Jeg er så glad for at jeg lever!
TRE ganger har jeg forsøkt å begå selvmord. Men nå er jeg så ubeskrivelig glad for at jeg lever!
Jeg kom fra et splittet hjem. Jeg kan ikke huske at foreldrene mine noen gang var lykkelige sammen. Da de til slutt ble skilt, ble jeg sendt på en internatskole. I feriene ble søsteren min og jeg sendt til forskjellige slektninger, for far, som var sjømann, kunne ikke ta seg av oss. Vi vokste begge opp med følelsen av at vi ikke var ønsket.
I tenårene meldte jeg meg ut av den romersk-katolske kirke, ettersom jeg syntes at dens læresetninger var selvmotsigende. Jeg klarte aldri å tro på et brennende helvete, heller ikke på at jeg en gang skulle komme til himmelen. For meg stod døden bare som en tid med fred. Jeg trodde ikke at livet har noen mening. Jeg syntes at jeg eksisterte uten hensikt.
Ekteskapet løste ikke mine problemer. Ting begynte å gå hardt inn på meg. Av og til drog jeg for å besøke venner, men svært ofte sa de: «Dessverre, jeg er på vei ut!» Eller: «Kan du gjøre meg en tjeneste og gjøre det og det for meg?» Jeg oppdaget at jeg løp etter dem, men de gav ikke meg den oppmerksomhet jeg følte at jeg hadde behov for.
Jeg satt og leste bøker mesteparten av dagen. Jeg sluttet å lage mat og bake. Jeg sluttet å snakke med folk eller gjøre noe mer enn høyst nødvendig. Folk rundt meg bare overså meg, eller jeg trodde at de gjorde det. Alt var så rart. Jeg følte meg elendig, ensom og hadde et desperat behov for noen jeg kunne snakke med. Men jeg hadde ingen. Jeg hadde stengt alle ute fra livet mitt! Alt dette førte til mitt første forsøk på å ta mitt eget liv.
Hvorfor selvmord?
Når en person planlegger å begå selvmord (og mange planlegger det svært nøye), kan folk rundt ham grupperes i tre kategorier. For det første er det de han elsker svært høyt, men han føler at han har sviktet dem på en eller annen måte. I den andre kategorien har vi dem som han ønsker å ramme. Han føler at han er blitt så dypt såret av dem at den beste måten å såre dem på er å ta livet av seg selv. Da vil de helt sikkert lide samvittighetskvaler. I den tredje gruppen har vi dem som han tror ikke bryr seg om ham i det hele tatt, og som han tror ikke vil bry seg om at noe skjer med ham heller. Når jeg ser tilbake, blir jeg klar over at alle disse tre kategoriene spilte en rolle i mine tanker.
Den tid kom da jeg ikke lenger kunne klare alt det som foregikk rundt meg. Jeg var svært glad i barna mine, men jeg ble helt overbevist om at de ville få et bedre liv uten meg, siden jeg var så utilstrekkelig. Og når jeg kranglet med mannen min, resonnerte jeg som så at det helt sikkert ville bli et slag i ansiktet på ham når jeg døde. Til slutt var det ingen omkring meg som brydde seg om meg, og som jeg kunne snakke med om mine problemer.
Jeg planla omhyggelig hvordan jeg skulle dø. Jeg skrudde på gassen og la meg ned for å dø. Det merkelige er at nettopp i det øyeblikket ringte mannen min for å be om unnskyldning for krangelen vår. Da han ikke fikk noe svar, kom han hjem fra arbeidet. Fordi han kjente lukten av gass, ante han uråd og sparket i stykker døren og reddet livet mitt.
Da jeg kom til meg selv, ble jeg svært opprørt og veldig sint. Mitt akutte anfall av frustrasjon førte snart til at jeg gjorde et nytt forsøk. Igjen hadde jeg en disputt med mannen min, men i stedet for å ta opp kampen med problemene, klarte jeg bare å løpe fra dem. Hvis jeg bare hadde visst hvordan jeg skulle klare å takle problemene! Men det visste jeg ikke.
Jeg tok på meg den tyngste kåpen min og spaserte flere kilometer mot elven Themsen. Jeg tenkte som så at siden jeg ikke kunne svømme, ville den tunge kåpen snart trekke meg under vann. Og det hadde jeg rett i! Men tilfeldigvis var en politibåt i nærheten av den broen som jeg hoppet fra. På fem — seks minutter hadde de fått meg om bord. Politimennene sa til meg at hvis de hadde vært litt senere ute, ville jeg ha blitt trukket under bare av vekten av de våte klærne.
Jeg ble skadd i dette hoppet og tilbrakte flere måneder på sykehus. Det førte til at barna mine ble tatt hånd om av barnevernet. Myndighetene forsøkte å bringe meg på fote igjen med religion, psykologi og psykiatri. Men de kom aldri særlig langt.
Etter at jeg ble utskrevet fra sykehuset, fortsatte jeg å ta tabletter. Jeg tok noen tabletter for å våkne, andre for å slappe av, atter andre for å få sove — opptil 20 forskjellige tabletter om dagen! Jeg kunne se at barna mine var svært urolige. Det at jeg bare fikk lov til å ta dem med hjem en gang i uken, påførte dem stor skade. Derfor bestemte jeg meg enda en gang for å befri dem ved å gjøre slutt på livet mitt.
Sent en kveld gikk jeg til et svært ensomt sted, det mest øde sted jeg kunne tenke meg, og svelget alle de tablettene jeg hadde. Det er utrolig at jeg er i live i dag og kan fortelle om dette. Men tidlig om morgenen ble en mann som bodde i nærheten, vekket av hunden sin, og han bestemte seg for å gå en tur med den. Da fant han meg mens jeg lå der i gresset. Jeg ble i all hast brakt til et sykehus, hvor jeg ble pumpet.
Da jeg våknet, brast jeg i gråt. Jeg var helt ute av meg og følte meg så ulykkelig. Jeg følte det som om jeg var i et veldig mørkt rom. Ensomhetsfølelsen var så sterk. Det fantes ingen jeg kunne vende meg til. Livet mitt var blitt reddet, men hvorfor? Jeg ville så gjerne dø.
Min livline — bønn
Mannen min var så snill at han fikk i stand et nytt hjem for meg og barna, og jeg ble enig med meg selv om at jeg skulle ta hånd om dem inntil de ble gamle nok til å klare seg selv. Da ville jeg se hva jeg kom til å gjøre med livet mitt. Jeg syntes fortsatt at alt var håpløst.
En dag hadde min mann en samtale med et av Jehovas vitner. Da vitnet senere kom tilbake, slik mannen min hadde bedt ham om å gjøre, snakket jeg med ham. Jeg hadde alltid hatt respekt for Bibelen og ble nå forbauset over denne mannens kunnskap om den. For hvert spørsmål jeg stilte ham, gav han meg et svar — et logisk, bibelsk svar!
Som du sikkert kan forestille deg, var jeg svært deprimert på den tiden. Selv om jeg instinktivt visste at det måtte finnes en høyere makt, hadde jeg aldri visst hvordan jeg skulle komme i kontakt med ham. Men denne mannen kunne be — og han lærte meg å be! Jeg husker at jeg spurte: «Hvorfor skal vi be i Jesu navn? Hvorfor skal vi be til Gud? Hvorfor ikke til Jesus Kristus? eller til Maria?» Bibelen gav de tilfredsstillende svarene. Det var som om noen nettopp hadde åpnet en dør for meg. Jeg gikk svært takknemlig inn gjennom den! — Matt. 6: 9; Joh. 16: 23, 24.
Etter noen få uker begynte jeg å be på en måte som jeg aldri hadde bedt før. Jeg oppdaget at jeg ikke behøvde å forsøke å klare meg på egen hånd. Jeg behøvde ikke å gjøre alt selv. (Fil. 4: 6, 7) Jeg hadde røkt omkring 60—70 sigaretter om dagen. Men på tre — fire uker sluttet jeg å røke. Jeg behøvde ikke lenger å støtte meg til noe slikt.
Det gikk ikke lang tid før jeg følte stor glede og tilfredshet over å dele med andre de gleder jeg hadde fått del i ved å bli kjent med det «gode budskap». Samvær med andre på møtene i Jehovas vitners Rikets sal gav meg større styrke. Før seks måneder hadde gått, i mai 1975, innviet jeg mitt liv til Jehova Gud.
Alle mine selvmordstanker begynte for over ti år siden. Fortsatt blir jeg deprimert av og til, noe jeg regner med at alle blir. Men nå har jeg fått del i en ’veldig kraft’. (2. Kor. 4: 7, 8) Jeg har Jehovas hjelp. Uansett hvor elendig jeg av og til kan føle meg, kommer han og banker på min dør — ikke bokstavelig talt naturligvis, men på en eller annen måte er det som om han sier: «Du er ikke alene!»
Min livline — bønn — er alltid der. Jeg er virkelig takknemlig. Jeg har livet, en kjærlig familie og en mening med livet. Hva mer kan en be om? — Sendt inn av en av «Våkn opp!»s lesere i Storbritannia.