt av den og som følge av dette selv blir korrupte? Det er verdt å legge merke til at det ikke var en predikant som fikk idéen til «Moralsk majoritet». Selve idéen og også navnet «Moralsk majoritet» skriver seg fra en gruppe konservative korridorpolitikere som overtalte Falwell til å støtte organisasjonen på grunn av hans landsomfattende popularitet, hans omfattende data-adresselister og hans evne til å skaffe penger. Også den kjente stjernen i den elektriske kirke, Pat Robertson, som er vert i The 700 Club, innrømmer at «evangelistene står i fare for å bli brukt og manipulert».

Var det ikke nettopp denne manipuleringen som Jesus forsøkte å unngå da han avslo Satans tilbud om at han skulle få «alle verdens riker og deres herlighet»? Det var visse betingelser knyttet til det tilbudet som ble gitt den gangen, noe som også er tilfelle i dag. Satan bad Jesus om å ’falle ned og tilbe ham’. (Matt. 4: 8, 9) Det er mulig for predikantene i den elektriske kirke å oppnå politisk makt. Alt de behøver å gjøre, er å fortsette å være en del av denne verdens politiske system under Satan. — Joh. 14: 30; 15: 19; 2. Kor. 4: 4.

De frafalne kristne i det fjerde århundre jublet uten tvil da de etter så mye forfølgelse fikk politisk makt under keiser Konstantin. Men hva resulterte denne makten i for dem? «Nesten rett etter at de kristne var blitt lovlig anerkjent i keiserriket, begynte kirkens ledere å gi øvrighetspersoner råd om hvordan de burde oppføre seg i sitt embete,» sier teologen Robert Culver. Snart ble kirken trukket helt inn i den romerske politikk. Den utkjempet kriger og torturerte sine fiender. Var politisk makt verd prisen? Eller hadde Satan bare brukt den for å lokke kirken til å forlate Kristi forskrifter?

Sett at predikantene i den elektriske kirke, uansett hvor gode hensikter de har, skulle oppnå den samme grad av politisk makt som disse første av kirkens menn. Ville de være i stand til å motstå den fordervende innflytelse fra Satans politiske system? Historien tyder ikke på at de ville det. En av dem har offentlig innrømmet at han i sin begrensede politiske virksomhet til dags dato har gjort bruk av en eldgammel djevelsk taktikk, nemlig bedrag. Han ble tvunget til å innrømme at en samtale som han skulle ha hatt med De forente staters president om angivelig homoseksuelle personer i presidentens stab, var oppdiktet. «Jeg skulle ikke ha sagt det,» sa han. «Det var tydeligvis en uforsvarlig uttalelse.»

De som setter sin lit til politikk, setter i virkeligheten sin lit til at politikere, ufullkomne mennesker, skal løse deres problemer. Bibelen viser bare ikke at mennesker har den evnen. Jeremia, som ikke var fremmed for den korrupte politikken i Jerusalem før fangenskapet, sa: «Herre, jeg vet at mennesket ikke selv kan rå for sin vei, og at vandringsmannen ikke selv kan styre sine skritt.» — Jer. 10: 23.

Det ironiske ved å sette sin lit til politikere —  ved å håpe at noen av dem er mer moralske enn andre på grunn av det standpunkt de inntar i politiske spørsmål — blir understreket av de høye poengtallene i den «moralske rapporten» i The Christian Voice. Et medlem av Kongressen som hadde vært tiltalt for å ha tatt imot bestikkelser, og et annet medlem som hadde innrømmet at han hadde alkoholproblemer og homoseksuelle tilbøyeligheter, oppnådde et imponerende poengtall på 94 av 100 mulige poeng!

Bibelen kommer med en pålitelig og realistisk uttalelse når den sier: «Det som er kroket, kan ikke rettes.» (Fork. 1: 15) De politiske systemene i denne verden er uomtvistelig krokete. Den som i første rekke støtter dem, Satan, er «en løgner og løgnens far». (Joh. 8: 44) Verken historien eller Bibelen viser at menneskene noensinne vil kunne løse sine problemer ved hjelp av politikk, uansett hvilke gode hensikter politikerne i verden måtte ha.

Betyr det at det ikke er noe håp for menneskene? Blir vi nødt til å finne oss i å dø åndelig talt i en flom av smuss og umoral? Kan det ikke gjøres noe med aborter, homoseksualitet, seksuelle utskeielser blant tenåringer, barn som blir brukt til pornografi, og et økende antall skilsmisser?

Jo, det er noe som kan gjøres, og som også snart vil bli gjort for å løse alle disse problemene. Les om dette i den neste artikkelen.

[Uthevet tekst på side 10]

Mange av de senatorer som Moralsk majoritet opponerte mot, mistet sitt mandat og måtte vike for forholdsvis ukjente politikere

[Uthevet tekst på side 11]

«Dette ekteskapet mellom religion og politikk er det farligste, det uhyggeligste, jeg noen gang har sett»