Hva er det som får dem til å handle slik?

FORSKERNE mente at de hadde løst problemet. De hadde nøye undersøkt 200 barn fra spedbarnsstadiet fram til puberteten. De analyserte foreldrene, miljøet i hjemmet og det enkelte barns anlegg og temperament. Så forutsa de hvem av disse barna som ville bli lykkelige som voksne. Det virket enkelt — en lykkelig barndom og et godt miljø i hjemmet ville skape lykkelige og harmoniske voksne.

De ventet til forsøksobjektene var blitt 30 år gamle. Så intervjuet de dem igjen. I to av tre tilfelle hadde deres forutsigelser slått feil! Det finnes ikke noen enkel forklaring på hvorfor barn handler slik som de gjør. Det er imidlertid en rekke faktorer som spiller en viktig rolle i et barns utvikling.

ER DE FØDT SLIK?

Hva vårt utseende angår, ligner vi mye på foreldrene våre. Men hva med vår oppførsel? Enkelte autoriteter, for eksempel slike som dr. A. H. Chapman, sier: «Den innflytelse arv øver på utviklingen av et barns personlighet, er langt mindre enn den innflytelse oppdragelsen øver. . . . Arv spiller liten rolle.» Mange foreldre vil imidlertid i høy grad være uenige i dette. En mor spurte for eksempel med tanke på sin gutt: «Hvordan kan han på en slik fullkommen måte ligne sin far — han er gjenstridig, trassig og ondskapsfull — når han aldri har sett ham? Faren hans [forlot meg] omkring to minutter etter at han hadde gjort meg gravid.»

For en tid siden undersøkte en gruppe vitenskapsmenn 15 par eneggede tvillinger som var blitt oppdratt hver for seg. De ble «overveldet over likhetspunktene mellom de parene som deltok i undersøkelsen». Ettersom tvillingene ble skilt fra hverandre og oppdratt i forskjellige miljøer, mente vitenskapsmennene at arv i høy grad bidrog til den slående likheten i deres oppførsel. Som en av vitenskapsmennene, David Lykken, konkluderte, viste undersøkelsen «at menneskenes oppførsel i langt høyere grad er genetisk bestemt eller influert enn vi tidligere har trodd».

MILJØ

HVOR BARNET BOR: «Tommy var også det ulykkeligste barn jeg noen gang har truffet,» begynte en sosialarbeider som i fem år arbeidet med ungdommer. «Han bodde i en fireværelses, umoderne leilighet sammen med ti slektninger. . . . En far som drakk, og trangboddhet var problemer Tommy ble stilt overfor i hjemmet . . . og han følte seg i høy grad unyttig og uønsket.» Gutten ble avhengig av heroin da han var 14 år, og døde av en overdose tre år senere. Miljøet hadde uten tvil en negativ innvirkning på denne unge gutten. Men en annen tenåring, som også bodde i en overbefolket by, artet seg helt annerledes. Hans mor forteller: «Selv om jeg kan merke at Jeff av og til føler seg oppgitt, har det at begge barna mine har en rekke mennesker i nærheten som virkelig bryr seg om dem, gjort dem til varmhjertete mennesker som er vennlig innstilt overfor andre.»

DET ET BARN SER: I enkelte land hender det at barna ser nesten 8000 timer på TV før de begynner på skolen. Det er nødt til å påvirke deres syn på livet. «Det lærer dem at makt gjør noe rett,» sier psykologen Robert Liebert, en av de best kjente autoriteter når det gjelder barns oppførsel. «De fleste TV-serier går ut på at det er de rike, de mektige og de som ser gjennom fingrene med det som er galt, som har størst fremgang.»

En god del undersøkelser viser dessuten at mye TV-titting har en ugunstig virkning på evnen til å lære. En autoritet sa: «Når fjernsynsapparatet blir satt på, stanser all aktivitet . . . alt som pleide å foregå mellom folk — spill, diskusjoner, følelsesladede scener som utviklet personlighet og evner — opphører. Når du setter på fjernsynet, stanser du derfor den prosess som gjør mennesker menneskelige.»

HVOR STOR BETYDNING HAR KOSTHOLDET?

’Meget stor betydning,’ sier enkelte leger. Noe som illustrerer dette, er det moren til en gutt erfarte. Hun sa: «Han er sju år og er svært begeistret for skolen når han først kommer dit. Men jeg må dra ham opp av sengen, kle på ham med makt og gi ham juling før han vil spise. Han kaster opp. Vi jager ham av gårde til skolen.» Hun beklaget situasjonen og tilføyde: «Finnes det en bedre måte å leve på?» En dyktig lege fant imidlertid ut at gutten spiste en masse is hver kveld før han gikk til sengs. Når isen ble erstattet med noe mer nærende, ble hans oppførsel om morgenen i høy grad forbedret. Legen Lendon H. Smith understreker i sin bok Improving Your Child’s Behavior Chemistry nødvendigheten av rett ernæring. Han sier: «For at en hvilken som helst person skal kunne virke tilfredsstillende, må hjernen få fullgod næring.»

«Mindreverdig kost kan til slutt bety en ’mindreverdig kropp’,» sies det i en rapport i Science World (for 22. februar 1979) som henleder oppmerksomheten på den skadelige virkning konsumpsjon av brus, sukkertøy, varme pølser, paier og så videre har, spesielt på de unge. Det hevdes at i hvert fall én undersøkelse viser at et slikt kosthold kan forårsake «alvorlige forandringer i personligheten, vanligvis [ved at en person blir] i høy grad aggressiv og irritabel».

Allergi overfor mat og andre stoffer kan også ha innvirkning på den måten et barn oppfører seg på. En mor beskrev sin 11 år gamle gutt som humørsyk, alltid utilfreds, sur og gretten og kranglesyk. En lege oppdaget at barnet var allergisk, og foreldrene sa at når gutten hadde fått den rette behandling, var han som et «nytt menneske». Lignende resultater er blitt oppnådd med enkelte hyperaktive barn når deres kosthold er blitt nøye kontrollert.

FORELDRENES EKSEMPEL

«Jeg syntes synd på moren min,» sa en 17 år gammel gutt. Hvordan viste han det? Han hadde nettopp forbrutt seg mot en pike etter først å ha truet henne med en kniv. Han sa at han gjorde det for å skape vanskeligheter for faren, som åpenlyst bedrog sin kone.

I stedet for å opponere mot farens eller morens dårlige eksempel er det mange barn som reagerer på en annen måte. Boken Who’s Bringing Them Up? sier: «Smårollingene lærer ved å ta etter . . . De blir påvirket av alle de vaner, følelser, stressymptomer, gleder, sorger og måter å opptre på som kjennetegner de voksne. Barn med voldsomme foreldre vil ha en tendens til å ta etter dem. De som har kjærlige foreldre, vil ha en tendens til å ta etter deres oppførsel.»

Det finnes mange krefter som påvirker et barns liv. Men som en pedagog uttrykte det: «Foreldre . . . må være klar over at de fremdeles utgjør den viktigste kraften i barnas liv.»

BARNAS ØNSKE OM Å BLI ELSKET OG GODTATT

En liten gutt på bare tre måneder visste at det var noe vesentlig som manglet. De stadige krampeanfallene han fikk, var den kraftigste protest han kunne komme med. Legene kunne ikke finne at det feilte ham noe. «Men de fikk vite at moren ikke hadde ønsket barnet, og at hun aldri tok det opp eller holdt det inntil seg. Hun plasserte bare en flaske i sprinkelsengen når det skulle ha mat,» sier boken The Secret World of Kids. Når barnepleierskene viste gutten større omsorg, opphørte krampeanfallene.

Vi er født med et ønske om å bli elsket. «Dette ønsket om å bli elsket og vist oppmerksomhet er sannsynligvis den viktigste forklaringen på ditt barns oppførsel,» sier barnepsykologen Bruce Narramore. Et barn som er skuffet fordi det ikke blir vist kjærlighet, kan gjøre praktisk talt hva som helst — lyve, stjele, sette fyr på noe, bruke narkotika, gjøre seg skyldig i umoral og så videre. Dette ønsket om å bli vist kjærlighet, som vokser etter hvert som barnet vokser, gir seg også utslag på en annen måte.

DET «STØRSTE PRESS» BARN BLIR UTSATT FOR: ’Det kommer ikke fra lærerne og har ikke med karakterene å gjøre,’ sa en tenåring. «Det som er verst, er presset fra de andre barna.» Ønsket om å bli likt av andre ungdommer har stor innvirkning på den måten mange oppfører seg på. En sosialarbeider som forsøkte å forbedre slike som hadde sluttet seg til gjenger med ryggesløse tenåringer, sa: «Det disse ulykkelige ungene i første rekke er ute etter, er det vi alle sammen ønsker — å være noe i stedet for ikke å være noe, å bli anerkjent som menneske, å bli verdsatt, ja, å bil elsket.» (Uthevet av oss) De forsøker desperat å oppnå dette blant sine likemenn.

Hvor sterkt er så ønsket om å bli godtatt av gruppen? Noen leger bestemte seg for å finne ut dette. De bad en gruppe på ti ungdommer om å komme inn på et rom og holdt så opp en plansje med forskjellige streker foran dem. «Rekk opp hånden når vi peker på den lengste streken,» sa legene. Ni av ungdommene var imidlertid blitt bedt om å rekke opp hånden når det ble pekt på en annen strek, noe den tiende ikke visste om.

Når så alle de andre rakte opp hånden da det ble pekt på en kortere strek, så den tiende tenåringen mistroisk på dem. «Jeg har antagelig ikke fått tak i poenget. Det er bedre at jeg gjør som alle de andre. Ellers kommer de til å le av meg,» tenkte han. Og så rakte han opp hånden sammen med de andre! Dette gjentok seg ved flere forsøk som ble gjort med forskjellige ungdommer. For å unngå å ’bli ledd av’ unnlot vedkommende å handle i samsvar med det hans egen fornuft tilsa ham. «Over 75 prosent av de ungdommene som var med på dette forsøket, opptrådte på denne måten,» sa dr. James Dobson.

Det er uten tvil mange ungdommer som har handlet i strid med det de visste var rett, og er blitt innblandet i umoral, narkotikamisbruk, drukkenskap og så videre, alt sammen på grunn av et ønske om å bli godtatt av gruppen. Men det er også en annen følelse som får barn til å handle slik som de gjør.

«JEG FØLTE MEG ALLTID UNDERLEGEN SAMMEN MED VENNINNENE MINE»: Slik følte en 15 år gammel pike det fordi hun var overvektig og ikke hadde noen kjæreste. Hun gikk med planer om å ta sitt eget liv. Hennes liv ble reddet ved at en årvåken sosialarbeider grep inn. Denne piken er ikke alene om å ha slike følelser.

«Visste du at omkring 80 prosent av tenåringene er misfornøyd med sitt utseende? Åtti prosent!» sier dr. Dobson i sin bok Preparing for Adolescence. Ja, de synes at de enten er for høye eller for korte, for tykke eller for tynne! Andre er sjenert fordi de har kviser i ansiktet. Dessuten er tenåringene i en alder da mange foreldre legger vekt på det barna kan prestere, ikke på det han eller hun er, og dette er ofte noe som gjør de unge skuffet over seg selv og bidrar til at de har liten selvaktelse. Mange av dem blir opprørske, gjør hærverk, opptrer på en brutal og tøff måte og er alltid på farten, ganske enkelt fordi de ikke kan finne seg til rette.

KJØNNSDRIFTEN VÅKNER: En liten kjertel på undersiden av hjernen begynner å gi kraftige «ordrer» til tenåringene. Hypofysen forteller i virkeligheten kroppen: ’Gå i gang! Gjør deg klar til din oppgave som far eller mor!’ De endokrine sekreter den utsondrer, får kjønnsorganene til å utvikle seg. Men disse hormonene gjør mye mer.

«I puberteten finner det sted . . . endokrine kjertelforandringer som organisk sett stimulerer unge mennesker til å kjekke seg. De blir bokstavelig talt drevet rundt av de endokrine sekresjoner, som til slutt vil måtte finne en ny balanse,» sies det i boken The Story of Human Emotions av dr. med. G. M. Latt. Ja, disse hormonenes virksomhet gjør at tenåringene følelsesmessig ’bokstavelig talt blir drevet rundt’. I løpet av denne perioden vil en tenåring begynne å gjøre krav på å bli selvstendig. Han vil sannsynligvis få økt interesse for en av det annet kjønn.

Bibelen beskriver denne perioden som «ungdommens blomst» og anbefaler at ekteskap først blir inngått når denne perioden er «over». (1. Kor. 7: 36, NW) Det greske ordet som blir brukt i grunnteksten (hyperakmos), betyr bokstavelig å være forbi ’høydepunktet på noe, den tid da en plante står i full blomst’. Det er i puberteten kjønnsdriften slår ut i full blomst eller blir sterk. En pike får nå sin første menstruasjon tidligere enn det som var tilfelle med en pike for 100 år siden. Den gang lå gjennomsnittsalderen hva dette angår, på 16 år, mens den nå ligger på 12. Dette gjør problemet enda større, ettersom enkelte som knapt nok er i tenårene, kommer opp i situasjoner som de ikke er i stand til å beherske.

Når tenåringer lar kjønnsdriften få lov til å få herredømme over dem, fører det ofte til tragiske resultater — kjønnssykdommer, uønskede svangerskap, abort og tap av selvrespekten. Det er nødvendig å holde slike drifter under kontroll. (Kol. 3: 5) En universitetsstudent som så tilbake på denne perioden i sitt liv, sa: ’Jeg hadde mitt første samleie med jenta mi da vi var 15. Vi hadde gjort alt unntatt det, og så en kveld spurte hun om vi ikke kunne løpe linen helt ut. Noen dager senere var det slutt mellom oss. Det var den mest smertefulle tiden i mitt liv. Jeg var nedtrykt, humørsyk og nervøs. Jeg følte meg fullstendig mislykket.’

Det er tydelig at det er mange faktorer som får barn til å handle slik som de gjør. Det er ikke to barn som er like. Alle vil derfor ikke reagere på samme måte på den samme påvirkning. Sørgelig nok vil noen oppleve at det de gjør i ungdomstiden, tilføyer dem følelsesmessige sår som ikke blir legt så lenge de lever. Hva kan foreldre gjøre for å hjelpe barna til å unngå at dette skjer? Og finnes det noe annet som kan bidra til å bringe gode resultater?

[Bilde på side 4]

Et dårlig miljø kan avle forbrytere — men ikke alltid

[Bilde på side 5]

Å se for mye på TV kan redusere evnen til å lære og ha uheldig innvirkning på oppførselen

[Bilde på side 6]

Et mindreverdig kosthold kan skape aggressiv oppførsel

[Bilde på side 7]

Barn med kjærlige foreldre vil ha en tendens til å ta etter deres oppførsel

[Bilde på side 8]

Ønsket om å bli likt av andre ungdommer får mange til å oppføre seg slik som de gjør