Bort fra det hele

Hvordan et ungt par opplevde naturens skjønnhet og ensomhet

MIN kone og jeg hadde ikke sett et eneste menneske nesten hele dagen mens vi vandret ned fra det høyeste punkt på den fjellkjeden som omgir den storslåtte Yosemitedalen i hjertet av Californias Sierra Nevada. Vi var begge i godt humør, ja, nesten opprømt etter å ha vært på toppen av Cloud’s Rest, et fjell som rager omkring 3000 meter opp i den friske, klare luften.

Det er nok så at mange ikke deler min begeistring for å klatre i fjell eller vandre på støvete veier. Men for oss gjorde det å ha hele dette fjellet for oss selv turen vel verd. Bare noen få dager tidligere hadde vi vært nede i dalen og ventet i lange køer for å få tildelt teltplass, for å bli ekspedert i butikken, for å bruke dusjen og toalettet og undertiden til og med for å finne en plass å sitte. Det var august, høysesong i den populære Yosemitedalen i Yosemite nasjonalpark, og det hele begynte å minne om den hektiske byen New York, hvor vi bor.

På tide å komme seg ut

Hvor mye vi enn nøt underholdningen, restaurantene, opplysningsprogrammene og den betagende skjønnheten i denne maleriske dalen, var det på tide for oss å komme oss ut.

Neste morgen tok vi Lee Viningbussen som snor seg langsomt oppover Tioga Pass Road, den eneste veien som krysser den 3100 kvadratkilometer store nasjonalparken. Vi gikk av bussen ved Tenaya-sjøen, en sjø som er så vakker at jeg visste at min kone med glede ville ha slått leir der. Men jeg minnet henne om våre planer. Vi hadde tenkt å dra sørvestover langs kanten av Tenaya Canyon, så sørover langs den berømte John Muir Trail og deretter langs Mercedes-elven inn i Yosemitedalen.

Vi var godt utstyrt for turen. Vi hadde med oss soveposer og ytterklær med tanke på den kalde fjelluften. Dessuten hadde vi med oss forsyninger for tre dager av tørkede matvarer, en feltflaske, førstehjelpsutstyr, kart og et lite kokeapparat i de to ryggsekkene våre. Da vi så Forsyth Pass Trail, begynte vi å gå oppover, idet vi fulgte en tørr, støvet sti som gikk i siksak oppover Sunrise-fjellet.

Sent på ettermiddagen nådde vi et platå i 2740 meters høyde mellom Sunrise og Cloud’s Rest. Der lå det en vakker sjø og en nydelig eng omgitt av en skog av furutrær. Det var for fristende til at vi kunne gå forbi dette. Vi slo leir, hentet vann i en liten elv og laget et velsmakende måltid av frysetørket biff Stroganoff.

I den siste timen før solnedgang gjennomsøkte jeg skogen omkring inntil jeg fant det jeg mente var den beste grenen å henge maten vår på. Hvorfor var jeg så opptatt av dette? Jo, bjørnene i disse traktene er gløgge, og de hadde overlistet meg før.

Bjørnene blir overlistet

Jeg stiftet bekjentskap med disse bjørnene da jeg var på campingtur i det samme området sammen med to av vennene mine ti år tidligere. Skogforvalterne hadde sagt til oss at vi skulle henge maten opp i trærne, men uerfarne som vi var, mente vi at det ikke var umaken verdt å henge den så veldig høyt opp.

Om natten, da vi lå i teltene våre, ble vi alle tre vekt av en kraslende lyd. Hvor overrasket ble vi ikke da vi stakk hodet ut og fikk se tre store, svarte bjørner som stod med snutene vendt opp mot godbitene i ryggsekkene våre! En av dem fór opp i det treet som ryggsekkene hang i. Et øyeblikk senere lå maten spredt i alle retninger på et teppe av furunåler. De sloss om å få tak i sin del av dette nattlige måltid og rev opp hver eneste hermetikkboks og pakke de kunne få klørne i. Neste morgen viste det seg at den eneste maten bjørnene hadde levnet, var en halv potet.

Nå, da min kone og jeg lå under den samme stjernestrødde himmelen, håpet jeg at jeg hadde lært noe i mellomtiden. Denne gangen lå ryggsekkene våre tomme og åpne på bakken. Maten var plassert i to nylonposer som hang i en sterk snor på en kraftig gren fem og en halv meter over bakken. Og for å holde oss utenfor aksjonsområdet hang de 60 meter borte fra teltet.

Den natten våknet vi med et rykk. Den fullstendige stillheten i skogen ble splintret av en sulten bjørn som var fast bestemt på å få seg et gratis måltid. Fra teltet kunne vi høre hvordan en av de nederste grenene bøyde seg under bjørnens vekt, mens den desperat forsøkte å få tak i posene. Bjørnen beveget seg til slutt for langt ut, og grenen brakk. Bjørnen falt ned og landet på bakken med en dump lyd og en voldsom brumming.

Etter lyden å dømme skulle en tro at den hadde revet med seg hele treet — iallfall maten vår — og jeg kom til å tenke på mitt tidligere nederlag. Jeg var skuffet. Uten mat måtte vi snu.

Men du skulle ha sett meg om morgenen. Da vi gikk bort til treet og oppdaget at maten fortsatt hang trygt, hylte og skrek jeg og slo meg på knærne av bare glede. Vi sprang og danset omkring som to barn. Frokosten var enkel — varm melk, korn, tørket frukt og te — og i inderlig bønn takket vi Skaperen for dette.

Yosemites ensomme trakter

Så gikk vi opp Cloud’s Rest. Hvis du vil bestige et fjell, er Cloud’s Rest et av de letteste å komme opp på. Den ruten vi fulgte, hadde ingen klipper som måtte bestiges, og ingen skråninger å snuble nedover. Dessuten hadde jeg ikke lyst til å gjenta den feil jeg gjorde på bryllupsreisen vår bare to år tidligere.

Den gangen hadde vi begynt å gå opp den bratte, slyngede veien ved siden av Yosemite Falls, et av de høyeste vannfall i verden. Det var sent på dagen, og jeg ønsket å nå toppen før mørket falt på. Uheldigvis var vi i så dårlig form på det tidspunktet at vi var forferdelig sårbent da vi kom tilbake til dalen dagen etter. De neste fire dagene gikk vi omkring som stivbente roboter og skar ansikter av bare ubehag.

Denne gangen var det annerledes. Vi stod på toppen av en av de største sammenhengende fjellskråninger i verden, en massiv granittvegg som skråner 1370 meter nedover mot bunnen av Tenaya Canyon — og vi var i fin form. For første gang fikk vi se Yosemitedalen mot vest og de ville High Sierra mot øst i fugleperspektiv.

Den kjente naturforskeren John Muir var medvirkende til at hele dette området ble satt til side som nasjonalpark i 1890. Vi kunne verdsette hans beskrivelse av parken: «Utspringene og de øvre løp til Tuolumne-elven og Mercedeselven, to av de mest melodiøse elvene i verden, utallige sjøer og vannfall og myke, silkeaktige sletter, de fineste skoger, de mest imponerende granitthvelvinger . . . og snødekte fjell som rager mellom 3000 og 4000 meter opp i luften, imponerende oppstilt med loddrette sider og spisse tinder i grupper som er delvis atskilt av dype kløfter og av amfiteatre med hager i sine solfylte bryn, snøskred som tordner nedover lange, hvite skråninger, fosser som brøler grå og skummende i de krokete, forrevne kløftene, og isbreer i de skyggefulle forsenkningene.»

Dessverre måtte vi forlate dette fantastiske stedet. Den samme kvelden gikk vi inn i en liten sidedal, hvor vi sov den dypeste søvn vi hittil hadde sovet på turen. Neste morgen fortsatte vi godt uthvilt langs John Muir Trail med utsikt over den «melodiøse» Mercedes-elven, som spilte sin melodi over klipper og stein og gjorde to fantastiske sprang ved det 180 meter høye Nevada Flis og det nesten 100 meter høye Vernal Falls. For et syn!

Slutten på reisen

Da vi kom til Yosemitedalen, var vi trette, sultne og ømme i kroppen. Men det var det verdt! Kroppen vår hadde fått ny styrke ved de fysiske anstrengelsene. Sinnet vårt var befridd for stress. Vår verdsettelse av vår kjærlige Skaper, som skapte denne vakre jorden og gav den til oss mennesker, hadde økt.

Det var som John Muir sa for lenge siden: «Bestig fjellene og hør deres gode budskap. Naturens fred vil strømme inn i deg, som solskinnet strømmer inn mellom trærne. Vindene vil blåse sin egen friskhet inn i deg, og stormene vil gi deg sin kraft, mens bekymringene vil falle av deg som høstblad.» — Innsendt.