Det manglet noe i min jødiske arv
«JØDER — dra tilbake til deres synagoge.» Da vi kom inn i garderoben, fant vi disse ordene skrevet over alle skapene våre. Under basketballkampen mot et «kristent» lag ble vi gjentatte ganger dyttet, puffet og skubbet. Vårt eneste ønske var å spille. Men vårt lag av jøder unngikk ikke å bli gjenstand for religiøs intoleranse.
Jeg var omkring 12 år gammel den gangen. Men selv før den tiden hadde jeg fått høre om den undertrykkelse som mine foreldre og andre jøder hadde vært utsatt for i Europa under tsar Nikolai II’s herredømme. Kosakkjegerne, tsarens styrker, trengte inn i byer og landsbyer for å plyndre, voldta og drepe jøder. Mine foreldre hadde unngått å bli utryddet ved å dra til Amerika tidlig på 1900-tallet.
Så fikk jeg høre om de millioner av jøder som ble massakrert av tyskerne under Det tredje rike. Alt dette gjorde et dypt inntrykk på meg som barn. Jeg spurte ofte meg selv: ’Hvorfor tillater Gud at en minoritet blir utsatt for en slik urettferdig behandling?’ Til slutt begynte jeg å bli usikker på hva Gud egentlig er. Har han følelser, eller er han en abstrakt, upersonlig kraft? Godkjenner han krig? Føler han avsky for den umoral, råhet og uærlighet som er så fremherskende i verden? Dette var noe jeg ønsket å vite.
Selv om jeg følte meg tiltrukket av de overleveringer og symboler som var en del av jødedommen, gav de meg ikke noe svar på mine spørsmål. Det var en mangel ved min tro. Det manglet noe i min jødiske arv.
I 1956 tok jeg avsluttende eksamen ved Boston universitet. I stedet for å ha fått en sterk tro var min usikkerhet med hensyn til hva som er sant angående livet og meningen med det, blitt større som følge av slike fag som kulturantropologi (evolusjonslære).
På dette tidspunkt hadde jeg funnet meg en hustru som ville være trofast mot meg og støtte meg i mine verdslige bestrebelser. Den opplæring hun hadde fått som ortodoks jøde, gjenopplivet et ønske hos meg om å gå i synagogen. Men på grunn av noe som fant sted under gudstjenesten i Rosch Haschana-høytiden, sluttet vi begge å gå dit.
Vi hadde gått inn i synagogen, men ettersom vi ikke hadde råd til å kjøpe billetter som gav oss sitteplasser, bestemte vi oss for å stå og lytte til gudstjenesten. Vi hadde vært der i bare noen få minutter da en kontrollør kom og sa til oss at vi enten måtte kjøpe billetter eller forlate stedet.
«Hvis vi ikke har noe annet valg, så går vi bare,» svarte jeg. Og det gjorde vi. Hvor nedslått og skuffet følte vi oss ikke da vi ble klar over at det var diskriminering på det sted som påberopte seg å være Guds tempel! Men fordi vi var stolte over vår jødiske arv, fortsatte vi likevel å holde fast ved jødedommens viktigste læresetninger. Men det var fortsatt noe som manglet — jeg hadde ennå ikke fått svar på de spørsmål som plaget meg.
Et vendepunkt
Vår førstefødte var en sønn, noe som blir betraktet som en spesiell velsignelse for en typisk jødisk familie. For et sjokk vi fikk da han ble utsatt for en ulykke som truet hans liv! Fylt av engstelse og uro ventet vi i flere timer på det som vi antok ville bli en ugunstig rapport om hans tilstand. Fra mine lepper kom en inderlig bønn til en ukjent Gud — hvis vår sønn fikk leve, ville jeg vite at Gud var til og brydde seg om min inntrengende bønn. Vår sønn kom seg!
Allerede morgenen etter besøkte et av Jehovas vitner min forretning. Kort tid senere begynte min hustru og jeg å studere sammen med ham de hebraiske skrifter ifølge den massoretiske tekst.
Jeg kan tydelig huske noe som fant sted en kveld under vår bibelske drøftelse med vitnet. Han påpekte for oss at mennesket var blitt direkte skapt av Gud. (1. Mos. 2: 7) «Men mennesket er det endelige resultat av en rekke begivenheter i en utvikling,» hevdet jeg, «og det finnes rikelig med beviser til støtte for dette, innbefattet de former som er avdekket av det primitive menneske.» Jeg bladde i den læreboken jeg hadde hatt på universitetet, Cultural Antropology av Melville Herskovits, og fant en rekke fotografier på side 15 som viste rekonstruksjonen av noen få ben som var avdekket. «Er ikke dette slående beviser for at ’Pithecanthropus erectus’ er et av de manglende mellomledd til det moderne menneske?» spurte jeg.
Men da jeg senere gikk nøyere gjennom stoffet, la jeg merke til at det på den foregående siden ble sagt med tanke på rekonstruksjonen: «Ingen gren av antropologien krever større utfoldelse av fantasi fra vitenskapens side.» Jeg var lamslått. Jeg leste det flere ganger. Beviser? Slett ikke! Fantasi! Menneskers teorier!
De anstrengelser jeg gjorde meg for å forsvare mine oppfatninger, endog ved hjelp av lærebøker fra universitetet, måtte jeg snart oppgi til fordel for de overbevisende argumenter som ble framholdt fra Bibelen og den bibelske litteratur som vi studerte. Jeg ble i særdeleshet overbevist av brosjyren Utviklingslæren kontra den nye verden. Noe som gjorde sterkt inntrykk på meg, var hvordan argumentene til støtte for skapelsen og en suveren Skapers eksistens alltid var i harmoni med sann vitenskap.
Vi tar imot Jesus
Navnet «Jesus» var aldri blitt brukt i vårt hjem under min oppvekst, unntatt på en nedsettende måte. Dette var også tilfelle i min hustrus familie. Ved én anledning hadde hun faktisk måttet skylle munnen med såpevann bare fordi hun hadde nevnt navnet «Jesus».
«Messias har ennå ikke kommet,» fortalte mine religionslærere meg. «Gud har ingen sønn,» hevdet mine jødiske omgangsfeller. «Jesus var et illegitimt barn,» var det alminnelige synspunkt blant mine slektninger.
Da vi første gang drøftet profetien om Messias i Daniel 9: 24—27, reiste jeg derfor følgende innvending: «Hvordan kunne dette passe på Jesus Kristus? Messias har ennå ikke kommet, men denne som ble kalt Jesus, har allerede kommet og gått.»
Men etter hvert som vi studerte både denne og andre profetier, ble vi stilt overfor stadig flere avslørende kjensgjerninger. Daniels profeti pekte endog fram til det året da Messias skulle framstå, år 29 e. Kr.! I det 53. kapittel hos Jesaja blir det omhyggelig oppgitt en rekke detaljer som skulle identifisere ham. Og profetien i 1. Mosebok 49: 10 utpekte tilmed den stammen han skulle komme fra. «Messias må allerede ha kommet,» kom jeg til, «for ettersom fortegnelsene over ættetavlene er borte, lar det seg ikke engang gjøre å identifisere ham om han skulle komme nå!»
At Gud virkelig hadde en sønn, var en avslørende opplysning som i høy grad overrasket oss, men som ikke lot seg bestride da vi leste fra vårt eget eksemplar av de hebraiske skrifter det som står i Ordspråkene 30: 4: «Hvem har fastsatt alle jordens grenser? Hva er hans navn, og hva heter hans sønn? Det vet du vel?» Vi fikk vite at det at han ble født av en jomfru eller ung kvinne, var en legitim fødsel, i samsvar med Guds vilje, slik det var blitt profetert i Jesaja 7: 14 og 9: 6, 7.
Vårt studium av de hebraiske skrifter overbeviste oss således om at Jesus var Messias eller Kristus, Guds Sønn. Han svarte til det mønster som var blitt gitt i Skriftene.
Jeg finner det som manglet
Etter hvert som jeg fortsatte å studere, fikk jeg svar på de spørsmål som så lenge hadde plaget meg, det ene etter det andre. Jeg fant det som manglet i min jødiske arv.
«Hva med kriger?» spurte jeg vitnet. «Bør ikke alle gode borgere forsvare sitt land?» Jeg stilte dette spørsmålet, ikke fordi jeg hadde noen tro på kriger, men fordi jeg ønsket å få vite om Gud godkjente dem.
«I krigstid,» svarte han, «er det slik at katolikker dreper katolikker, protestanter dreper protestanter, og jøder dreper jøder. Hvordan kan Gud godkjenne krig eller en organisasjon som godkjenner at dens medlemmer dreper hverandre?»
Jeg syntes dette lød fornuftig. Jeg var faktisk glad for å få vite at Gud ikke har noen andel i nasjonenes kriger. Hvor oppmuntrende var det ikke å oppdage at han har en morallov, en ren tale og en ærlighet som er så forskjellig fra det som blir godtatt av både religiøse og verdslige mennesker! Det var ikke bare det at vi leste i Bibelen, som overbeviste oss om dette. Vi så det også i de levende vitnesbyrd som ble tilveiebrakt av de vitner vi møtte og var sammen med. Jeg var meget lykkelig over å få kjennskap til at Gud har en hensikt med sitt folk, og at det å handle i samsvar med denne hensikt kan føre til evig liv i fullkomne omgivelser. (Jes. 25: 6—9) Jeg tenkte med meg selv: ’Hvordan kan en slik kjærlig Gud være en abstrakt eller upersonlig kraft?’
Motstand fra familien
På dette tidspunkt ble vi gjenstand for en voldsom motstand fra familien. Foruten at vi ble forstøtt og latterliggjort, ble vi også truet med at vår sønn ville bli tatt fra oss. Vi ble avskåret fra å ha noen forbindelse med min yngre bror Marvin, som hadde overvært våre bibelske drøftelser med vitnene.
Det kom til et oppgjør da min bestemor døde. Min familie arrangerte et møte med en av de mest framstående jødiske rabbinere i Boston-området. De ønsket å ydmyke meg og derved få min bror Marvin til ikke å ville høre på meg. Men slik tingene utviklet seg, var det denne rabbineren som ble ydmyket.
Ettersom min bestemor nettopp hadde dødd, spurte jeg rabbineren: «Vil du ikke være så snill å vise familien min hvor i Bibelen det finnes støtte for den jødiske læren om at sjelen er udødelig?» Han unngikk mitt spørsmål ved å antyde at jeg var forvirret fordi jeg ikke forstod det hebraiske språk. «Det ville være atskillig mer overbevisende hvis du bare åpnet Bibelen og viste oss det bibelske bevis for at sjelen er udødelig,» svarte jeg. Han unngikk fremdeles spørsmålet.
Etter hvert som drøftelsen fortsatte, ble det henvist til De ti bud. Jeg spurte ham så: «Hvor i Bibelen står De ti bud?» Han visste det ikke! Han sa noe på hebraisk til mitt søskenbarn, og etter å ha lett i en oppslagsbok i om lag ti minutter sa mitt søskenbarn til ham på hebraisk hvor de stod. Da jeg forstod hva som hadde skjedd, spurte jeg rabbineren: «Når du har gjort deg så store anstrengelser for å finne De ti bud, hvorfor viser du oss ikke også, hvis du kan, hvor i Bibelen det finnes bevis for at sjelen er udødelig?»
Da han fortsatte å henvise til talmud (den muntlige lov eller overlevering ifølge den jødiske tro) og andre skrifter for å svare meg, understreket jeg hvor viktig det var å godta Bibelen som sannhet, og begynte å lese den profetien som står i Jeremia 31: 31—34.
«Hvis du ønsker sannheten, finnes det sannhet i alt, Satan Djevelen innbefattet!» avbrøt rabbineren meg, idet han smelte Bibelen igjen over fingrene mine.
«Hvis du er en sann hyrde for Guds hjord og jeg er en sau som har gått meg bort, hvorfor leder du meg da ikke tilbake til kveen ved å besvare mine spørsmål ut fra Guds skrevne Ord?» svarte jeg.
Da jeg fortsatte å stille spørsmål, mistet han besinnelsen og kalte meg en uvitende person. På dette tidspunkt vendte en av mine slektninger seg til en annen og sa: «Hvorfor svarer han ikke bare på spørsmålene hans?» De var skuffet over at han ikke kunne vise at jeg tok feil. En slik oppførsel av en som ble ansett for å være en viktig støtte for min jødiske arv, fant jeg å være meget inkonsekvent.
Flere spørsmål blir besvart
Det var så mange av mine spørsmål som ikke ble besvart av de religiøse lærerne som underviste i den jødiske levemåte. Hvis jødene er Guds utvalgte folk og fremdeles er underlagt Moseloven, hvor er da Jerusalems hellige tempel? Hvor er paktkisten? Hvor er det aronittiske presteskap? Hvor er dyreofferne? Hvor er fortegnelsene over ættetavlene som fastslår hvilken stamme vi tilhører? Hvis sabbaten skal feires, hvor blir det da av den sabbaten som skulle holdes hvert sjuende og hvert 50. år, også kalt jubelåret? På alle disse spørsmålene fikk jeg enten unnvikende svar eller ikke noe svar i det hele tatt fra de jødiske rabbinere.
«Ut fra mitt studium av Bibelen har jeg kommet til at Messias allerede har kommet,» sa jeg til en annen rabbiner.
«Det er umulig,» sa han.
«Men hvordan vil du kunne identifisere ham, ettersom Bibelen i 1. Mosebok 49: 10 viser at Messias skal komme fra Juda stamme?» spurte jeg.
«Du har brakt meg opp i en vanskelig situasjon,» innrømmet rabbineren. «Min opplæring konsentrerte seg om talmud. For å kunne drøfte dette spørsmålet med deg må jeg studere Bibelen.»
Ved en annen anledning fikk min far en rabbiner til å ringe til meg. «Når du føler at du kan bevise ut fra Bibelen at Jesus ikke er Messias, at Messias fortsatt skal komme, og at alle de jødiske overleveringene er basert på Bibelen, så la meg for all del få vite når du vil komme og snakke med meg.»
«Jeg skal ringe deg,» sa han til meg. Han ringte aldri.
Med vitnenes hjelp foretok vi imidlertid mange undersøkelser på våre hjemmebibelstudier. Vi fant at de hebraiske skrifter uttalte seg klart i alle disse religiøse spørsmålene og viste oss hva som var den egentlige grunnen til at den opprinnelige jødiske ordning forsvant.
Ordningen med et presteskap og en styreform som stammet fra Gud, ble velsignet av ham bare så lenge israelittene æret ham og holdt hans lover. Men på grunn av sine menneskelagde overleveringer forkastet de disse budene og støttet åpenlyst en urettferdig ordning som varte til år 70 e. Kr., da den ble ødelagt av romerne. Fortegnelsene over ættetavlene som fastslo hvorvidt en tilhørte prestestammen eller en annen stamme, ble tilintetgjort i og med ødeleggelsen av templet. På dets sted står fortsatt i dag en muhammedansk helligdom, Klippemoskéen.
Vi fikk kjennskap til at dette ikke fikk den store Fastsetter av tid og begivenheter til å la være å fortsette med en ny ordning som ikke bare skal velsigne ett folk, men mennesker av alle nasjoner. (1. Mos. 22: 18) Fra sin begynnelse i det første århundre har en internasjonal organisasjon under Guds ledelse blomstret. Ved hjelp av sin hellige ånd har Gud sørget for at alle slags mennesker kan bli undervist i hans Ord, Bibelen. (Jes. 54: 13) Hvor glade var vi ikke for å få svar på disse spørsmålene!
Siden den dagen i 1956, da Lorrie og jeg åpnet vårt sinn og hjerte for Guds Ords sannheter, har vi vokst i kjærlighet til og verdsettelse av Ham som har vist oss slike ømme følelser og en slik omsorg. Ja, vi og våre tre barn — Joel, Julie og Mark og hans hustru, Marjorie — har erfart den glede det gir å få lære om Jehova, han som gir liv og håp.
I de senere år har jeg hatt den glede å bli gjenforent med min bror Marvin, som holdt seg borte fra oss i 18 år. Jeg er glad for å kunne si at nå er han og hans familie også blitt Jehovas vitner.
Ja, jeg kan virkelig si at jeg fant det som manglet i min jødiske arv — tilbedelsen av den sanne Gud, Jehova. Jeg har også funnet en kjærlig familie som er forent i den sanne tilbedelse, et samfunn av mennesker som er trofast mot Bibelens lover og prinsipper. Her, blant menn og kvinner fra alle samfunnslag, både unge og gamle, har jeg funnet en dyp respekt for Bibelens høye moralnormer, ren og oppbyggende tale og en atmosfære som er preget av ærlighet og oppriktighet. — Innsendt.
[Bilde på side 17]
Vi har som familie funnet det som bringer lykke