Arboga — nytt senter for Jehovas vitner i Sverige

VED den sterkt trafikkerte Europavei 3, en pulsåre mellom Sveriges to største byer, Stockholm og Göteborg, ligger den lille, idylliske byen Arboga. Den er en av Sveriges eldste byer. Den eksisterte som en by allerede på 900-tallet.

Fra 1200-tallet til nærmere midten av 1600-tallet var byen en av landets viktigste handelsbyer. Den var i lang tid setet for mange historisk sett viktige politiske og religiøse møter. Det som er blitt kalt Sveriges første riksdag, ble holdt der i 1435. I middelalderen var byen også et katolsk senter med flere klostre, hvor blant andre fransiskanermunker holdt til. Den var kjent i mange land. Men fra midten av det 17. århundre begynte dens betydning som handelsby og som politisk og religiøst senter å avta. I dag er den så godt som ukjent utenfor landets grenser.

Nå har det imidlertid hendt noe i denne lille byen som gjør at den igjen kommer til å bli kjent verden over. Der har nemlig Jehovas vitner bygd det en avis kalte en by i byen, det vil si et nytt avdelingskontor — med trykkeri, kontorer og boliger — som nå skal tjene som senter for deres kristne forkynnervirksomhet i Sverige. Høsten 1980 var anlegget klart til å tas i bruk. Som sete for et av Jehovas vitners 98 lignende anlegg verden over er altså Arboga nå blitt forbundet med Jehovas vitners internasjonale virksomhet i 205 land.

Et bygg i særklasse

Aldri før har noe lignende hendt på byggefronten i Sverige. Dette bygget er nemlig blitt «det i særklasse største som er oppført ved frivillig arbeid i dette land», slik en avisreporter skrev. I løpet av omkring to og et halvt år har cirka 5000 Jehovas vitner fra forskjellige steder i Sverige og fra nabolandene, deriblant Norge, reist til Arboga for i kortere eller lengre tid å hjelpe til med oppføringen av det 20 000 kvadratmeter store bygningskomplekset og omdanne den 120 000 kvadratmeter store skogstomten til et vakkert parkanlegg med en kunstig liten innsjø.

For fem — seks år siden ble det for alvor klart for Jehovas vitner i Sverige at deres daværende senter for virksomheten, det 3500 kvadratmeter store anlegget med kontorer og trykkeri i Jakobsberg, like nordvest for Stockholm, var altfor trangt. Mulighetene for utvidelse var svært begrenset. Etter at en i løpet av et par år hadde søkt etter en ny tomt, bestemte en seg for en i Arboga, dels på grunn av byens sentrale beliggenhet og dels på grunn av prisen. Tomteprisene viste seg å være mange ganger billigere der enn i nærheten av storbyene. Allerede fra begynnelsen viste de lokale myndigheter og myndighetene i fylket stor velvilje og en enestående begeistring for dette prosjektet, som var noe utenom det vanlige.

For å holde omkostningene nede bestemte en seg for å bygge helt i egen regi med frivillig arbeidskraft. Det ble sendt ut brev til de over 300 menigheter Jehovas vitner har i Sverige, hvor alle som hadde anledning til å hjelpe til, ble invitert. Et arkitekt- og tegnekontor ble opprettet. Brukte kraner, gravemaskiner, lastebiler og andre transportmidler ble kjøpt inn billig og satt i stand av hendige vitner. Et eldre hotell med værelser og leiligheter for 110 personer ble kjøpt og renovert for å brukes som losji. Et mindre industribygg i nærheten ble leid. Der kunne kyndige brødre og søstre lage en god del av det som skulle snekres, og forskjellige detaljer i forbindelse med innredningen. Et eget blandeverk for betong ble satt opp. En bygning med prosjekteringskontor, omkledningsrom, kjøkken og spisesal for arbeiderne ble oppført på tomten. Den ble konstruert slik at den etter at byggearbeidet var fullført, skulle kunne demonteres og gjøres om til to møtelokaler, Rikets saler, for menigheter av Jehovas vitner. Flere millioner kroner kunne også spares ved slike forberedende tiltak.

Byggingen kan starte

Etter flere måneders intenst, men godt samarbeid med de lokale myndigheter for å få prosjektet godkjent fikk en den 7. september 1978 klarsignal fra regjeringshold til å sette i gang. Allerede neste dag falt det første treet for motorsagen på skogstomten. Blant dem som var med på rydningsarbeidet, var også en hest, den nordsvenske hoppen Lea, som med sine 23 år var vant til skogrydningsarbeid. En hel vinter hjalp hun til og var noen ganger så ivrig etter å dra tømmersleden at eieren måtte holde igjen tømmene.

En streng vinter

Den første vinteren etter at arbeidet var påbegynt, ble en av de største hindringene som måtte overvinnes. Temperaturen sank visse dager til under minus 30 grader. Marken frøs og ble hard som flint. For at en skulle kunne fortsette med planerings- og støpearbeidet, måtte visse deler av arbeidsplassen dekkes med presenninger. Oljefat ble gjort om til fyrfat, og varmluft ble blåst inn under presenningene. Vinteren 1978—1979 gikk over i historien som en av de kaldeste vintrene i Sverige på hele 1900-tallet.

Men arbeidet skred framover uten stans. Våren 1979 kom, og nå tok grunnmuren form. I det egne blandeverket ble de tusentalls tonn betong som trengtes før grunnmuren var ferdig, blandet. Bærebjelker og takstoler ble satt på plass, og før vinteren 1979—1980 var størstedelen av anlegget under tak og de fleste veggene reist, slik at flertallet av de 250—300 brødrene og søstrene som arbeidet der, kunne fortsette innendørs.

Gulvet — en severdighet

Overflatebehandlingen av de store gulvene krevde et kolossalt arbeid. «Dette er ikke gulv — det er jo åkrer! » utbrøt en av gulvarbeiderne. Men etter hvert kom gulvene til å bli en av de store severdighetene i bygningen, i særdeleshet i entréen, møtesalen og korridorene. Ved et marmorbrudd ikke langt fra byggeplassen fikk vitnene lov til for en rimelig penge å hente over 100 tonn marmorspill, tusenvis av kasserte marmorfliser av varierende størrelse og form. Disse ble siden satt sammen til et vakkert mosaikkmønster. I skjøtene støpte en terrazzo, et bygningsmateriale av sementmørtel med marmorkorn, og siden ble det hele slipt med svære slipeaggregater, slik at det ble helt jevnt og skinnende blankt.

For at en skulle unngå store utgifter i forbindelse med diamantslipeskivene til slipeaggregatene, påtok en bror seg å reise rundt til en rekke steinsliperier i landet for å kjøpe opp diamantsegment fra nedslitte, kasserte sagblad. Han oppsøkte omkring 30 steinsliperier, og «høsten» ble cirka 20 000 små diamantsteiner. En limte så disse med herdelim på slipeskiver, som siden ble brukt ved slipingen av alle de tre steingulvtypene, granitt, marmor og terazzo. Hvis en skulle ha kjøpt nye diamanter til dette arbeidet, ville det ha kommet på hundretusenvis av kroner, mens en nå sparte mesteparten av disse pengene.

Trykkpressene «fløt» inn

Den første delen av anlegget som ble ferdig, var det 4500 kvadratmeter store trykkeriet. Forsommeren 1980 var tiden inne til å flytte pressene fra Jakobsberg. Men hvordan skulle en klare å få disse tunge historiene først ut og så inn uten å behøve å demontere dem?

En idérik bror foreslo at en skulle gå til innkjøp av fire luftputer, som siden eventuelt kunne selges. Som sagt, så gjort! En pute ble ført inn under hvert hjørne av pressen, trykkluften ble satt på, og pressen lettet fra gulvet og «fløt» framover når en puffet lett på den.

Det var et historisk øyeblikk for de hundrevis av brødrene og søstrene som jobbet på byggeplassen, da de en vakker aprildag fikk se den første pressen «flyte» inn på plass på det glatte, blanke trykkerigulvet. «Det er så en fryser!» utbrøt en søster som hadde vært med på bygget fra begynnelsen. Mange opplevde det på samme måte. Og den 8. juni 1980 ble pressen matet med trykkarket til det første «Arboga-eksemplaret» av bladene — den norske utgaven av bladet Våkn opp!

Tiden inne til å forlate Jakobsberg

I raskt tempo ble den ene avdelingen etter den andre flyttet fra Jakobsberg. Den 1. oktober 1980 skulle nøklene til det gamle anlegget leveres til de nye eierne. Dagen før gikk det siste flyttelasset! Da var 100 flyttelass blitt transportert med egne lastebiler de 150 kilometerne mellom Jakobsberg og Arboga. De 70 medlemmene av Betel-familien, som det faste personalet ved Selskapet Vakttårnets avdelingskontorer kalles, hadde fått velge tapeter og farger til sine nye, luftige boligrom, og da de kom fram, opplevde de en virkelig følelse av fornyelse. I Jakobsberg hadde de forlatt relativt små og nedslitte værelser, som hadde vært i bruk i 26 år. «Hvordan føles det?» Dette nysgjerrige spørsmålet ble stilt til et av de innflyttede parene. «Ikke alt her i livet blir jo slik som en har drømt om,» svarte de og tilføyde: «Denne gangen ble det enda bedre!»

«En fantastisk organisasjon»

«Det hele skyldes en fantastisk organisasjon, hvor alt klaffer til minste detalj,» skrev en avisreporter etter et besøk på byggeplassen. Det er sant, men det er ikke hele sannheten. En organisasjon trenger lojal og helhjertet støtte fra hengivne mennesker for at det mål den har satt seg, skal kunne nås. «En slik støtte har så visst ikke manglet her,» sa en av organisatorene og fortsatte: «Blant de mange som møtte opp på byggeplassen vår, har det vært Jehovas vitner med de mest varierende yrker, beskjeftigelser og stillinger i livet. Her har vært arkitekter, byggmestere, ingeniører, bakere, forretningsfolk, postbud, kontorfolk, kunstnere, pensjonister, skoleungdommer og husmødre og mange, mange andre. Men de har hatt én ting felles — troen på den gode hensikt med dette bygget. Derfor har de med glede påtatt seg det arbeid de er blitt tildelt, uansett hva det har vært, og gjort sitt aller beste. Også mennesker som ikke er Jehovas vitner, har hjulpet til. Den frivillige arbeidsinnsatsen på bortimot 1,5 million arbeidstimer kan vurderes til omkring 50 millioner kroner.»

Men tusenvis av andre har bidratt på annen måte. Fra hele landet er det kommet pengegaver og lån. En har fått tilsendt tonnevis med matvarer. En menighet av Jehovas vitner sendte 4500 hjemmebakte boller. En bonde i nærheten av byggeplassen sendte to tonn av sin gulrothøst da han så hvor flittig alle arbeidet. Andre har sendt honning, frukt og syltetøy. Også kontormateriale, møbler, klær og skotøy har vært blant de bidrag som har strømmet inn.

Mange besøkende

Sommeren 1980 var Jehovas vitners nybygg ifølge turistbyrået i Arboga blitt byens nest største turistattraksjon. Enkeltpersoner, familier og grupper fra forskjellige myndigheter og foreninger er blitt vist rundt så godt som hver dag. Og hva har det generelle inntrykket vært? En lokalavis skrev: «Alle som har besøkt det store bygget, er kommet tilbake fulle av begeistring over det de har sett.»’

«Ledelse ovenfra»

Et middelaldrende par som ved en feiltagelse var kommet inn på området, begynte å gå rundt der og kikke på anlegget. De ble svært forbauset. Da de gikk, sa de til vitnene: «Når en ser dette, kan en forstå at dere har ledelse ovenfra.»

Denne spontane uttalelsen uttrykker godt det alle som har arbeidet på dette prosjektet, har følt. Jehovas vitner tar ikke selv æren for det som har skjedd i Arboga. De har hele tiden vendt seg til sin himmelske Far, Jehova Gud, og bedt om kraft, forstand og visdom til å gjennomføre arbeidet. Uten en grunnfestet tro og fast tillit til ham og hans hensikt ville de aldri ha klart det. Det er denne tro som har utgjort en forenende faktor, slik at de har kunnet arbeide for Jehovas hensikt, som går ut på at han om kort tid vil la Jesus Kristus, den himmelske konge, overta tøylene i hele verden gjennom sin regjering, Guds rike, og lede rettferdige mennesker inn i en ny tingenes ordning her på jorden. (Jer. 25: 5) Det er utelukkende for å kunne fremstille og spre bibler, blad, bøker og andre trykte hjelpemidler og på den måten gjøre dette gode budskap kjent at Jehovas vitner så helhjertet går inn for å bygge slike anlegg som dette i Arboga. — Matt. 28: 19, 20; 24: 14.

Innviet til Jehova på hans betingelser

En av de mørkeste dagene i hele året, den 23. desember 1980, da solen i Arboga står opp kl. 8.55 og går ned kl. 14.50, ble den lyseste og lykkeligste av alle dagene under byggetiden. Da ble nemlig alt innviet til Jehova Gud.

I den anledning ble det holdt et møte i den vakre møtesalen. Blant de 354 som var til stede, var gjester fra avdelingskontorene i nabolandene, deriblant Norge. Koordinator for forkynnervirksomheten i Sverige, Bengt Hanson, gav et tilbakeblikk på den vekst Jehovas vitners virksomhet i Sverige har hatt fra dens ringe begynnelse på 1890-tallet. Han henvendte seg til alle de 17 329 vitnene i Sverige og sa som et uttrykk for verdsettelse av den støtte som var blitt gitt til bygget: Den som låner til Herren ved å støtte Rikets gjerning, kommer til å bli velsignet. — Ordsp. 19: 17.

Milton Henschel, fra Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn i USA, gav et tilbakeblikk på Guds folks byggevirksomhet helt siden tabernaklet ble oppført under Israels ørkenvandring. Han minnet også om byggingen av det praktfulle templet på Salomos tid. Det ble også innviet til Jehova og tilbedelsen av ham, slik som dette bygget nå ble. Men han tok ikke imot det uten betingelser, framholdt taleren. Jehova mottok det bare på én betingelse, nemlig at de mennesker som var knyttet til det, bevarte sin trofasthet mot ham og hans sanne tilbedelse. Hvis de ikke gjorde det, ville deres hus bli overlatt til dem selv. (Matt. 23: 38, NW) Disse ordene utgjorde en oppfordring og oppmuntring til alle de tilstedeværende om å fortsette sin helhjertete tjeneste for den Gud som det nye avdelingskontoret i Arboga fra nå av skal tjene.

[Kart på side 21]

(Se den trykte publikasjonen)

Göteborg

Arboga

Stockholm

[Bilde på side 21]

I forbindelse med planeringen av den vakre skogstomten ble denne «innsjøen» på 2250 kvadratmeter anlagt

[Bilde på side 22]

Selskapet Vakttårnets 26 år gamle avdelingskontor med trykkeri i Jakobsberg ble for trangt. Det velstelte anlegget ble fraflyttet den 30. september 1980

[Bilde på side 22]

Det gamle hotellet Wasa (vinkelbygningen i forgrunnen) i Arboga tjente som losji til de frivillige arbeiderne

[Bilde på side 24]

Inge Axelsson, fra Karlstad, med sin hest, Lea. De to kjempet sammen en lang, kald vinter under ryddingen av tomten

[Bilde på side 24]

Gerd Holmström, som er kontordame, ble murer i byggetiden

[Bilde på side 24]

Den første pressen «flyter» inn på luftputer

[Bilde på side 25]

Musikklærer Anne-Christine Öfverström legger marmorbitene på plass på gulvet

[Bilde på side 26]

Det nye anlegget i Arboga. Fløybygningene i forgrunnen inneholder boligrommene. Firkanten i midten inneholder kontorer og serviceavdelinger. Den store bygningen lengst borte rommer trykkeri, verksteder, lager og garasje