Gjeterhunder i de engelske fjellene

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Storbritannia

I VÅR moderne tid har maskinene gjort mange tradisjonelle jordbruksmetoder foreldet. Har det gått med gjeterhunden som med arbeidshesten? Finnes det noen maskin som kan gjøre jobben bedre enn den? Hvem er bedre i stand til å besvare dette spørsmålet enn gjeterne?

Én britisk gjeter driver nå sauefarmen sin alene sammen med én hund. Før måtte det tre mann på heltid til for å drive den samme farmen. En skribent sier om saueavl i fjellene at en kunne sende ut 20 trenede idrettsmenn tidlig om morgenen for å samle inn sauer; de ville måtte holde på helt til mørkets frembrudd for å utrette det som én veltrenet hund kunne gjøre. Boken I Bought a Mountain sier: «Fjellbeitet ville ha vært verdiløst uten hundene . . . Jeg tror ikke at et par hundre mann ville kunne samle sauene på Dyffryn-fjellet [i Wales] uten hjelp. Tretten mann kan gjøre det når de har hunder med seg.»

Mye avhenger av hva slags beite en har. Men gjeterne er enige om at den veltrenede gjeterhunden langtfra har utspilt sin rolle, uansett hvordan terrenget er.

Gjeterhunden er med på mange arbeidsoppgaver i forbindelse med sauene. Den spiller en uvurderlig rolle når sauene skal klippes og vaskes, når noen sauer skal skilles ut fra resten av flokken for å merkes eller for å få en innsprøytning, og når det «er behov for en mor». Dette siste uttrykket sikter til det å få en søye til å ta til seg et lam som ikke er hennes. Gjeteren setter da hunden til å vokte en utvalgt søye. Denne handlingen vekker hennes morsinstinkt, og når hun sparker med foten mot hunden, benytter lammet anledningen til å suge, og søyen glemmer at det ikke er hennes eget.

Hunder er spesielt flinke til å finne sauer som er blitt sittende fast i snøen. I Derbyshire i England var det en bonde som savnet over 700 sauer en spesielt hard vinter. Men hunden hans klarte å finne cirka 500 av dem. Tre av dem var begravd to meter under snøen, som var så hardfrosset at den var som stein. De hadde vært begravd i over åtte uker og hadde spist ull av hverandre for å holde seg i live.

Når det gjelder trofasthet og utholdenhet, er historien om Tip et enestående eksempel. En dag den harde vinteren i 1953 i Peak i Derbyshire gikk Tip ut i snøen sammen med sin herre, men ingen av dem kom tilbake. Letemannskapene gav til slutt opp alt håp. Femten uker senere, da gjeterne samlet inn sauer som befant seg langt hjemmefra, fant de mannens døde kropp med den avmagrede Tip, som fremdeles var i live, ved siden av ham. Mannen hadde tydeligvis falt sammen av utmattelse, og Tip hadde ikke villet forlate ham.

Historien om Jed er et godt eksempel på lydighet. En dag var Jeds herre ute og gjette sauer sammen med Jed og to små valper som han holdt på å dressere. Han sendte Jed tvers over lyngheien for å hente noen sauer til en grind i nærheten. Mens Jed var borte, løp valpene plutselig ut i veien foran en lastebil. Gjeteren klarte å redde hundene, men ble selv slått bevisstløs og kjørt til et sykehus, hvor han senere døde. Det skjedde omkring klokken 14. I all forvirringen glemte en hundene helt til klokken 17, da gjeterens sønn kom til å spørre etter dem. Han fikk da vite at valpene var blitt båret til et vertshus i nærheten. Og hvor var Jed? Hun var sammen med sauene og ventet på at hennes herre skulle åpne grinden.

Det 20. århundres gjetere lever i romalderen. Men de verdsetter med rette hundene sine, akkurat som den bibelske patriarken Job, som talte rosende om sine gjeterhunder. — Job 30: 1.